UMEÅ JAZZ FESTIVAL 2016 – DAG 1, TORSDAG 27. OKTOBER 2016: salt peanuts* er på plass i byen ved Bottenvikens bredd i Västerbotten igjen. Endelig skinner sola igjen over byen og den 49. jazzfestivalen i denne universitetsbyen er klar til å starte.
Til vanlig er det Jan Granlie som rapporterer herfra siste helgen i oktober, men en festival i Italia lokket i år mer. Derfor er det undertegnede som i år fikk glede av å fly inn fra Arlanda i år – over sundet Kvarken som deler Bottenviken fra Bottenhavet og resten av Östersjön, som ligger der mellom Sveriges Västerbotten og Finlands Österbotten. Sundet som snart blir tørt land og vil gjøre Bottenviken til en innlandssjø.
Bare så det er sagt, selv om det er uklart hvor navnet på de bittesmå byggesteinene kvarkene kommer fra, er det ikke her fra Väster- og Österbotten. Opphavet til denne betegnelse er knyttet til James Joyces siste store verk, «Finnegans Wake». Men det er en helt annen historie.
For vel ankommet til Umeå og deltakelse på det som er en av Europas mest kompakte festivaler, finner vi oss rakst til rette. Etter inntak av en bedre reinsdyrmiddag er vi klare for første kveld i Umeå Folkets Hus som huser det aller meste av programmet.
Torsdagskvelden er det klart for årets utgave av Young Nordic Jazz Comets – med fem band fra de fem nordiske land på scenen. Stilistisk er årets utgave bred, med mange unge talenter som får anledning til å vise seg fram. Arrangementet viser til fulle betydningen det har hatt for den nordiske improviserte musikkscenen at det har blitt etablert jazzutdanninger ved en lang rekke universiteter og høyskoler over hele Norden.
Først ut er kvartetten OK:KO, med Okko Saastamoinen på trommer som musikalsk leder. Ellers medvirker Mikael Saastamoinen på bass, Jarno Tikka på saksofon og Toomas Keski-Säntti på piano. Bandet har sin geografiske bakgrunn fra Österbotten i Finland, men Okko Saastamoinen bekrefter på mitt spørsmål at den musikalske basisen er skapt ved Sibelius-akademiet.
Omtalen i programmet angir at musikken er «traditionsmusik [som läds] in i en drömsk urban indie pop-kontext». Formuleringen gjorde meg nysgjerrig. Men det vi får høre er derimot en europeisk modaljazz med klare linjer tilbake til den nordiske jazzen på 1970- og 1980-tallet. De fire musikerne er dyktige, det er det ingen tvil om. Særlig lot jeg meg imponere av trommespillet til lederen av bandet. Men etterhvert mistet jeg interessen, da jeg ikke lenger ble overrasket.
Når jeg i store deler av programmet kan med stor sannsynlighet kan forutsi tone- og linjevalg, har jeg hørt dette før – mange ganger. Det er vakkert, og det er svært godt teknisk gjennomført. Dette er helt sikkert musikere finsk jazz vil ha stor glede av i framtida, men det var etter kvartettens 40 minutter uklart for meg hva bandet ønsket å levere av seg selv.
Årets danske bidrag Dyberg/Balvig/Nesheim feat. Kovacs var også en kvartett. I følge programmet «förvaltar [dom] arvet av legendariska Sun Ra och adderar själfulla melodier med trixiga rytmer». Med Knut Nesheim på trommer, Mia Dyberg på saksofon, Christian Balvig på piano og Kamilla Kovacs på vokal vi over i et friere landskap, hvor jeg med stor interesse fulgte Kamilla Kovacs’ vokale bidrag. Christian Balvig på piano var også spennende å høre på. Riktignok hørte vi Sun Ra nevnt i vokalene, men musikken var mer indi-orientert enn basert orientert mot Sun Ras space-sci-fi-sfæriske verden. Men morsomt å høre på, selv om det nok ble noe ensformig til å holde interessen oppe i 45 minutter.
Noen som virkelig greide å holde på interessen var den islandske duoen Anna & Sölvi med Anna Gréta Sigurðardottir på piano og Sölvi Kolbeinsson på saksofon. Dette var slående vakkert pianospill, med en detaljrikdom i spillet som virkelig imponerte. De to har spilt sammen i fem år, og kommunikasjonen var upåklagelig. Publikum i lokalet StudioJazz på Umeå Folkets Hus holdt nesten pusten, den berømmelige knappenåla ville ha laget et veritabelt dunder.
Neste ut var den svenske kvartetten Daniel & Dundret – «fyra improvisatörer som delar sin passion för kaotiska minimalistiska rytmer och förvirrande enkla melodier. Den musikalske lederen er Daniel Gahrton på altsaksofon, dessuten medvirker Milton Öhrström på piano, Jonas Nilsson på bass og Cornelia Nilsson på trommer. Spennende musikk i Ornette Coleman-land, med Gahrton i førerrollen, og med et smakfullt trommespill av Cornelia Nillsson. Dette hører vi gjerne mer av.
Årets Young Nordic Jazz Comets ble avsluttet med de norske vinnerne av årets JazzINTRO i sommer, Megalodon Collective. Et band som kan ta pusten – og har gjort det – av de aller fleste. Med Andreas Winther og Henrik Lødøen på trommer, Martin Myhre Olsen, Karl Hjalmar Nyberg og Petter Kraft på saksofoner, Aaron Mandelmann på bass og Karl Bjorå på gitar. Et band som stilmessig er umulig å plassere – det har alt og ingenting – det er megalodon!
Bandet Megalodon – store tenner – er oppkalt etter kjempehaien på rundt femti tonn som svømte i jordens hav inntil for ca. 3 millioner år siden. Og akkurat som denne inspirasjonen har vist seg vanskelig å plassere familiemessig i hai-hierarkiet, er Megalodon Collective nesten umulig å plassere i et stil-hierarki.
Totalt sett ble dette en strålende kveld, som viste bredden i ung nordisk jazz for tiden og som viste at improvisert musikk fortsatt er et sprell levende musikalsk uttrykk, også i 2016!
Vi gleder oss til å høre alle disse bandene igjen i årene som kommer, på festivaler og klubber i alle de fem nordiske landene.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Young Nordic Jazz Comets 2016