Ut mot havet med kreativ musikk

NUTSHELL, BERGEN, 25. – 28. MAI 2022: Nutshell, eller Jazz Norway in a Nutshell, som var det opprinnelige navnet på denne show case-førfestivaen i Bergen, før Nattjazz braker løs. Dette er Vestnorsk jazzsenter sin store satsing for å gjøre verdens klubb- og festivaler pluss en og annen journalist oppmerksomme på de mest spennende delene av den relativt unge, norske jazzen. For i underkant av 20 år siden startet Bo Grønningsæter, Lars Mossefinn og Kjell Kalleklev denne show casen, hvor målet var å kombinere den unge, norske, fremadstormende jazzen i kombinasjon med vakker Vestlandsnatur, kulinariske opplevelser, nettverksbygging og noen opplevelsesrike døgn i «byen mellom de sju fjell».

Salt peanuts* har vært med på denne show casen omtrent fra starten av, og selv om vi har hatt relativt god oversikt over den unge, norske jazzen, har vi fått en rekke, spennende, musikalske opplevelser, ved siden avnoen halsbrekkende bussturer, besøk til steder vi nesten ikke visste eksisterte, og mye fin Vestlandsnatur.

I år var det drøyt 30 representanter for, i hovedsak, Europeiske jazzklubber og festivaler som møttes på Hotel Augustin onsdagen. Da var det felles vandring over mot USF, dette perfekt beliggende konsertstedet med utsikt over fjorden, for velkomsmiddag og årets førsteshow case.

Nordgående danske
I år startet det med den danske, men Trondheimboende altsaksofonisten Mette Rasmussen og hennes trioprosjekt Trio North, som fikk åpne ballet. I trioen finner vi foruten Rasmussen, bassisten Ingebrigt Håker Flaten og trommeslageren Veslemøy Narvesen – tre musikere fra (nesten) hver sin generasjon med Håker Flaten som veteranen, Rasmussen i mellomgenerasjonen og Narvesen fra den «unge» generasjonen norske jazzmusikere.

Prosjektet ble i sin tid initiert av Victoria, Nasjonal Jazzscene i Oslo, og etter urframførelsen der, har det blitt fremført flere ganger. Og det mest spesielle med «verket» er at det mer eller mindre er komponert – noe som er uvanlig for prosjekter Rasmussen er med i. Hun er vi mest vant til å høre i mer frittgående bandsammensetninger.

Men selv om strukturer og mye av stoffet var skrevet ned, var det også mange anledninger for de tre musikerne til å «strekkeut» og improvisere relativt fritt. Og med det ble konserten også en relativt stram seanse hvor tre utmerkede musikere fikk god plass til å vise seg fram, samtidig som de tolket Rasmussens «nedskrivinger» på en fremragende måte, i et slags Ornette Coleman-landskap. En strålende åpning på denne «mini-festivalen».

Ut mot havet
Dag to, torsdagen, under årets Nutshell bød på båttur ut i skjærgården, hvor fiskeoppdretterne holder til. I dette området av Vestlandet tilbringer de rikeste vestlendingene tiden i sine nyoppførte millionvillaer. Men området har også det utmerkede kulturstedet Oksen, som vi, og nåværende og gamle «travere» fra Nattjazz sin 50-årige historie ble invitert ut på to konserter og et kulnarisk sjømatmåltid vi sjelden har opplevd maken til i Nutshell-historien.

Her fikk vi først oppleve duoen Nils Økland, på diverse fioliner, og Sigbjørn Apeland op trøorgel, i en fantastisk vakker reise inn i folke- og bedehusmusikken. Dette er to musikere som har vært aktive innenfor den «nyere» og improviserende delen av folkemusikken i mange år. Og denne ettermiddagen ga de oss et sett med kjente (blant annet en allsangversjon av «Vem kan segla forutan vind», barnesanger, norsk folkemusikk og en låt fra Ukraina. Økland er et fenomen på hardingfele, som er tradisjonell og nyskapende på samme tid, mens Apeland trakterer trøorgelet på fantastisk måte. Og med skjærgårdsnaturen i bakgrunnen, ble dette en deilig stund.

Nostalgi i ny tapning
På begynnelsen av 80-tallet var bergensbandet Ny Bris noe av de tøffeste man fikk innenfor den norske jazzen. Med Dag Arnesen på piano, Olav Dale på saksofon, Per Jørgensen på trompet, Ole Thomsen på gitar, Edvard Askeland på bass og Frank Jacobsen på trommer, utga de den andre platen i plateselskapet ODIN Records historie, og tok norske jazzklubber med storm. Nå, 40 år etter, har Arnesen gitt bandet ny struktur med unge musikere i bandet. Vi fikk høre Elisabeth Lid Trøen på alt- og sopransaksofon, Aksel Røed på tenoraksofon, Hans Marius Andersen på trompet, Arne Toivo på bass og Sigurd Steinkopf på trommer – fem unge musikere man like godt kan merke seg med en gang.

Musiikken til Ny Bris ble skrevet, i hovedsak av Arnesen, i en periode hvor han var fascinert av Carla Bleys musik, noe som godt kom til uttrykk i komposisjoner som «Urolig tango», «En sint glad marsj – mot swingen» og «Bassadoble», som vi fikk i nye versjoner denne dagen. Og Arnesen hadde ikke gått i «fella» med å kopiere de gamle versjonene, men ga godt med rom til de unge musikerne til å tolke låtene på sin måte. Vi la merke til Andersens trompetspill, som skilte seg godt på Jørgensens spill i den opprinnelige utgaven av bandet, og jeg er overbevist om at unge Andersen har platene til Maynard Ferguson komplett i platehyllene. En høydetrompeter som på utmerket måte taklet det høyere registeret. Lid Trøen er en av de unge, nye saksofonistene Norge kommer til å få mye glede av framover. Hennes sopransaksofonspill er kreativt og oppfinnsomt, og spiller godt opp mot Røeds energiske og fine tenorsaksofonspill. Og bak «herjet» Toivo og Steinkopf som om de har spilt denne musikken gjennom hele livet, selv om de ennå inne var «påtenkt» den gangen Ny Bris herjet norske jazzklubber. Og kapellmesteren selv, tok fram det Bley-inspirerte spillet og avleverte noen strålende pianosolier som fikk de gamle Nattjazz-medarbeiderne og Nutshell-delegatene til å måpe. Strålende!

Og å presentere dette bandet på Nattjazz sin 50-årsjubileumsfest var genialt. Her var det mange blanke øyne blandt det godt voksne publikummet og mange nostalgiske smil på vei ombord i båten da man skulle fraktes tilbake til byen.

Fin vokal i tøft band
Dagens siste show case ble gjennomført inne i Sardinen i Nattjazz sitt «hovedkvarter». Her fikk trommeslageren Veslemøy Narvesen boltre sg med sitt prosjekt We don’t imagine anymore, – et band bestående av de unge musikerne Jacob Nordli Leirvik på vokal, Håvard Aufles på piano, Amund Storløkken Åse på vibrafon og Nicolas Leirtrø på bass, med «veteranen» Eirik Hegdal på saksofon og klarinett. I tillegg bidro Narvesen også med fin vokal.

Her kombinerer Narvesen den mer pop-aktige vokalen sammen med heftig og fin jazz, og når vi fikk begge vokalistene sammen i den siste låta falt alt på plass, og vi kunne mer enn gjerne hørt bandet lenger. Hegdal er veteraneb i bandet, og var, på mange måter, en slags kapellmester sammen med Narvesen, og de unge musikerne i bandet fremførte Narvesens låter på fremragende måte. Og Narvesen følte seg nok end mer «på plass» i dette bandet enn gårsdagens nedskrevne musikk til Mette Rasmussen. For her fikk hun virkelig boltre seg i energisk, pådrivende og tøft spill. En fin avslutning på dag to. Og mens noen av oss «gamle» i Nutshell vandret hjem, var det nok mange som fortsatte feiringen av Nattjazz langt ut i de små timer.

Vakre Hardanger
Fredagen var det tidlig «på’an». For allerede klokken 11:00 (pipp) var det avgang med buss med retning Hardanger, hvor første stopp var det fine kultur- og kunsthuset Kabuso i Øystese.

Hit hadde Nutshell-arrangørene invitert en relativt nystartet trio med den japanske pianisten Ayumi Tanaka, som mange kjenner fra samarbeid med trommeslageren Thomas Strønen og sin egen trio med plateutgivelser på ECM, saksofonisten Kristoffer Alberts, bra blant annen Cortex, og trommeslageren Dag Magnus Narvesen, som vi kjenner fra flere prosjekter i Berlin, hvor han har valgt å bosette seg inntil videre, og som samarbeider med blant andre Alexander von Schlippebach, Aki Takase og flere kreative, berlinske prosjekter.

Vi var ytterst spente på denne konstellasjonen, siden vi har har å gjøre med Tanakas vanligvis svært lyriske og minimalistiske spill, sammen med kraftsentrumet Alberts, så fikk Narvesen bli navnet og den som skulle få de to andre til å samarbeide. Men alt av skepsis til samarbeidet på forhånd tok det kun få sekunder å rive ned. For dette var en trio av lyttende og samarbeidsvillige musikere som lyttet til hverandre og bygget opp om hverandre. Og Alberts saksofonspill var hele veien energisk, uten at det bare var «tut og kjør», men som kummuniserte perfekt med Tanakas kreative pianospill. Og midt i mellom i lydbildet, «lekte» Narvesen seg med trommer og perkusjon på en særdeles positiv måte. Så er det bare å sende de tre i et godt lydstudio og gi de frie tøyler, så kan vi regnemed at det kommer ut en spennende, kreativ og vellydene plateinnspilling.

Nasjonalromantikk på sitt beste
Så ble det en bratt fottur opp bakkene til Spildegarden i Øystese med utsikt over fjorden og fjellene mot Folgefanna, og servering av den lokale spesialiteten, eplesider og suppe. Og som dessert fikk vi en konsert utendørs, noe som er ytterst modig i det skiftende væretman (nesten) alltid blir velsignet med disse delene av landet. Her fikk vi et nydelig, folkemusikksett av fiolinisten Helga Myhr (hovedbildet) på hardingfele og vokal. Helga Myhr kommer fra Hallingdal, på andre siden av «langfjellene», og dyrker folkemusikken derfra på en nydelig måte. Hun ga ut sitt første soloalbum, «Natten veller seg ut» på Motvind Records i 2019. Hun er også med i bandet Morgonrode og Kvedarkvintetten.

Her fikk vi den perfekte desserten hvor hun gjorde noen folkemusikktoner fra Hallingdal, pluss utdrag av hennes bestillingsverk til Osa-festivalen på Voss i 2020, et bestillingsverk som snart er ute på plate. Myhr en en dyktig folkemusikkutøver på hardingfele, og hennes vokal er som deilige regndråper en varm vårdag i skogen. Nydelig!

Overgangsritualet
Etter å ha kommet tilbake til Bergen, merket vi at vi var i ferd med å gå inn i det årlige ritualet hvor Nutshell på smidig måte går over i starten av Nattjazz. Og i år ble dette spesielt i og med at Nattjazz fyller 50 år.

Denne første dagen av Nattjazz, og de fleste av de andre dagene av jubileumsfestivalen, kommer som egne artikkel her på salt-peanuts*. Og siden ting foregår litt parallellt disse siste dagene denne uka, blir det opptil undertegnede å holde de enkelte konsertene fra hverandre.

Siste dag (og natt) med gjengen
For salt peanuts* sin utskremte, ble den siste Nutshell-dagen noe amputert. På grunn av en konsertkollisjon mellom Nutshell og Nattjazz, valgte jeg bort turen på Fløyen med middag og konsert med Trygve Seim og Frode Haltli, til fordel for en intimkonsert i en boks (eller ei bytta, som de kaller det på Vestlandt) på ca 5 kvm hvor vi fikk et duomøte mellom Anja Laurdal og Kjetil Møster. Dette var en konsert du kan lese om i lørdagsutgaven av Nattjazz-rapporten.

Stemmer, gitarer og trommer i vakker harmoni
Men den første konserten på «Buekorpsenes dag» fikk vi med oss. Konserten foregikk på spillestedet Østre, midt i tjukkeste buekorps-lende, og rett over gaten for der hovedscenen var plassert det året Nattjazz flyttet ut i friluft.

Her fikk vi møte Bergensbandet Voice & Strings & Timpani, et band som har holdt det gående i flere år med vekslende besetninger og størrelser. Jeg har en mistanke om at de startet som duoen Stein & Mari, og så har de bare vokst og vokst etter det. Denne utgaven av bandet består av Mari Kvien Brunvoll og Eva Pfitzenmaier på vokal og elektronikk + blokkfløyte, Kim Åge Furuhaug og Øyvind Hegg-Lunde på trommer, Stephan Meidell på gitarer og Stein Urheim på gitar og elektronikk + trefløyte.

Musikken de spiller er en slags videreføring av den musikken vi fikk fra Stein & Mari. Mye er basert på elektronikk, men med de to trommeslagerne som premissleverandører med fine, rytmiske bidrag som tar musikken til et annet sted. Vi fikk fin elektronikk-manipulert vokal, hvor Kvien Brunvoll var den førende, og utsøkt og lyttende gitarspill fra de to gitaristene. Jeg synes bandet har tatt «sjumilsteg» siden sist jeg hørte dem, og de gjør den elektroniske musikken på sitt helt særegne vis, som jeg tror Nutshell-delegatene satte pris på og merket seg.

The End
Så dro resten av Nutshell opp på utsiktspunktet Fløyen for å høre den utmerkede duoen med accordeonisten Frode Haltli og saksofonisten Trygve Seim, mens salt peanuts* utskremte banet seg vei gjennom «halve» Bergen, som hadde beveget seg ut i den kalde forsommeren for å se sine håpefulle, naboer, venner og kolleger marsjere rundt i prosesjoner for å spille trommer eller marsjere med tregeværer. Jeg kom meg til slutt helskinnet gjennom kaoset for å få meg en matbit, før det bar utover til USF Verftet for å fortsette Nattjazzens 50-årsjubileum.

Årets Nutshell ble en fin opplevelse. Det musikalske utvalget vi fikk servert var på et gjennomgående høyt og spennende nivå. De to drivkraftene bak arrangementet, Nina Torske, Brit Aksnes og Aslak Oppebøen, hadde fått kunstnerisk hjelp av Anja Lauvdal i utvelgelsen av artistene, som alle passet perfekt bådetil tid og sted. Og jeg vet allerede i dag, at flere av artistene, på grunn av arrangementet, vil bli booket til konserter i utlandet. Og da har arrangørene oppnådd målet med Nutshell. Å presentere spennende band og artister som kan komme seg ut i verden til nye utfordringer. Så takk for følget til gamle og nye kolleger som hadde tatt veien til Bergen, og takk til arrangørene i Vestnorsk jazzsenter for noen travle, men hyggelige dager (og netter).

Tekst og foto: Jan Granlie