COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL, 6. JULI 2022: Nok en dag med svært vekslende vær i København. Regn og kaldt i ene øyeblikket, og stekende sol i neste. Denne ustadigheten førte til at jeg i går, gikk til anskaffelse av regnfrakk, noe skapet er fylltopp med hjemme. Men så kan i alle fall jeg garantere at det ikke blir mer regn denne uka. Har man investert, så har man investert, og gjort det for laget.
Den danske perkusjonsjefen
salt peanuts* startet rolig denne onsdagen, og første konsert ble i Skuespilhusets foaye klokken 15:00. Men det var ikke bare din favorittblekke som hadde funnet ut at man skulle starte dagen i det flotte teaterhuset nedenfor Nyhavn. Med utsikt over mot Opereaen og nybyggene på Christiansholm, skulle vi få oppleve perkusjonisten Marilyn Mazur og hennes nye ensemble, NOW!. Mazur er mest kjent forå ha spilt med Miles Davis, men hun har også figurert sammen med Gil Evans, Jan Garbarek og Wayne Shorter, pluss en rekke danske prosjekter.
Hun ble født i New York City i 1955, med polske og afroamerikanske foreldre, som flyttet med henne til Danmark da hun var seks år. Hun lærte å spille piano, men da hun var 19 begynte hun å spille trommer, inspirert av Al Foster, Airto Moreira og Alex Riel. Hun startet sitt første band i 1973, og i 1978 dannet hun Primi, et teaterband bestående av kun kvinner (et navn som er grunnlaget for navnet på vår favorittklubb i København – Klub Primi). I 1985 ble hun spurt om å delta i Palle Mikkelborg-prosjektet som skulle bli Miles Davis-albumet «Aura», og på en Miles-konsert i Molde, oppdaget Miles henne i salen, og inviterte henne opp på scenen, noe som i ettertid førte til at hun dro på turné med Miles Davis. I 1989 grunnla hun bandet Future Song, med pianisten Elvira Plenar, vokalisten Aina Kemanis, trompeteren Nils Petter Molvær, ektemannen Klavs Hovman på bass og Audun Kleive, som andre trommeslager. Senere ble vokalisten Tone Åse med i bandet. I et annet prosjekt, Percussion Paradise, jobbet hun jevnlig med perkusjonistene Benita Haastrup, Lisbeth Diers og Birgit Løkke. Hennes skandinaviske band Shamania består av kun kvinnelige musikere, og dette ensemblet har vært høyt prioritert hos Mazur i de senere årene. I det amerikanske jazzmagasinet Down Beat,ble hun i 1989, 1990, 1995, 1997, 1998 og 2002 valgt til et «perkusjonstalent som fortjener bredere anerkjennelse». Og i 2001 ble hun tildelt «Jazzpar»-prisen, verdens største internasjonale jazzpris.
Nå fikk vi møte henne med musikere hun har spilt med tidligere, men ikke samlet i ett band. Fra venstre på scenen satt pianisten Makiko Hirabayashi, bassisten Klavs Hovman, Mazur med alle perkusjons-remediene, gitaristen Samuel Hällkvist, trompeteren Kasper Tranberg og vokalisten Ania Rybacka. Hirabayashi og Hovmann har vært trofaste mot Mazur i en rekke år, mens de andre har vært litt til og fra, og med i mer spontane prosjekter tidligere.
Og jeg tror «alle» som sto, satt og lå inne i Skuespilhuset fikk akkurat det de hadde forventet, pluss litt mer. Mazur er en fantastisk perkusjonist, som «leker» med hele «kjøkken-avdelingen» med rytmisk finesse og overblikk. Sammen med Hovman er hun det perfekte «komp» for en hver som bedriver rytmisk musikk, og med Hirabayashis fine pianospill tror jeg det må være en deilig situasjon i være i for de andre musikerne. Hällkvist la noen fine «kommentarer» og små, korte solier som passet perfekt inn, mens Rybackas og Tranbergs rolle var som hovedsolister og frontfigurer. Rybacka er egentlig polsk, men har studert ved Rytmiske Musikkonservatorium i København, og har bodd de siste syv årene i Danmark. Her har hun spilt i såpass forskjellige konstellasjoner som Odense Symfoniorkester, Danmarks Radios Big Band, Adam Rudolph, Kresten Osgood, Anders Filipsen, Stefan Pasborg, Frederik Lundin, Nephilim Ensemble, vokalensemblet GLAS, Holmens Kantori og mange andre. Og hennes stemme var en av de tingene som gjorde denne konserten til en fin opplevelse. Hun har en litt folkemusikkaktig tone i stemmen, som like godt kan v’re fra Grønland som Polen eller Skandinavia. Og hennes ordløse vokal kompletterte og tilførte Mazurs perkusjon på en måte som gjorde dette til en fin konsert med verdensmusikken som bakteppe. Og med Tranberg som trompeter, som kan spille både sart og lyrisk, samtidig som han er i stand til å «fleske» til, som den reneste leadtrompeter i et storband, er «blåserrekka» i de beste hender.
Minst interessant i løpet av konserten, var egentlig en sekvens hvor Mazur nærmest spilte solo, men dette ble solid oppveid når bandet nærmest ble rocka i neste sekvens, hvor Tranberg tok føringen som den reneste Miles Davis, fra den tiden Mazur var perkusjonist i bandet.
Stående applaus etter siste låt, og selvsagt et ekstranummer, hvor Mazur ledet an på sin «wok»-perkusjon, og både musikere og publikum kunne forlate stedet med et stort smil om munnen.
Der satt den!
Det er nesten utilgivelig å ikke bruke tid i Kødbyen, når man er på festival i København. Og på spillestedene H15 (hvor de benyttet både Studio, og lokalet som ellers er hjemstedet til Klub Primi), pluss 5e rett rundt hjørnet, var logistikken tett og relativt vanskelig å få orden på denne kvelden.
Men vi startet på 5e, hvor vi igjen skulle lytte til den danske saksofonisten Lotte Anker. Denne gangen «med venner», som det sto i programmet. Noe Anker kommenterte til ved starten av konserten, at hun håpet at de fremdeles var venner også etter konserten. I dette timeslange settet fikk vi møte henne sammen med slovenske pianisten Kaja Draksler og den litauiske bassisten Aurelijus Uzameckis. Begge er bosatt i København, og har de senere årene markert seg sterkt på den lokale frijazzscenen – og Draksler har de senere årene framstått som en av Europas mest spennende pianister innenfor det fritt improviserende.
Jeg var litt kristisk til Ankers samarbeid med Tony Buck og Magda Mayas for ett par dager siden, da jeg savner mye av den energien vi er vant til å få fra Anker. Men i den konstellasjonen vi møtte henne i på 5e denne kvelden, var alt slik det skal være. Anker er en utrolig kreativ saksofonist, både på sopran-, alt- og tenorsaksofon, hennes ideer er spennende og pillet oser av energi. Jeg tror hun fikk mye ekstra energi i samspillet medfantastiske Kaja Draksler, som, selv om hun ikke var helt fornøyd med pianoet, avleverte en del kanonskudd av et spill. Hun er en fantastisk kunstner, som er høyt og lavt på tangentrekken, og med et spill som overgår det meste, og kan nesten beskrives som en kombinasjon av Cecil Taylor og Don Pullen – anno 2022. Og bassisten Aurelijus Uzameckis fungerte på mange måter som «navet» i trioen, og den som holdt det hele sammen med utsøkt spill.
Jeg er overbevist om at de også forble venner etter konserten!
Skandinavisk vellyd
Egentlig skulle vi innom H15 først denne kvelden, for å få med oss litt av konserten med den danske trioen Hvalfugl. Men på grunn av problemer med flytting av pianoer, ble deres konsert utsatt. Noe som passet bra for salt peanuts* sin utskremte. For da rakk jeg en liten sekvens med trioen, før jeg skule tilbake i 5e.
Trioen består av pianisten Jonathan Fjord Bredholt, bassisten Anders Juel Bomholt og gitaristen Jeppe Lavsen. Selv beskriver de musikken som «Å finne riktig retning i krysningspunktet mellom det lette flygende og det svevende og det solide».
Dette er en trio som lar seg inspirere av både dansk og svensk folkemusikktradisjon, og om innenfor de rammene har skapt sitt eget lydunivers.
Deres innspilling, «Øjeblikke vi husker», fikk relativt kjølig anmeldelse på salt peanuts* (anmeldt https://salt-peanuts.eu/record/hvalfugl/), men å høre et band på plate kan være helt annerledes enn å høre bandet live. Og det var absolutt tilfellet med Hvalfugl denne kvelden.
Selvfølgelig var musikken skandinavisk og lyrisk, med en rekke henvisninger over til Sverige, med Jan Johansson, Rune Gustafsson og Georg Riedel, og nesten like mye til e.s.t. Men det som jeg syntes ble litt kjedelig på plate, var mye mer virilt, delikat og variert på konsert. Det er tre utmerkede musikere som tydeligvis koste seg i lokale til Klub Primi, hvor publikum var plassert i en ring rundt bandet. En nær og fin opplevelse.
En reise i språk, bestilt av KoncertKirken
Den dansk/argentinske gitaristen Mark Solborg (hovedbildet), er en av Danmarks mest aktive jazzmusikere. Han samarbeider tett med den italienske klarinettisten Fransesco Bigoni på en rekke prosjekter, og denne kvelden fikk vi de to i bestillingsverket «Babel».
Dette er, i følge programmet, «en komposisjonsstudie av musikalske språk og samtaler mellom mennesker. Er den babylonske myten at Gud skapte kommunikativ forvirring for å kontrollere mennesket, eller skapte han fruktbart mangfold? En forstyrrelse av et selvforsynt ekkokammer, for å fremme et mer nyansert og komplekst verdensbilde – som kunne utvikle og løfte verden? Ville Gud kanskje vise at vi må finne styrke til å løse verdens problemer i hverandres forskjeller og kompetanser, ikke uniformere oss, og dermed skape splittelse og polarisering?»
Med sin flerspråklige dansk/argentinske bakgrunn, og reise- og studieopphold over hele verden, har Solborg erfart hvordan ordene, språket vårt og morsmålet er dypt knyttet til vår opplevelse av oss selv i resonans med verden. Han søker med «Babel» å undersøke, illustrere og bevisstgjøre denne kontinuerlige samtalen på tvers av kulturer og mennesker. En samtale som samlet sett blir stadig viktigere dersom vi skal klare å løse problemene vi står overfor som samfunn og art.
Bandet var et slags dansk/internasjonalt stjerneband, med pianisten Simon Toldam (Danmark), trommeslageren Peter Bruun (Danmark), bassklarinettisten og fløytisten Anders Banke (Danmark), klarinettisten Fransesco Bigoni (Italia), trompeteren Susana Santos Silva (Portugal) og gitaristen og orkesterlederen Mark Solborg (Argentina/Danmark). Og med hver sin kassettspiller ble konserten kommentert av på en rekke språk, innspilt på forhånd av en rekke venner fra den store, vide verden.
Jeg har hørt «verket» tidligere, da det ble fremført i KoncertKirken. Men jeg syntes «Verket» harsatt seg mye bedre nå enn den gang. Solborg har laget en spennende reise i verdens språk, noe musikerne på en fin måte klarte å få ut til publikum.
Det var blåserne i front som første an i stor grad, med fint spill fra alle tre, og bak var de i de tryggeste hender med Toldams og Bruuns fantastiske spill. Solborg selv, var den som tilrettela og styrte (sammen med Biigoni) musikerne gjennom de komponerte strekkene, og det hele ble en solid «andrerunde» for prosjektet.
Det eneste jeg har som innvending er, at når man fokuserer på hvordan folk skal kommunisere over landegrensene, og at språket ikke skal stå i veien, så hadde «verket» stått seg på at de hadde startet med større «avstand» til hverandre, for så å samles mot slutten. Men kommunikasjon i musikk er så mye mer enn talt språk, det finnes ingen grenser og begrensninger i det musikalske, så kanskje derfor ble dette en manifestasjon på hvor viktig musikalsk improvisasjon er for å få folk til å møtes og enes.
Dette ble, på mange måter, dagens høydepunkt for undertegnede. Utrolig fin kommunikasjon og utmerket spill fra alle parter. Og med så inntrengende og spennende musikk man må følge intenst med på, ble dette også siste konsert for salt peanuts* utskremte denne onsdagen.
Tekst og Foto: Jan Granlie
Marilyn Mazur
Makiko Hirabayashi
Kaja Draksler, Lotte Anker og Aurelijus Uzameckis
Lotte Anker
Kaja Draksler
Aurelijus Uzameckis
Hvalfugl
En fornøyd Mark Solborg
