JAZZCUP, KØBENHAVN, 8. OG 9. MAI 2021: Som meldt tidligere, så er konsertscenene i Danmark igjen «open for business», noe mange allerede fra første dag benyttet seg av. Vi startet gjenåpningsweekenden i LiteraturHaus på torsdag med tre frittgående band som du kan lese vår rapport om HER, før vi ofret oss for andre, og ikke fullt så «livemusikkpregede» gjøremål fredag. Men lørdag var vi tilbake på plass, og både lørdag og søndag ettermiddag tilbragte vi i plateforretningen, vertshuset og konsertscenen JazzCup i Gothersgade, rett ved Kongens Have og Rosenborg Slott (som overhode ikke har noe å gjøre med et visst fotballag fra Trondheim, med stedet hvor de danske kronjuvelene oppbevares).
Lørdag ettermiddag var det igjen tid for å høre trommeslageren Kresten Osgood. Denne gangen med hans egen kvintett (hovedbildet), som på tross av en rekke andre prosjekter, må regnes som hans hovedband. Her har han samlet en gjenge relativt unge musikere med tenorsaksofonisten Mads Egetoft og den norske trompeteren Erik Kimestad i front, foran den eminente pianisten Jeppe Zeeberg og bassisten Matthias Petri. Og man kunne se på de fem at de virkelig så fram til denne konserten, som var deres andre etter gjenåpningen.
Kresten Osgood er kanskje den personen jeg kjenner som har mest kunnskap og oversikt over jazzhistorien. Han har laget en fantastisk podcast om den danske jazzhistorien på DR, som, forhåpentligvis vil komme med flere godbiter etter hvert. Han er en «rev» på «blindfold»-tester og qvisser om jazzhistorien, og han har nærmest den totale oversikt over hva som foregikk på jazzscenene rundt om i verden fra 50-tallet og framover. Og de fleste av de musikalske prosjektene han hiver seg på, er han med på å gjøre til spennende plater og konserter. Kvintetten har til nå kun gjort en plateinnspilling, dobbeltalbumet «Kresten Osgood Quintet Plays Jazz» på selskapet ILK.
I sin kvintett får han utløp for å spille noen av sine favorittkomposisjoner fra jazzhistorien, og gjerne fra artister som ikke har fått mest oppmerksomhet. Derfor får vi komposisjoner av Elmo Hope, Dodo Marmorosa og Makanda Ken McIntyre, for å nevne tre vi fikk høre denne ettermiddagen. Men med en settliste på over 200 komposisjoner, har de mer enn nok å velge mellom, så om man hører bandet en hel uke i strekk, så trenger man ikke høre samme låten flere ganger.
Dette er en kvintett jeg har hørt en rekke ganger de senere årene, og hver gang overmannes jeg nesten av de fem musikernes enegiske tolkninger av de gamle låtene. Bassisten Matthias Petri er en musiker som passer perfekt inn i denne sammenhengen. Han er en av de mest benyttede bassistene innenfor den mer «streite» jazzen i København, og han er alltid like solid i sitt spill. Men jeg synes kanskje han «blomstrer» ekstra i samspill med dette bandet, og sammen med Osgood og Zeeberg, må det være ett av de tøffeste komp i Danmark akkurat nå. Pianist Jeppe Zeeberg har vi skrytt nesten hemningsløst av de senere årene. Han er et geni i kreativitet og spilleglede, og man vet aldri hva han kommer opp med i soliene eller ensemblespillet. Og denne ettermiddagen var han akkurat der han skulle være. Kreativt, spennende, morsomt og drivende godt.
I front finner vi tenorsaksofonisten Mads Egetoft, som bare vokser og vokser i spillet. Han har en relativt «grov» og robust tone i hornet som trekker tankene tilbake til de virkelig store fra 60-tallet. Og kreativt og teknisk er han en av de mest spennende jeg hører. Og den utflyttede nordmann, trompeteren Erik Kimestad, var kanskje den som slet mest med å komme helt tilbake i gamle takter. I alle fall i starten syntes jeg det var noe litt «rustent» over spillet, men han fant seg etter hvert godt til rette, og særlig i andre sett syntes jeg spillet hans var fint. Han får skylde på at han er blitt far siden sist, og har nok hatt mer enn nok med å lære det unge «avkommet» kvintsirkler og andre ting innenfor jazzens verden, som muligens kan ha gått litt utover øvingen. Men han er mer enn tilgitt. Verden trenger flere jazzmusikere, og det er godt at Kimestad er med på å gjøre jobben.
Bakert på den lille scenen, regjerte Osgood med fine og morsomme introer til de enkelte låtene, og når han får lov til å boltre seg fritt i disse «gamle» låtene, er han virkelig på hjemmebane, og da er han en av de aller beste bak trommene. Og når det blir klart for ekstranummer, får publikum være med på å bestemme. De får tre valg – enten Thelonious Monks «Brilliant Corners», en låt av Elmo Hope, eller et Bo Jacobsen-potpurri. Og publikum valgte, med nesten overveldende flertall, Monks «Brilliant Corners», og med denne velkjente Monk-låten, som vi fikk i en herlig versjon, var lørdagens jazz over for min del. Men rundt om i byen var det flere muligheter til å få med seg konserter denne lørdagen, så håpte jeg bare at de ikke gikk lei allerede denne kvelden, slik at det også kom publikum til søndagens «matiné» med den utsøkte gitaristen Mikkel Ploug i JazzCup.
Mikkel Ploug, gjorde under koronakrisen 28 nattkonserter på rad fra sin balkong for naboer og fans som lyttet fra hele verden (via streaming). En video av «The Elephant’s Lullaby» gikk viralt og Ploug tjente nok penger på denne streamingen i løpet av tre uker, til å utgi soloalbumet «Balcony Lullabies». Det ble en plate med danske vuggesanger som «Elefantens vuggevise» av Mogens Jermin Nissen, «Solen er så rød, mor» av Carl Nielsen med flere, Sebastians fine «Vårvise», pluss noen jazz- og popstandarder, gjort solo på gitar i Plougs egne arrangementer.
Med aktiv turnering i over 22 land, 13 plateutgivelser på internasjonale plateselskaper, og over to millioner streaminger av soloutgivelsen «Alleviation» på Spotify, har Ploug etablert seg på den internasjonale jazzscenen. Dette albumet ble valgt ut til den første runden av US Grammy Awards i kategorien «Best Instrumental Jazz Album», og hans trio turnerte i USA i 2019.
Han spiller over et bredt spekter av musikkstiler, han har vært solist med Royal Ballet og med DR Big Band, og jobber med en rekke gode musikere i inn- og utland, inkludert den amerikanske saksofonisten Mark Turner, den danske klassiske cellisten Jakob Kullberg og den tysk-amerikanske koreografen og danseren Tilman O’Donnell.
Denne søndagen, på den første riktige varme vår/sommerdagen i København, skulle han spille et utvalg av disse sangene for publikum i JazzCup. Og det var tydelig at publikum heller ville oppholde seg i Kongens have eller andre steder hvor solen var på besøk, enn å oppholde seg inne i JazzCup. Men de som hadde tatt turen, kom garantert ikke til å angre.
Nå har ikke jeg full ko0ntroll på den danske sangskatt, men å lytte til flere danske sanger i strekk, fører til at man tenker på de danske sangene, og sammenligner dem med de norske og svenske folkesanger og melodier. Og det er klart at det er en helt annen «stemning» og temperatur i de danske sangene enn de vi kjenner fra nabolandene. Her er det gjennomgående det melankolske som står i høysetet, og det synes tuydelig at flere av komponistene benytter mange av de samme mol-akkordene i det de skriver. Og det ga en helt egen følelse med de mange sangene, som gjennomgående var ytterst vakre, og når vi fikk dem sammen med blant annet «Over the Rainbow», et par Ralph Towner-komposisjoner og Sebastians fantastisk vakre «Vårvise», som han blant annet har gjort nydelige versjoner av sammen med norske Sidsel Kyrkjebø, så var denne anmelderen mer enn fornøyd.
Ploug er en svært spennende gitarist, som ikke legger seg helt i sporene etter andre gitarister man hører innenfor denne stilarten, så som danske Jacob Bro eller amerikanske Bill Frisell. Han har sin egen spillestil, som er teknisk fullkommen, og det meste foregår relativt langsomt. Noen hevdet etterpå at den gamle, danske klassiker «Solen er så rød, mor» ble spilt altfor sent, men det kan jeg nok ikke overprøve.
Men jeg synes dette var en nydelig matiné-konsert, som gjorde at den dårlige samvittigheten for at man ikke la bak seg flere mil på sykkel forsvant.
To utmerkede konserter i JazzCup disse to dagene, så får vi se hva som skjer fremover i den danske hovedstaden. Om smittetallene øker igjen, slik at man igjen må «stenge» byen, eller om dasnskene i dag, på denne solskinnsdagen, har klart å holde avstand og holde Covid-19-spøkelset på betryggende avstand, slim at for eksempel Klub Primi kan åpne igjen på tirsdag.
Tekst og foto: Jan Granlie
Mads Egetoft
Erik Kimestad og Matthias Petri
Mikkel Ploug
