Johan Hauknes, musikkskribent salt peanuts* og samfunnsforsker
Musikeren Jørgen Munkeby skriver i en ytring på nrk.no 11. februar at norske musikere må skru ned forventningene til et godt liv. Om ikke musikere risikerer å havne på gata, vil de tape mot supertalenter fra USA, Kina, Japan, og Øst-Europa. Edvard Valberg svarte ham med å karkaterisere Munkebys standpunkter som «en ekkel macho-mentalitet».
I følge Munkeby har supertalentenes «store offervilje og standhaftighet ikke bare hjulpet dem til å få et stort musikalsk forsprang som ungdom. … De kan tåle lenger arbeidsdager, kortere ferier, lavere lønn, og dårligere komfort enn en gjennomsnittlig nordmann». Det må også norske musikere gjøre for å lykkes i konkurransen. Målet for den norske musikk-verden synes å være å produsere slike dedikerte supertalenter og internasjonale enere.
Jeg skjønner hans tankegang – og jeg deler hans målsetting om å gjøre norsk musikkliv kvalitativt best mulig. Inkludert det å bidra til å gi norske musikere og norsk musikk den internasjonale oppmerksomheten de fortjener.
Videre skjønner jeg at hans intenderte budskap ikke primært er kulturpolitisk. Hans bekymringer er tydeligvis først og fremst rettet mot musikerne selv og deres holdninger. Men ved å gå ut offentlig – og ikke holde det innenfor rammen av f.eks. Musikernes felles organisasjon – vil hans betraktninger bli brukt kulturpolitisk.
Å løfte fram supertalentene som kriterium for om musikklivet lykkes blir helt feil. Like feil som kommersiell suksess er som resultatindikator. Derfor er argumentene også potensielt farlige om de blir stående uimotsagt. Aleine blir Munkebys argumenter for tynt og potensielt svært ødeleggende for norsk musikkliv. Hans premisser for artikkelen er da også feil på flere grunnleggende punkter.
For det første: Når vi fra vår verden betrakter det vi omtaler som amerikanske eller japanske musikere ser vi bare toppen av pyramiden. Vi ser de beste – og ikke det store og mangfoldige grunnfjellet disse står på skuldrene til. Uten de mange ville de få på toppen vært utenkelige. Uten den nasjonale konkurransen og den fertile grobunnen for utvikling av talenter det krever, hadde ikke supertalentene vært mulig.
For det andre: Det er heller ikke slik at det banebrytende nye alltid kommer fra supertalentene. Tvert imot, igjen og igjen har det vist seg at det overraskende nye kommer fra grunnfjellet.
For det tredje: Musikkens betydning som samfunnsuttrykk – kulturpolitikkens viktigste anliggende – har sin betydning i møtet mellom et mangfoldig musikkliv og befolkningen. Det er gjennom den enkeltes møte med og opplevelse av musikk den viktigste velferdsfunksjonen musikken har utspiller seg.
For det fjerde: Musikk som alle andre kunstformer har en særegen betydning som demokratisk og provoserende kraft. Musikken skal ikke bare stryke medhårs, den skal også provosere. Derfor er det ett kulturpolitisk anliggende å sikre rammevilkår som ivaretar i mangfoldet i uttrykkene i betingelsene for at musikken kan få utvikle seg – i kraft av seg selv. Heri ligger også å sikre mothårsoppgaven. Til å tvinge oss til å ta stilling til våre egne fordommer. Derfor henger musikkpolitikk grunnleggende sammen med kravet til ytringsfrihet.
For det femte: Det må aldri bli et mål at norsk musikk skal måles på internasjonal oppmerk somhet. Musikklivets kanskje aller viktigste funksjon utspiller seg innenfor landets grenser, på nasjonalt, så vel som på lokalt nivå. Det er her det store grunnfjellet viser sin betydning.
For det sjette: Vi må ikke falle tilbake til den gamle og utgåtte myten om at stor kunst krever nød og elendighet.
Kulturpolitikkens oppgave er å sikre mangfold i kunst- og kulturuttrykkene og å skape fruktbare utviklingsvilkår for musikere og for befolkningens møte med uttrykkene. Den primære oppgaven er å ivareta grunnfjellet.
Samtidig er det politikkens oppgave å sørge for at «bråkmakerne» – som kunstnere primært er – får muligheter til å utøve denne samfunnsmessig viktige funksjonen. De må ikke risikere å havne på gata!
Storsamfunnet viser sin betalingsvilje for den kritiske og utviklende virksomheten musikere, bildende kunstnere, o.a. utøver bl.a. gjennom de levekår vi gir dem mulighet for. Og de verktøy vi gir dem for å utvikle sin egen virksomhet.
Jeg mener at musikkens rolle i samfunnet er så viktig at de som har talent for og velger en musikerkarriere på høyt nivå skal ha muligheten til å leve av det på et nivå som tilsvarer det jeg og andre i dette landet har!
Dette innlegget ble sendt NRK for vurdering 12. februar. De ønsket ikke å publisere det.
