Tidlig i dag morges kom meldingen fra plateselskapet Blue Note om at Dr. Lonnie Smith døde i går, tirsdag 28. september, 79 år gammel. Han var ved siden av Larry Young en av de mest toneangivende og mest karakteristiske av de organister som kom ut av eksplosjonen av orgel-baserte souljazz-band på 1960-tallet. En talsmann for plateselskapet har i følge NPR, opplyst at døsdårsaken er lungefibrose.
Etter hvert og særlig etter at han begynte å bære turban som et symbol på det han karakteriserte som «universal spirituality» og tilføyde tittelen Dr. til sitt navn, at han framsto som en som maktet å knytte sammen det sterke hardbop- og bluesfundamentet i souljazzen med spirituelt orientert frijazz. Men hele tiden med en funky basis. Å oppleve ham på scenen er å oppleve en musiker som er total-musikk, han spilte Hammond B3 med hele kroppen, og der pedalverket der basslinjene utspilte seg virkelig fikk kjørt seg.
Lonnie Smith ble født i Buffalo, nordvest i staten New York like ved Niagara Falls den 3, juli 1942.Det var visstnok hans mor som introduserte ham til jazz, R’nB og gospel. Han lærte seg tidlig å spille trompet, hovedsakelig selvlært, samtidig som han også var vokalist, blant annet i en doo-wop-gruppe med navn The Supremes. Uten noen tilknytning til det andre vokalensemblet. Etter å ha avtalt militærtjeneste i flyvåpnet var det da han kom tilbake til Buffalo at han begynte å lytte til Jimmy Smith.
Han fikk nærmest på magisk vis, tilgang til et Hammond-orgel av ham som drev en musikkbutikk der unge Smith ofte hang for å lytte til musikk. Butikkeeieren het Art Kubera, og Lonnie Smith har selv fortalt hva som skjedde;
«One day the owner [Kubera] said ‘Son, why do you sit here every day until closing time?’ I told him, ‘Sir, if I had an instrument I could work, and if I could work, I could make a living.’ One day I went there, and he closed the place. We went to his house in the back, and there was a brand-new Hammond organ. He told me, ‘If you can get this out of here, then it’s yours.’ It was snowing in Buffalo, but I did. Art was my angel.»
Kun ett år seinere turnerte Smith blant annet som bakcing for soulvokalister over store deler av Midtvesten og New York. Det var først og fremst med samarbeidet med gitaristen George Benson, som gjorde Lonnie Smith kjent. Dette startet i 1964, med residetnskap blant annet på Minton’s Playhouse. Etter dette tegnet både George Benson og Lonnie Smith kontrakt med Columbia Records som bandledere.
Den karakteristiske fusjonen mellom hardbop, R’nB og gospelinfluenser kom ikke minst til uttrykk i samarbeidet med saksofonisten Lou Donaldson. Sjekk blant annet «Alligator Bogaloo», utgitt på Blue Note i 1967, der forøvrig også George Benson var med. Selv debuterte Lonnie Smith som bandleder på Columbia samme året, med «Fingerlickin’ Good Soul Organ». Etter en serie på ytterligere fire album på Blue Note ga den selvtitulerte doktoren ut musikk på flere uavhengige labler. I 1995 ga også Blue Note ut et liveopptak fra 1970 fra Detroit.
Etter noen vanskelige år på slutten av 1970-tallet og utover 1980-tallet, fikk interessen for denne musikken en gjenfødelse på 1990-tallet. Med det fødtes også interessen for Dr. Lonnie Smith som utøvende musiker. Han ga ut en serie med fire plater på Palmetto Records, der han blant annet spilte med gitaristen Peter Bernstein og trommeslageren Gregory Hutchinson.
Etter to egenutgitte album, vendte Dr. Lonnie Smith tilbake til Blue Note i 2016 med albumet «Evolution» — anmeldt her på salt peanuts*. Hans siste utgivelse kom i vår, på Blue Note, med albumet «Breathe», der blant annet Iggy Pop bidrar. Albumet ble gitt en tittel som nå i ettertid er lett å se som et forvarsel om det skulle skje.
Siste gang jeg hadde gleden av å oppleve Dr. Lonnie Smith på en scene var på Victoria — Nasjonal jazzscene i april 2018. Ved siden av albumene som er igjen, blir dette den blomsten jeg sitter igjen med etter hans bortgang.
R.I.P., Dr. Lonnie Smith
Johan Hauknes
Foto: Jan Granlie
