Debatt

Men er det jazz?

Musiker Christian Meaas Svendsen er vokst opp på Kongsberg. Dette debattinnlegget skrev han til Laagendalsposten i anledning debatten om Kongsberg jazzfestivals sponsoravtale med Kongsberg Gruppen. Vi har fått tillatelse av forfatteren til å gjengi det i salt peanuts*.

 

Men er det jazz?

Christian Meaas Svendsen, Musiker, kongsbergenser, Oslo. Foto: Francesco Saggio

Dette spørsmålet stilte jeg for snart 10 år siden i forbindelse med en serie konserter som ble avholdt i hovedstaden. Motivet min den gang var å pirke litt i sjangerbegrepet jazz, samt hvem som skulle få lov til å definere hva «jazz» faktisk er.

Debatten var, kanskje like greit, kortlevd, og både hypotesen og konklusjonen var som følger: Det er det musikerne som bestemmer.

10 år senere kan jeg stille det samme spørsmålet igjen. Denne gangen er ikke spørsmålet myntet på et postpubertalt oppgjør hva angår sjanger, men likefullt handler det om hvem som har myndighet til å få lov til å definere hva jazz er. Jeg kan allerede røpe at konklusjonen er den samme som sist: Det er musikerne som bestemmer.

Andelen av musikere som velger å demonstrere mot Kongsberg jazzfestival, blant annet ved å ikke spille, har sakte men sikkert økt de siste årene.

Festivalstyret gjorde derfor lurt i å ta følgene av tendensen. De gjorde slik man skal gjøre mot musikere: De lyttet til dem. Det som skulle være et forløsende klimaks etter en snart seks år lang oppbygning, ender i stedet i en meget skuffende kadens, da styret nå vurderer å gjøre en helomvending.

Konsekvensen av dette vil antagelig være fatal for festivalen slik vi kjenner den.

Når næringstoppene og kommunens toppolitikere, tett ledsaget av en salig grøt av sølvbyens øvrige befolkning (les: mobb), legger et såpass hardt press på festivalen, ender de kun opp med å skyte seg selv i foten (pun intended).

Ved å presse ledelsen til å snu, har misnøyen blant musikerne spredd seg ytterligere, og jeg kan garantere at andelen av musikere som ikke ønsker å ha noe med festivalen å gjøre i fremtiden etter dette, vil øke i tilnærmet samme takt som aksjene til Gamestop.

Det er ikke uten grunn jeg nevner Gamestop.

Gamestop-saken er en liten studie i hvordan de små, mye takket være organisatoriske verktøy på internett, faktisk har mulighet til å ha definisjonsmakt over de store, noe som har vært målet til Motvind hele veien: Kulturen må bygges nedenfra og opp. Toppen er ingenting uten premissleverandørene. Lytt til dem som tross alt gir festivalen innhold og en dypere kulturell verdi utover det å være en folkefest.

Uttalelser fra ordfører og diverse høye hold er representativt for det kulturfeltet har opplevd under hele pandemien: De med makta forstår ikke hvordan kultur fungerer. De forstår kanskje næring, men virker å begå samtlige arkaiske feilslutninger i parforholdet «penger» og «verdi»: Du kan kjøpe deg en seng, men ikke søvn. Du kan kjøpe deg et hus, men ikke et hjem.

Det er tydeligvis mye viktigere for Kongsberg å kjøpe seg inn hos de pengesterke, enn å kjøpe seg kultur.

En slik kategorisk avskriving av jazzmusikkens iboende verdier, leder kun til følgende: festivalen faser seg selv ut fra jazzbegrepet. Dersom musikerne tar avstand fra festivalen, står byen igjen med «Kongsberg folkefest» — eller kall den gjerne «Kongsberg Folke Fest», så skal vi se at forholdet til Kongsberg Gruppen vil nå et enda grunnere nivå.

I dette scenarioet må Kongsberg selv innbille seg at de tar del i en jazzfestival, men vit dette: I skrivende stund, mens eder og galle renner ut på Laagendalsposten sine kommentarfelt, har resten av kultur-Norge (musikere, arrangører, organisasjoner, teknikere, øvrige festivaler mm) satt seg godt tilbake i lenestolen med en pakke chips og et par kalde.

Det politiske spillet i Kongsberg og den keitete ledelsen til festivalstyret er et slags USA i miniatyr, mens resten av landet er et Europa som ikke vet om de skal le eller gråte. Underholdningsverdien er stor. Men er det jazz? Neppe…

Skriv et svar