OSLO JAZZFESTIVAL, DAG 4, ONSDAG 16. AUGUST 2023: I dag skal vi først til Munch-museet, før vi setter beina i marsj mot Blå i bunnen av Brenneriveien seinere på kvelden. På veien bort langs Bjørvika er det lett å begynne å tenke på hvordan dette området har forandret karakter i løpet av meget kort tid.
Det synes ikke lenge siden denne delen av Oslo var av de aller mest utrivelige stedene å være. Et område du skyndte deg for å komme gjennom, på vei til et annet sted. Et annet sted det var triveligere å oppholde seg.
Men ved siden av all nybyggingen med Operaen, Barcode (som for øvrig fortsatt ikke er noe smykke i dette bildet) og resultatet av Lambda-prosjektet: Det skakke Munch-museet skulle være som en eterisk, svevende skulptur, men er blitt som to massive, mastodontiske blokker som synes å ha falt ned fra himmelen, der toppen på den øverste har fått seg en knekk i det den traff bakken. Vitsen er åpenbar: Det beste stedet er å være inne i Munch-museet, for da slipper man å se det.
Oslosoloens historie
Så kan man heller på veien dit, og etter ankomst, skue over til det flotte området der sentrale deler av middelalderbyen Oslo – eller Áslo – er forsøkt dokumentert. Blant annet med den gamle strandlinja og Alnaelvas utløp ved ruinene etter Mariakirken. La det være sagt med en gang, høyt og tydelig: Oslo betyr ikke «byen ved Lo-elvas utløp». Dette er en myte som går tilbake til 1613, og som mangler, slik jeg har forstått det, ethvert seriøst etymologisk eller historisk grunnlag utover dette.
Opphavet til navnet er ukjent. De eldste kjente skrivemåtene er Anslo og Ásló, men seinere i middelalderformer er også Ósló brukt. Middelalderuttalen kan kanskje ha vært ɔːslɔː eller ɔslɔː? Hovedteoriene er at navnets sisteledd referer til ei slette, og at førsteleddet enten kommer fra norrønt for ás, eller ‘ås’, altså sletta ved åsen (altså Ekebergåsen), eller at forstavelsen er fra norrønt áser, altså åser, æser, eller ‘guder’. For en latinkyndig skriftlærd for sju-åtte hundre år siden, ville ordet ás kunne bli skrevet som ans, akkurat som i de tidlige skrivemåtene av bynavnete. Gudesletta kunne da være en moderne oversettelse.
Så kan man jo lure på nok en gang, hvor gammel er egentlig Oslo? Et spørsmål som er uten klare og entydige svar. Ingen vet når den første dannelsen av en bylik bosetting innerst i fjorden, i ly av Ekebergåsen, skjedde. Men videre: De forandringene som historisk har skjedd med bydannelsene innerst i det vi i dag kaller Oslofjorden, medfører at spørsmålet krever flere ulike svar.
Snorre Sturlason sier i Heimskringla at kaupstaden som ble Oslo, ble etablert i Harald Hardrådes regjeringstid. Den strakk seg fra 1046 til han ble drept ved slaget ved Stamford Bridge i 1066, etter Hardrådes angrep på Harald Godwinsons England.
Det var historikeren P.A. Munch – som jo var onkel til Edvard Munch – som på midten av 1800-tallet argumenterte for at kaupstaden Oslo ble etablert i 1048. Men utgavingene i middelalderbyen viser at det var en bymessig struktur her som går minst tilbake til år 1000. Kristne gravsteder her er datert tilbake til slutten av 900-tallet. Så om vi setter at det ble etablert en bymessig struktur ved ei vik innerst i fjorden, en gang på 900-tallet, så er denne byen som seinere fikk navnet Oslo, omtrent 1070 ± 50 år.
Men som vi vet: Etter flere angrep fra svenskene i perioden etter 1560, brant det som var igjen av middelalderbyen Oslo etter tidligere bybranner, ned til grunnen i 1624. Byen ble forlatt og Christian Kvart pekte på området på Akersryggen i skyggen av Akershus slott som det nye stedet. Med denne starten i den nye byen Christiania, som altså er kimen til dagens Oslo, er altså Oslo nær 400 år gammel. Den barokke byplanleggingen kjennes jo fortsatt igjen i Kvadraturen.
Fram til 1925 ble det området vi i dag kaller Gamlebyen i skyggen av nybyggene i Bjørvika, kalt Oslo. Men da den da 300 år gamle byen dette året tok tilbake det gamle navnet fra middelalderbyen, måtte dette området få et nytt navn. Med andre ord, det moderne Oslo er i år 98 år gammel.
Så derfor: Have your pick! Oslo er rundt 1050 år gammel, 400 år eller nesten 100 år. Alle svar er riktige på spørsmålet om Oslos alder. Så hva legger du i spørsmålet ‘Hvor gammel er Oslo?’.
Det usagte blir utsagt
Men nå legger vi byens historie og fortid til side for en stund, for å møte ny musikk – flunkende, nyskapt, medrivende, vakker musikk for framtida. Vi lukker oss inne i den store salen på Munch-museet for å lytte til John Surmans nye kvartett Words Unspoken. Surman har med seg i dette nye bandet Rob Waring på vibrafon, Thomas Strønen på trommer og perkusjon og Rob Luft – verdens beste Luftgitarist? Et all star-band ville man vel kalt dette en gang.
Luft trakterer på scenen en velklingende og vakker Gibson L5 (CES). En gitartype som er så full av jazzhistorie – og for den saks skyld også rockehistorie – at taket løfter seg i dette rommet. Kanskje særlig går tankene til en av årets jazz-hundreåringer: Wes Montgomery.
Prosjektet Words Unspoken ble startet for et års tid siden, og kvartetten var i studio og spilte inn det som etter hvert vil bli utgitt som et album i desember 2022. Men dette er den aller første konserten de holder – This is our very first gig, proklamerer John Surman innledningsvis. Men som han understreket, de hadde spilt mye sammen, bare ikke på en scene foran et publikum. Og det høres virkelig, her er det et samspill og en leikenhet, som er hinsides det vi kunne forvente.
Temaene som Surman har skrevet får vi med ett eneste unntak, ikke vite tittelen til. Med tanke på bandets navn om de ikke-uttalte ord, så er det akkurat slik det skal være. Surman forteller at «I just brought the music to the band, … we didn’t speak … and then we just played it»!
Den eneste tittelen vi får er «Belay That» – et rop og en ordre som ofte ble hørt på havna i Plymouth der Surman vokste opp. Gjør fast trossa, kan synes å være en passende oversettelse. I videre maritim slang fikk det også betydningen, «ikke gjør det, la det være». Men dette bandet gjør det — de gjør det til en fest.
Men om det er få ord om musikken, er det mange ord i musikken, og disse ordene er klart uttalte av en kvartett med mye på hjertet. Strønens perkussive kommentarer blir ofte ikke framført med de største gestene, men gudbedre så virkningsfullt. Ett bestemt, men nedtonet, og desto sterkere virkende, slag på en ca. 40-tommers basstromme, sier en million ord. Og herre jemini, så musikalsk. Du kan synge til Strønens spill, og du hører musikken utspille seg i det han serverer.
Rob Waring er en nytelse å lytte til i alle sammenhenger. Vi har vært heldige, vi som har fått oppleve at denne melodiske perkusjonisten fra Yonkers, NY, slo seg ned i Oslo for rundt 40 år siden. I kveld er samspillet, leiken, mellom ham og Luft ekstraordinært, rytmisk og harmonisk fascinerende. De leker sammen, snur og vender på Surmans temaer, kaster dem mellom seg, og det bobler av glede når de treffer musikalske innertiere. 10,999! Det bobler i dem og det bobler i oss.
Lufts gitarspill er spenstig og vakkert, jeg har aldri hørt ham bedre enn i kveld. Hans smil blir bredere og bredere etter hvert som kvelden skrider fram. En swingende durveksling mellom C/B♭ hogger tak i meg. Det er både subtilt og røft, direkte og indirekte, det er et grovt filigransarbeid.
John Surman, om han spiller barytonsaksofon, bass-klarinett, sopran- eller sopraninosaksofon, uttrykker alle ordene mellom linjene, alle de usagte ordene skinner i lyset på scenen som funklende diamanter. Han styrer denne flotte skuta, som er ute i strålende seilvind og god bør, for fulle seil. Ikke med høytropende ordrer, men med små, ørsmå tegn og vink. Her er det fire menn med store ører og dyp evne til å lytte til hverandre. Her er det Nils Arne Eggens Go’fot-filosofi som rår: Det eneste som gjelder er samspillet, og å spille hverandre gode, og få hverandre inn i gode posisjoner. Om å tørre å ta sjanser — sammen.
Det er i svært opphøyet stemning vi vandrer med ryggen mot Munch, på vei til lokalene til den gamle Indigo-fabrikken ved Akerselva, ovenfor Elvebakken skole.
Blå melankoli med flerstemt kor
I det vi kommer ned bakken i Brenneriveien fra krysset mellom Hausmanns gate og Maridalsveiens begynnelse og svinger inn i det jeg tenker på som the Gate No Name, en stubb som ingen tar ansvar for, og som derfor uformelt kalles Ingens gate, slår det oss: Dette er første gangen vi går disse skrittene etter at Peter Brötzmann døde. Dette er første gangen vi svinger inn i konsertlokalet Blå etter at hans tone har stilnet for godt. Han som flere ganger har gledet mange av oss, akkurat her i dette nå 25 år gamle konsertlokalet. Et lokale som en gang var ett av verdens musikalske sentre for den utvidede Chicago-scenen. En scene som i stor grad var realisert takket være den tyske multikunstneren.
Gleden over å ha fått små samtaler med Brötzmann, mens han lente seg mot muren på motsatt side av Ingens gate, med sigaren rykende mellom fingrene – disse fingrene som var med og skapte så mye flott musikk. I det jeg skrider inn i lokalet, er det som jeg ser Chicago-tentetten på scenen og hører lyden av den sveve oppe under taket. Gode minner, flotte minner. Men også såre minner.
Colin Stetson var ikke en del av denne utvidede Chicago-scenen, i hvert fall ikke i direkte betydning. Men som mange av de musikerne som hørte til denne scenen, har han et særegent uttrykk som er gjenkjennelig langt utover vanlige standarder. Stetsons musikk er så særegen at den lever og ånder i et univers langt hinsides alle andre tenkelige musikalske univers. Med alt- og bassaksofon, med halsmikrofon og et lass med pickuper som fanger opp et lydspektrum som er uendelig hinsides alt som ellers omtales under headingen Extended techniques i musikkbøkene.
Vi hørte ham sist sammen med årets residerende artist ved Moldejazz, Hedvig Mollestad Thomassen, i Storyville i Moldes Plassen. Men nå er vi for å høre ham solo, slik som vi har gjort før. Nå kommer han med ny musikk og med sine instrumenter – jeg vet ikke om det finnes ord som passer for slike multiinstrumentale instrumenter som det hans modifiserte saksofoner er. Synthesizere passer ikke, det er overhodet ikke syntetisk. Det er et organisk, analogt utgangspunkt som riktignok manipuleres, loopes og delayes, men som skaper en fysisk musikk du kjenner på kroppen. Svingende, dampende, spyttende, svettende, varmblodig, hjertepumpende musikk. Musikk som ikke noe annet.
Han starter med altsaksofonen og låta «Spindrift», som vi kjenner fra albumet All This I Do for Glory fra 2017. Halsmikrofonen svikter i det nakkefestet løsner, etter noen minutter, og han må begynne på nytt etter de nødvendige etterjusteringene. Derfra er det tut og kjør, haraball og fest. Det er heftig tarantella-dansende, det er drømmeaktig. Det svever tåke over lokalet som løses opp av morgenlyset som følger.
Det er i det hele tatt teatralsk musikk, i beste forstand, fortellende, dynamisk drivende. Det er forståelig at Stetson har blitt valgt til å lage en rekke soundtrack til filmer de siste årene.
«Behind the Sky» – på det som i utgangspunktet er en bassaksofon – er fra det helt nye digital albumet When We Were that What Wept for the Sea. Bassaksofonens underliv, der ned ved den aller nederste B♭, brukes som droner. Det buldrer, en kvint, en kvart, en ters opp og ned. Unisont, bisont, trisont … det er så mange soner – og skygger av soner – i denne musikken, at det er en ikke-tellbar mengde: Hvor mange reelle tall er det mellom 0 og 1? Hvor mange stemmer er det i hornet til Stetson?
«Safe with Me», også fra det nye albumet – «… I wrote it sitting on a serene, non-flooded river», forteller han og får flettet inn en referanse til Hans. Det er nesten sakralt, over en dyp, dyp B♭, det er så jeg hører Glade jul inni der. Jammen hører jeg ikke også Jónsi synge vokalt i et falsettregister som han pleier, dypt der inne i den store, dype saksofonen. Musikk er rare greier. Musikk er fascinerende greier.
Stetson avslutter med et crescendo som blir som en utløsende finale av et timeslangt sett, der hans sirkelpust, hans stemme og den fleksible fingerbruken har gått i så godt som alle de seksti-sytti minuttene konserten varte. Jeg undrer meg på hva Stetson kan gjøre en maraton på? Jeg går ut i natten, setter min sorte Fedora, levert av Stetson, på hodet, alt mens jeg langsomt forsøker å fordøye det jeg har hørt fra Colin Stetson i blåskimmer.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Oslojazz/Matija Puzar (John Surman Words Unspoken), Oslojazz/Recep Ozeke (Colin Stetson)
John Surman.
Rob Waring.
Rob Luft.
Thomas Strønen.
Colin Stetson.
Colin Stetson.
