VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, FREDAG 17. MARS 2023: Vi har gledet oss over samspillet mellom vokalisten Siril Malmedal Hauge og pianisten Kjetil Mulelid flere ganger. Kjetil Mulelid har blant annet vært en del av Malmedal Hauges musikalske prosjekt de siste årene. Vi også har hørt dem, hver for seg, mange nok ganger til å vite at en duo med de to også ville være et interessevekkende prosjekt. Slik sett er vi takknemlig den japanske promotoren som oppfordret dem til å lage et duo-prosjekt, takknemlig.

Dette er første gangen de presenterer seg som duo på scenen. Denne fredagen slippes deres nye duo-plate «Blues and Bells». Plata anmeldes seinere på salt peanuts*. På Victoria i kveld avslutter de en mini-turné i forbindelse med plateslippet, en turné de startet på Voss jazzklubb på onsdag.  Et dessverre alt for fåtallig publikum er på plass til denne slippfesten, der duoen også har invitert med seg Lyder Røed på flygelhorn og trompet.

Som på platen starter de med en innsmigrende versjon av Malmedal Hauges «When Wind Fades». Stemningen er satt for en trivelig kveld. Det er to stemmer som passer godt sammen, og som utfyller hverandre. Malmedal Hauges vokal er distinkt og tydelig, mens Mulelids pianospill kontrasterer og utfyller de vokale linjene.

De fortsetter med «Never Let Me Go», ei låt som fikk sin scenedebut med Nat King Cole i 1956, men som seinere er gjort av nesten alt det som kan krype og gå av jazzvokalister. Men Coles søtladne versjon, med tidstypiske strykerarrangementer, er nok den mest kjente. For meg er det nok Monica Zetterlunds versjon fra 1991 med Toots Thielemans og Lasse Bagges trio som sitter lettest i øret. Jeg får raskt en ny favorittversjon av denne flotte standarden. Det er usigelig vakkert, der Mulelids pianotoner spiller som sollyset en sommerettermiddag på vannet i et tjern, dypt inne i skogen. Den søte duften av fioler drevet fram av Malmedal Hauges vokal danser i sollyset.

Ingen kan vel lytte til Johnny Mandel og Johnny Mercers «Emily» uten samtidig å høre Bill Evans. Denne låta gjorde han på albumet «Further Conversations with Myself» i 1967. Men det er de mange konsertversjonene fra 1970-tallet som nok har gjort at denne vakre låta har brent seg inn i ørets mange irrganger gjennom stigbøyler og sneglehus.

Mulelid markerer umiddelbart pianistisk avstand til Evans’ versjon, med en intro som lukter av rabiate utslag. Svingende og heftig, mens det etter hvert leder over til en presentasjon av låta i et tempo som om de er haren i Zeno’s paradoks som vil løpe fra Bill Evans’ skilpadde. Sirils presentasjon av teksten leder over i et scat-kor som vil lyde lenge i disse irrgangene.

«Emily» leder direkte over i deres egne «For You I’ll Do Anything». Poengtert, og vakkert, der Kjetils pianospill skaper Morgenstemning på en seinkveld på freddan’! Nick Drakes «Which Will» fra Drakes album Pink Moon fra 1972, det siste før Drake døde 26 år gammel, følger. Nick Drake er en av Kjetil Mulelids favoritter, men denne fikk han ikke Malmedal Hauge med på å inkludere på plata. Men den neste, Drakes «Northern Sky» fra Drakes album Bryter Layter fra 1970, fikk han sin kompanjong med på å inkludere. Med Lyder Røed på flygelhorn lysner den nordlige himmel betraktelig.

Bonnie Raitts «I Can’t Make You Love Me» sto på ønskelista for prosjektet til begge to. Røed gir oss et introspill – fortsatt på flygelhorn – som lukter av varm natur, mens Mulelids pianospill skinner i solglansen. Dette er ei låt som en gamling som meg ellers ikke ville brukt mye tid på, om det ikke var for at disse tre blåser et nytt og spennende liv i den.

Gode gamle «Blame it on my Youth», derimot, knytter trådene langt tilbake. En jazzstandard så det holder, som de tre – med Lyder Røed denne gangen på trompet – presenterer med tung tradisjon.

På skotske Cocteau Twins «Cherry-Coloured Funk» har det dessverre sneket seg inn en trykkfeil, i det man på coveret til plata bruker den amerikanske skrivemåten color. Men det legger ikke noen demper på den versjonen vi får presentert her. Mulelid tar låta til et helt annet sted enn de skotske tvillingene noen gang så den for seg. Donner und Blitzen!

Den skotske funken glir over i «For All We Know», igjen ei låt som mange av oss forbinder med Bill Evans. Kanskje ikke minst fordi Evans presenterte den solo på skiva «We Will Meet Again» fra 1979, et album han dediserte til sin da nylig avdøde bror Harry. De første linjene i teksten lyder som kjent: «For all we know /We may never meet again /Before you go /Make this moment sweet again».

Duoens musikk er tydelig og lett å lytte til, men den unngår å bli sukkersøt. Det er tilstrekkelig med skarpe kanter og motstand i stoffet og presentasjonen til at interessen holder seg oppe gjennom hele konserten. Malmedal Hauge vil bli en av de fremste norske jazzvokalistene i landet framover. Men la det bare være sagt: Kjetil Mulelid er en råtass på «brettet». Dermed blir dette ikke en ufarlig pianist som komper vokalist. Det blir en geniun, samskapt musikk, der to sterke individuelle stemmer fletter seg sammen og skaper noe helt nytt sammen. Sammen utfordrer de to hverandre – og oss – til en flott time i lag med god musikk.

Etter at vi så får klassiske «Body and Soul» og den stemningsfulle «Kanskje i morgen» til avsluttende ekstranumre, bryter vi nærmest ut, alt mens Vera Lynn krabber ut av ørets aller innerste kroker: …. We will meet again! Don’t know where, don’t know when. Men én ting vet vi:

… we’ll meet again some sunny day!

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Tore Sætre

Siril Malmedal Hauge

Kjetil Mulelid