Debatt

Lederkommentar: Kongsbergjazz alvorlig skadeskutt

De siste dagers hendelser på Kongsberg har vært et underlig skue. Her er det ikke bare de glade amatørers dans, her virker det som alle voksne har forlatt bygningen og overlatt alle rommene til barnehagens primære klienter.

Etter at nyheten om at styret i Kongsberg jazzfestival allerede i oktober hadde vedtatt ikke å fornye den seks år gamle avtalen med Kongsberg Gruppen som hovedsponsor, ble slått opp på tirsdag denne uka, har det vært storm og orkan på sosiale medier og i Laagendalspostens spalter.

Vi har prøvd etter beste evne å sette sammen en rekke puslebiter med informasjon om hva som har skjedd rundt festivalen siden i fjor høst, og det framtrer et ganske klart bilde av en festival med alvorlige problemer.

Det tør være velkjent at vi i salt peanuts* har kritisert festivalen de siste årene for den store og tunge satsingen på «folkefesten» og den lokale forankringen, på alvorlig bekostning av den kunstneriske profilen til, og publikumskulturen omkring jazzfestivalen.

Vi respekterer til fulle det betydelige arbeidet som har vært nedlagt gjennom flere tiår for å bygge opp festivalens ankerfeste og renommé i lokalsamfunnet. Det har gjennom lang tid bidratt til å fornye festivalen, dens profil og program. Men det er ikke til å stikke under stol at dette de siste årene har gått ut over programmets kunstneriske kvaliteter. Festivalen har i tidligere festivalsjef Kai Gustavsens funksjonstid, bygget opp et program der de ikke-jazzrelaterte aktivitetene på Kirketorget synes å være det viktigste som skjer i uke 27 hvert år. Dette er også et program som etter vår mening er i direkte konflikt med festivalens egen valgte strategi om tre kunstneriske og musikalske profiler for festivalen.

Festivalens kunstneriske profil synes med det gjennom en årrekke å ha vært ofret på et alter der målet om å være den publikumsmessig største jazzfestivalen har druknet målet om å være den kunstnerisk viktigste jazzfestivalen.

Vi er helt enig med jazzfestivalen om at den lokale forankringen er viktig. Men festivalen har også ansvar for sin egen profil og posisjon, lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Dette står nå i alvorlig fare for å bli skuslet bort.

Da nyheten sprakk fløt det ikke bare over for mange lokale leser av lokalavisa, men også presumptivt oppegående maktpersoner hev seg på. Sentrale lokalpolitikere, med ordfører Sand i spissen, forlanger styrets hode på et fat. Lokalavisas redaktør forlanger at styret trekker seg. Toppen av kransekaka var vel kanskje den leseren som hevdet, tydeligvis i fullt alvor, at det burde nedlegges forbud mot at festivalen skulle få bruke Kongsberg i sitt navn!

Og så kommer det: et bredt krav om at festivalen ikke skal drive politikk! At kultur og kunst er politikkfri sone! Også fra maktpersoner. Hvor har disse folka vært de siste hundre årene, undrer vi oss på? Kunst og kultur er politikk. Dens vesen er hva ytringene betyr politisk og kulturelt, økonomisk og sosialt, i en offentlighet. Uten denne dimensjonen er det ikke kunst og kultur lenger. Da er det bare underholdning. «Ej blot til lyst» står det over scenen i det Kongelige Teaters scene i København, en læresetning som noen tydeligvis fortsatt bør minnes om.

Styret i festivalen og festivalsjefen har et selvfølgelig ansvar for å ivareta festivalens renommé, også det politiske. Når styreleder Juel Rye for noen dager siden begrunnet oktober-vedtaket med at en forlengelse av avtalen med Kongsberg Gruppen (KOG), ville ha betydd at flere musikere og underleverandører ville trekke seg fra festivalen, så understreker det følgende: Beslutningen i oktober om å avslutte samarbeidet med våpendelen av KOG skulle vært tatt for lenge siden. Våpenindustri har ingenting i kulturaktiviteter å gjøre. Å forlenge avtalen med KOG i høst ville vært en politisk stillingtagen fra festivalens side som ville vært uhørt. Når styret i går omgjorde dette vedtaket og ville gå inn i nye forhandlinger med KOG, så er det et aktivt politisk valg.

Vi sitter med en sterk mistanke om at det har foregått et spill bak teppet rundt dette spørsmålet. Et spill som altså munnet ut i funksjonærmøtet i november, der det nåværende styret ble innsatt etter det som sett utenfra framstår som en reell maktkamp.

Det vi virkelig finner bemerkelsesverdig, ja rett ut sjokkerende, er følgende:

  • At styret ikke synes å ha informert generalforsamlingen om vedtaket i oktober,
  • At styrets årsberetning for generalforsamling overhodet ikke omtaler forholdet til enkeltsponsorer, og spesielt til KOG
  • At styret og festivalen ikke har gått ut med denne nyheten for lenge siden, gitt dens politiske innhold og sprengkraft.
  • At styret og festivalen helt åpenbart ikke har hatt noen som helst informasjonsstrategi for å møte stormen som det ikke burde være noen tvil om at ville komme, da nyheten til sist slapp ut.

Når så styret etter denne stormen, omgjør sitt vedtak om å avslutte sponsoravtalen, og stiller sine plasser til disposisjon for en ny generalforsamling, så er komedien virkelig sluttført.

Det nå sittende og forrige styret har med dette revet i stykker festivalens profil, renommé og kredibilitet. Ordfører Sand kan ha rett i en ting, det bør komme en unnskyldning, eller forklaring, fra styret. Men den skal ikke rettes mot lokalsamfunnet og kommunestyret. Den skal rettes mot musikere og jazzmiljøet. Hvorfor i all verden har man risikert jazzfestivalens historie og internasjonale posisjon for maksimalt skarve 500 000 kroner pr år?

Det skal også sies at når ordføreren truer med konsekvenser for festivalen: «Kongsberg Jazzfestival står fritt til å velge sponsorer. Men da må de være klar over konsekvensene», har hun trådt over en grense som vi ikke burde se overtrådt. Den slags styring fra politikere av kulturinstitusjoner kan ikke et norsk demokrati være bekjent av. Det hører hjemme i regimer vi ellers tar sterk avstand fra.

Vi slutter oss fullt og helt til uttalelsen fra komponisten og musikeren Maja S.K. Ratkje, «svært mange i norsk kulturliv ønsker seg en jazzfestival som ikke reklamerer for våpenindustri. At lokale maktpersoner, og til og med Kongsbergs ordfører, gikk så hardt ut og snakket om konsekvenser er ikke akkurat armlengdes avstand». «Ingen har tvunget Kongsberg jazzfestival til å omgjøre sitt vedtak», svarer ordføreren. Nei, det skulle virkelig tatt seg ut!

At Kongsbergjazz er alvorlig skadeskutt, er det ingen tvil om. Men skadeskytingen synes først og fremst å ha skjedd med egen usikrede omgang med farlige våpen! Så får noen lokale politikere tenke alvorlig gjennom sin egen rolle og funksjonsmåte oppi dette. Populistiske utfall og maktmisbruk er stygt i et norsk lokaldemokrati.

Nå må noen voksne på Kongsberg ta ansvar og få tømt barnehagen! Ellers risikerer man at Kongsbergjazz’ stolte historie er akkurat det: Historie!

salt peanuts*

Skriv et svar