VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, LØRDAG 18. JANUAR 2020: Dag to av åpningen av Nasjonal jazzscenes vårsesong skjer med et gjensyn. For nøyaktig to år siden, på fredag 19. januar 2018, lanserte Stian Westerhus sitt bestillingsverk «V» på den samme scenen.
«V» var et bestillingsverk, bestilt av Nasjonal jazzscene fra Stian Westerhus, og støttet av Norsk kulturråd. På scenen den gangen sto en kvintett, med Helge Sten, Frode Haltli, Ståle Storløkken og Erland Dahlen. Du kan minne deg selv på hvordan det lød den gangen for to år siden ved å sjekke Nasjonal jazzscenes Youtube-kanal. Hele konserten ble den gangen streamet og ligger nå i arkivet på denne kanalen. Om du vil, kan du se konserten ved å følge denne lenken.
Denne gangen – to år seinere – var presentasjonen redusert til en trio, med Storløkken og Dahlen. Vi var spent på hvordan det ville lyde i dag, i dette reduserte formatet. Når verket hadde fått to år å modne seg på. Ville det komme tilbake som gjenglemt og blåsur melk, eller ville det komme som en langlagret burgunder som hadde utviklet nye smaker og modne dufter?
Men aller først denne kvelden fikk vi overrekkelsen av årets Buddy-pris, Norsk jazzforums musikerpris. Som allerede nevnt på salt peanuts* var det Ståle Storløkken som i år fikk overrakt billedkunstner Lise Froggs gjenskaping av Buddy Bolden.
Kveldens verkkomponist og bandleder Stian Westerhus sier i forbindelse med pristildelingen at
– Å spille med Ståle Storløkken var et av mine «lifetime-goals» som ung ivrig musiker. Jeg kan i all ærlighet si at det er det fortsatt.
– Ikke nok med at Ståle har en unik evne til å transcendere instrumentet han er i besittelse av, det være seg et kirkeorgel eller en synth, på en slik måte at instrumentet liksom ikke eksisterer i seg selv lenger. Det er bare Ståle som høres – men han har også hele tiden ett musikalsk gir til, … og ett til, … og så enda ett til. Det stopper aldri.
– Må det aldri stoppe, avslutter Westerhus. Vi i salt peanuts* gratulerer Storløkken, og slutter oss til Westerhus’ ønske: Må det aldri ta slutt med Storløkkens musikk.
Men nå er det tid for «V» – nå vil vi ha musikk. Og la det være sagt med en gang. Det ble en kveld der vi fråtset ikke bare i vinkjelleren, men like mye i rommet ved siden, der vellagrede oster ligger på rekke og rad. «V» er denne kvelden å likne med den norske osten Kraftkar, osten som lages ved gardsmeieriet Tingvollost i Torjulvågen på Nordmøre. «V» er som osten som i 2016, etter å ha blitt modnet i 12 måneder, ble kåret til World Champion Cheese. Men enda bedre, der Kraftkaren modnet i 12 måneder, har «V» fått 24 måneder på seg.
Westerhus og hans «V»-musikanter serverte oss en helstøpt konsert av svært høy internasjonal klasse. Det er rock, det er jazz, det er deilig, medrivende, dansende, fortellende musikk. Der musikken underveis i improviserte partier får et organisk preg, der den blir til en voksende, omformende, stadig utviklende organisme, understrekes det av en video backdrop der timelapse-video av – så det ut for meg – hovedsakelig orkideer og liljer som slår ut i full blomst. Andre bilder viser bilder av lydstrukturer formet i sand. Vakkert og dypt fascinerende!
Jeg har tidligere pekt på affiniteter i Westerhus musikk – og spesielt i hans vokal – til David Sylvian, til Coldplay og til Jonsi og Sigur Rós. Men i dag svinger jamen i meg også Tom Waits innom så vidt det er. Men enda mer får jeg en opplevelse av noe jeg vil beskrive som en proggversjon av David Bowie på sitt beste.
En dash av alt dette, med en solid dose energirock. Ett eller annet sted i slike landskap spiller Stian og hans to kumpaner. Jazzrock? Rockjazz? Razz? Who cares? Så lenge det er vakker, spennende, interessant og stadig utviklende musikk, så kan man kalle det hva det skal våre. Uansett: Dette er den deilige lyden av dagens samtidsmusikk. Dette er en viktig del av dagens uttrykk for det en konservativ musikkviter ville kalle kunstmusikk.
For at det er kunst er det ingen tvil om. Den som fortsatt tror at skillet mellom høyverdig kunst og kultur og lavkultur går på om musikken har korporlige appell – om musikken berører hjerte, fot og kropp minst like mye som den appellerer til hjerne og analytisk refleksjon – har ikke fulgt med i timen de siste femti årene. Dagens kunstmusikk har både «brain and brawn» – både hjerne og «hår på brøstet»!
Stian Westerhus er en av de mest nyskapende og toneangivende gitarister i dagens norske jazz-, impro- og rockelandskap. Her får han også til fulle vist at han er en svært kommuniserende vokalist og tekstforfatter. Dessverre ble første tredel av konserten skjemmet noe av at Westerhus’ tekster ikke ble projisert godt nok ut i salen. Etter hvert blir vokalen klarere og vi oppfatter mer av dens underliggende eksistensialistiske budskap.
Storløkken er i storform i kveld og leverer sakene som bare han kan. Med sine fem-seks keyboards, inkludert jazzscenens Steinway – hovedsakelig presentert i en lydmanipulert utgave – og en DX7 synth, legger han kulisser, baktepper, tak og vegger. Han former også og medskaper musikken der den vokser og omformer seg som en psykedeliskt sammenflettet presentasjon av virkeligheten sett gjennom et mangefarget kaleidoskop. Erland Dahlen har trøkk og freske fraspark, men også øresmørende små romantiske perler. Musikken er leken og styggvakker, filmatisk og penselsstrøkende, innsmigrende og øreskrubbende.
Trioen skal rett fra denne konserten på en europeisk turné. Vi ønsker dem lykke til, og heldige er de som får oppleve denne trioen og verket «V» akkurat nå!
Et lite videoutdrag fra konserten er gjengitt helt nederst i denne artikkelen.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Stian Westerhus
Ståle Storløkken
Erland Dahlen
Stian Westerhus
