De siste par årene har det vært en sterk debatt i Norge rundt Kongsberg Jazzfestival, og deres tilknytning til Kongsberg Gruppen som viktige sponsorer. Dette er det en del musikere og festivalmedarbeidere som har vært skeptiske til, fordi Kongsberg Gruppen, blant flere andre aktiviteter, også driver med utvikling og eksport av teknologi som benyttes i våpenindustrien.

Motvind Kulturlag, som består av musikere og kulturarbeidere spesielt rundt klubben Hærverk i Oslo, har vært noen av de mest kritiske stemmene mot festivalens samarbeid.

Nå har Motvind Kulturlag skrevet et leserinnlegg i lokalavisen for Kongsberg-regionen, Laagendalsposten, som vi i salt peanuts* har fått tilgang til, og fått tillatelse til å trykke.

Under finner du først Motvind Kulturlags innledning og begrunnelse for leserinnlegget, før du kan lese hele innlegget fra Kulturlaget:

———————————————————————-

Etter at det ble kjent at Kongsberg Jazzfestival ikke ønsket å fornye sponsoravtalen med Kongsberggruppen har det virkelig kokt, spesielt i lokalavisa Laagendalsposten. Det er skremmende å se hvordan én dag med sterk kritikk fra politikere fra Høyre og Senterpartiet, tidligere og nåværende styremedlemmer hos Kongsberg Gruppen og LO-folk gjør at festivalen nå uttaler at de vurderer å ombestemme seg.

Det kommer et leserinnlegg fra Motvind Kulturlag i Laagendalsposten snart, men jeg oppfordrer alle mine kulturinteresserte venner til å lese det under her, og engasjere seg i debatten. Kongsberg Jazzfestival trenger all støtten vår!

Vi må vise at det ikke er næringslivsinteresser som dikterer absolutt alt her til lands.

———————————————————————–

Da de fleste i Kongsberg nok ikke kjenner til Motvind Kulturlag sitt virke, oppleves det på sin plass å redegjøre for våre standpunkter vedrørende debatten rundt Kongsberg Jazzfestival og Kongsberggruppen.

Vi ønsker med dette å få frem at det går an å applaudere Kongsbergfolkets sterke tilhørighet og lojalitet ovenfor et nærmiljø hvor nyvinning og næringsliv står sentralt, og samtidig mene at det et er svært problematisk at en by (og i videre forstand et land, og en hel verden) gjør seg avhengig av en våpen- og krigsmateriellindustri som igjen er avhengig av et opprettholdt internasjonalt konfliktnivå for å bidra til stadig økonomisk vekst.

Vi har vært delaktige i denne debatten siden 2015, og mener at den er blant de viktigste debattene i norsk kulturliv. Vi har arrangert musikkfestivaler, gitt ut plater. Og vi har laget et magasin som blant annet diskuterer tematikken fra ulike hold. Dette har ført til at flere norske og internasjonle jazzmusikere har tatt avstand fra festivalen. Vi har blant annet samlet inn over 750 underskrifter fra musikere og musikkinteresserte verden over som ble overlevert Kongsberg Jazzfestival sitt styre i 2019. Noe som gjorde særlig inntrykk på festivalen var bruddet med studentfestivalen Serendip, som på mange måter er framtida i norsk jazz.

Vi er en del av en bredspektra og tverrpolitisk nasjonal og internasjonal fredsbevegelse, og har viet mye oppmerksomhet til spørsmål knyttet til norsk våpeneksport. Dette temaet får stadig mer oppmerksomhet fra flere hold, og det kan virke som at troverdigheten bak standardsvarene fra både politikere og industrien blir mindre og mindre i takt med at informasjon når ut til folket. Både representanter fra Kongsberg Gruppen og politiske partier som Høyre og FrP har referert til at Norge har et strengt regelverk for eksport av våpen og krigsmateriell, selv om det til stadighet (senest tidligere i år av Riksrevisjonen) blir bevist at det ikke er noe problem å omgå dette teoretiske regelverket. Når våpen fra Kongsberg Gruppen blir funnet på slagmarken i Jemen, og bedriften blir bedt om å svare for seg har «ingen kommentar» ofte vært svaret.

Hvordan Kongsberg Gruppen har forholdt seg til saken speiler tendenser i det moderne politiske landskapet. Motargumenter tas ikke til etterretning, det unngås å svare på ubeleilige spørsmål og de samme motbeviste argumentene gjentas i det uendelige.

De skumleste speilingene av det moderne politiske landskapet blir tydeliggjort i kjølvannet av Kongsberg Jazzfestival sin avgjørelse. Nemlig hvordan vakre verdier som nettopp tilhørighet, lojalitet og stolthet har blitt brukt til å gi grobunn for et samfunn hvor man kan bli omtalt som «en fiende av Kongsberg» om man ikke er enige i hva som vil være den mest bærekraftige, humanistiske og fornuftige veien fremover for byen og dens innbyggere. Venner og kjente fra Kongsberg som offentlig har uttalt seg kritisk om Kongsberg Gruppen kan fortelle om at de har blitt møtt med vold og trusler på byen som en følge av meningene deres. Det kan ikke være mange som ønsker seg et lokalsamfunn hvor sånt kan skje.

Ytringsfrihetsutfordringene som preger dagens samfunn går også mye dypere enn noen fulle voldsmenn på byen, noe som eksemplifiseres svært klart av hvordan lokale politiske aktører har reagert de siste dagene. Prinsippet om «armlengdes avstand» mellom politisk styring og kunstnerisk og kulturell ytringsfrihet regnes av mange som kulturlivets grunnlov. Kunsten kan bevege oss som mennesker, og i dette ligger det mye makt. Kunsten skal derfor ikke stå i fare for å misbrukes i direkte politiske formål. Kunsten skal være en arena for frie og mangfoldige ytringer som representerer et demokratisk uenighetsfelleskap. Kulturfeltet har en enorm kraft til å belyse samfunnsrelevant problematikk; det sårbare, vanskelige og kompliserte. Kultur berører oss med slik styrke at vi i ytterste konsekvens endrer våre grunnleggende meninger og oppfatninger om verden rundt oss.

Derfor er det snodig at både ordfører og andre lokalpolitikere, backet av folk med bakgrunn fra LO og KOG, nærmest krever at Kongsberg Jazzfestival ikke skal kunne stå inne for sine egne avgjørelser. I en sak i Morgenbladet mener ordføreren at Kongsberg Jazzfestival burde krype tilbake til korset. Det trekkes altså en analogi mellom Kongsberg Gruppen og den vestlige verdens mest signifikante kulturelle skikkelse, som etter sigende døde på korset for våre synder. Vi er av den oppfatning at Kongsberg Jazzfestival har tatt en modig og moden avgjørelse, og slettes ikke burde la seg feste på den etisk tvilsomme økonomiske vekstens kors igjen. Det har blitt gjort fryktelig tydelig at næringslivsinteresser dikterer hva toppolitikerne våre velger å gå for det siste året. At Kongsberg Jazzfestival tilsynelatende ikke kan ta et fredelig standpunkt, og fortsette å invitere hele byen til musikkfest, fordi det ikke passer inn i mektige næringslivskrefters visjon, er skremmende.

Det er også skremmende å se at det faktum at våpenproduksjon har foregått i 200 år og gir stor økonomisk avkastning i seg selv er et argument for å ikke skape forandring. Er det ikke sånn at veldig mange av de globale problemene vi står ovenfor i dag nettopp er skapt gjennom 200 år hvor store deler av næringslivet har satt profitt fremfor etikk?

Våre meningsmotstandere er av oppfattelsen at kultur ikke skal være politisk, men utelukkende dreie seg om folkefest. Vi er av den oppfattelse at ethvert menneske i et samfunn vil være politisk av natur. Å anta at det ville vært upolitisk av Kongsberg Jazzfestival å ikke forholde seg til de samfunnsrelevante og viktige kulturbærende spørsmålene de nå har tatt stilling til er en feilslutning.

Ordføreren er «forskrekket» av avgjørelsen, og næringslivsaktører blir provoserte. Kan de ta innover seg at vi også blir forskrekket og provoserte av at et selskap som tjener milliarder på å selge våpensystemer til diktaturer kan svare «ingen kommentar» når varene deres blir funnet på slagmarken? Det handler virkelig ikke om at vi tror arbeiderne i Kongsberg er noe dårligere eller mindre moralske folk enn oss. Det handler om at vi må kunne snakke om hvordan vi vil at landet vårt skal fungere, og hvordan vi ter oss internasjonalt. Dette burde vi klare å gjøre uten å bidra til videre polarisering og fiendebildedannelse.

Motvind Kulturlag
v/ Andreas Røysum (bildet), Hans Kjorstad, Haakon Aamlid & Bastian Kverneland