Debatt

Er du koronarammet musiker? Selg instrumentet!

I artikkelen «Selger gitaren for å ha noe å leve av» skriver NRK torsdag 4. februar om profesjonelle musikere som må selge såkorn og produksjonsmidler for å kunne overleve. Regjeringens representant, statssekretær Vegard Einan fra Høyre i Arbeids- og sosialdepartementet viser i sitt svar en slående evne ikke bare til God-dag-mann-økseskaft-argumentasjon, men han framviser også regjeringens fåkunne om vesentlige forutsetninger for kunstneres levekår, generelt og under pandemien. Derfor dette forsøket på litt folkeopplysning for Einan og andre behovstrengende i regjeringen.

Frilansende musikere av mange slag, innenfor mange slags musikalske uttrykk sliter alvorlig i dag. Ikke bare er de en yrkesgruppe som i all hovedsak — også i «normale» tider — tjener vesentlig mindre enn andre yrkesgrupper. Ikke bare er de en yrkesgruppe som stadig må finne seg i å bli møtt med samfunnets manglende forståelse for den kulturelle og den økonomiske verdiskapingen de står for. Ikke bare skal de bli avkrevd igjen og igjen en begrunnelse for hvorfor de ikke finner seg noe «ordentlig arbeid», og hvorfor i all verden de skal ha betalt for å gjøre noe som ikke det store kommersielle publikummet etterspør? Hvorfor skal kunstnere insistere på å utøve sin «kunst»? Kunst har da aldri skapt noe av verdi for samfunnet, synes å være holdningen! Verdi måles i penger, verdiskaping og velstand er kun snakk om inntekt og utgift. Som utdannet samfunnsøkonom må jeg få si med Piet Hein; han og hun har faktisk fattet begge dele dårligt.

På toppen av dette er altså musikerne som følge av pandemiens herjinger nå pålagt et reise- og yrkesforbud. De får ikke lov å praktisere sitt yrke, sin egen inntektsbringende virksomhet. Deres eget livsgrunnlag står i fare. Med store ringvirkninger: Yrkesforbudet drar med seg stenging av en stor sekundærsektor, av spillesteder og andre musikalske møteplasser, av underleverandører til disse og videre. En bransje som samlet representerer et svært stort antall milliarder kroner i samfunnsøkonomisk verdiskaping hvert år, er nullet ut.

Selv om dette medfører et betydelig tap for alle de som i dag ikke kan oppleve gleden og velferden det skaper som publikum, og selv om det er en randsoneindustri som ligger nede, er det ingen tvil om at det er base- eller kjernevirksomheten i denne industriklyngen, musikkutøvelsen, som ligger med brukket rygg. Vil denne virksomheten noensinne komme seg på beina igjen?

Det tør være åpenbart at yrkesforbudet først og fremst rammer de musikere som har valgt å satse 100% på sin kunst, de som ikke har annet inntektsskapende arbeid ved siden av musikergjerningen. Inntekten til yrkesmusikere på så godt som alle andre områder enn «klassisk musikk», er basert på en forutsetning og en samfunnslogikk om at de må velge å være selvstendig næringsdrivende, å være «frilansere».

Det innebærer at de står direkte og personlig ansvarlig for å skape inntekt. Dette er i soleklar motsetning til de fleste av oss andre, som har en kontraktsfestet posisjon som arbeidstaker. Men ikke nok med det, med denne statusen følger en lang rekke sosiale og økonomiske rettigheter, et omfattende økonomisk sikkerhetsnett som ivaretar oss. Et sikkerhetsnett som vi som samfunn har valgt å etablere for de av oss, ikke minst fordi det tjener vårt felles beste.

En selvstendig næringsdrivende, slik som en frilansende musiker, er fratatt denne rettigheten. Det er som i liknelsen om talentene i Matteus-evangeliet. I evangeliets kapittel 25 omtales det som den amerikanske sosiologen Robert Merton kalte «Matteus-effekten». Der sier liknelsens ‘herre’ dette om den som hadde minst og tjente minst fordi han ikke turte å risikere det lille han hadde: «Du dårlige og late tjener! …Ta derfor talenten fra ham og gi den til ham som har de ti talentene! For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. Og kast denne unyttige tjeneren ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner». Kast disse musikerne ut i mørket, og la de gråte og skjære tenner!

Men nå er det ikke manglende risikovillighet som kjennetegner frilansende kunstnere. Deres risikovilje er tvert imot meget stor. Kanskje større enn alle andre som utsetter seg for risiko. For i motsetning til disse setter de ikke penger de har råd til å risikere over spill, de setter det økonomiske fundamentet for sitt eget liv på spill. De er i samme situasjon som tjeneren som bare fikk én talent; de kan ikke risikere å tape det lille de har, for da er selve livsgrunnlaget revet bort. Men de skal altså støtes ut i mørket!

Artikkelwn som er  publisert på NRK.no i dag illustrerer poenget til fulle. Artikkelens er bygget over fortellingen om musikeren Bård Helgerud har lagt ut sin Gibson Byrdland for salg. Leder av Creo, Hans Ole Rian, sier i artikkelen at «[v]i ser på Facebook og på Finn.no at det legges ut utstyr i en grad vi aldri har sett før. Det er et tydelig tegn på at folk begynner å bli desperate». Et skremmende tegn.

For her er det yrkesutøvere som er utsatt for yrkesforbud fra myndighetene og som ikke gis mulighet for å kunne søke kompensasjon på lik linje med de aller fleste andre av oss. Musikerne må altså selge ut sine egne produksjonsmidler, det som er selve grunnlaget for at de når (den nye) normalen kommer tilbake i det hele tatt skal være i stand til å få ryggen til å gro sammen igjen og bygge sin verdiskapende produksjon opp igjen. Når du må selge det verktøyet du skal leve av i framtiden er ikke bare hundre-og-ett ute. Da er du godt i gang med å spise opp såkornet ditt.

Og enhver som kan noe om profesjonell musikkutøvelse vet at det i slike tilfeller ikke bare er å gå i butikken å kjøpe seg et nytt instrument etterpå, når økonomien er på fote igjen. Musikerens «sound» er svært ofte intimt forbundet med et spesielt instrument. En gitar av samme merke, av samme type, vil ikke ha den samme sounden hos musikeren.

Og alt dette altså på et tidspunkt der en rekke selskaps- og kapitaleiere bader i millionoverføringer fra kompensasjonsordningen, der selskaper som får koronastøtte tar ut millionoverskudd. På et tidspunkt der musikerne er fratatt rettigheten til å få kompensasjon for yrkesforbudet.

Men artikkelen illustrerer også fåkunna hos myndighetene, i dette tilfellet regjeringen. Det er i det hele tatt ikke grenser for hva slags meningsløsheter som kommer fra den kanten, men utsagnet fra statssekretær Vegard Einan kommer nok høyt på lista. Einan er sitert på at det å sammenlikne med kompensasjonsordningen for nærlingslivet er feil, han «mener det er en feil sammenligning. ‘Virksomheter og personer har ulike forutsetninger’».

Nei, Einan, i dette tilfellet har de ikke det! Her snakker han – og det håper jeg virkelig – mot bedre vitende. I og med at kulturaktiviteter til vanlig og i all hovedsak skjer i form av enkeltpersonforetak, er denne påstanden feil. Det vet — forhåpentligvis — Einan meget godt. Verdiskapingen skjer gjennom slike personforetak, der skillet mellom aktivitet/virksomhet på den ene siden og person på den andre er nærmest fraværende. Om han – altså mot formodning– ikke skjønner det, er det en virkelig katastrofe. Da er han ikke bare på feil hylle, men på helt feil planet i regjeringen. Om han skjønner det, men ser bort fra det, så er det løgn og fanteri, noe som ikke er det spor bedre.

Når Einan så avslutningsvis i artikkelen er sitert på at han «legger til at det skal finnes et økonomisk sikkerhetsnett også for musikere som har tjent lite og jobba lite, og som ikke har grunnlag for inntektssikring» (min utheving!), så er ikke dette bare et hardt slag i ansiktet på alle frilansende kunstnere. Det er … ja, jeg går tom for ord for å karakterisere utsagnet. Uansett er Einans karakteristikk av frilansende musikere som at de jobber lite, så kunnskapsløst, umusikalsk og tonedøvt at Einan bør utestenges fra enhver sammenheng der det framføres kunstmusikk!

Sikkerhetsnettet kalles for øvrig sosialhjelp, og forutsetter at du realiserer kapitalgjenstander — og dermed også dine egne produksjonsmidler, ved siden av egen og eiet bolig osv. Ikke nok med det, dette må du gjøre aller først! Før det i det hele tatt kan vurderes om du er kvalifisert for støtte.

Den som har skal få, den som intet har, skal fratas det lille hun har. Dette er rett og slett skandaløst svart av regjeringens representant!

Johan Hauknes

Skriv et svar