Innlegg

Ener’n blant enerne

I dag kom meldingen som vi har fryktet for i de siste månedene. Tromme-ener’n Jon Christensen sovnet stille inn natt til i dag, tirsdag 18. februar 2020, 76 år gammel. Hvil i fred, mester!

Hvordan skal man beskrive en som ham? En trommeslager som ingen annen, en trommeslager med en helt unik touch og et unikt anslag, med et trommespill som bruste som havet, som klukket som en fjellbekk, som sang som en flokk av verdens vakreste fugler, et trommespill som lød som livet selv.

Jon Christensen slo ikke trommer, han malte med trommene. Med ham på trommer kunne man nok mange ganger lure på hvor ener’n var, «ja, hvor vil du den skal være, da?» skal han ha svart en medmusikant som forsøkte å finne cuet. Men Jon hadde alltid full kontroll.

For det er vanskelig å omtale ham på annen måte enn med fornavn, Jon var et av de varmeste og mest imøtekommende menneskene jeg noensinne har møtt, alltid interessert, alltid søkende. Han lurte alltid først på hvordan du hadde det, hvor du var. Du følte det var viktig for ham at du hadde det bra, med deg selv, med musikken, med livet.

Etter å ha møtt ham og snakket med ham på en eller annen konsert der han var som ivrig tilhører, gikk man beriket derfra. Man kunne si som alle Norges trommeslagere ville si det seg imellom, «… Gud var på plass i dag! …». Ingen var noensinne i tvil hvem denne guden var. Det fantes bare en gud, og han het Jon.

En gutt ble født i Oslo 20. mars 1943, Jon het han, og han ønsket seg et trommesett til konfirmasjonen. Sammen med fetteren Finn Melbye startet han rockeband. Men Jon Christensen var ikke eslet til å bli rocketrommis. Jazzen tok ham med hud og hår, og takk for det, sier nå vi.

For maken til karriere han hadde. Fra han var med og vant Norgesmesterskap i amatørjazz i 1960 og fra han bare to år seinere debuterte på Metropol jazzklubb i Oslo med selveste Bud Powell, til siste gangen vi opplevde ham på scenen i 2018 har han satt sitt store preg på norsk og internasjonal improvisert musikk.

Den siste gangen var i Energimølla på Kongsberg under jazzfestivalen, 7. juli, for snart to år siden. Dette var et mestermøte mellom Bobo «alltid på plass på ener’n» Stenson, Jon «gjett hvor han har gjemt ener’n» Christensen og Fredrik «fanger ener’n lett» Ljungkvist. Vi gikk derfra etterpå, ikke bare med noe som kan karakteriseres som ‘sang i sjelen’, men også med vemod og tristhet.

For vi skjønte allerede da at dette antakeligvis ville være, om ikke den aller siste gangen, så en av siste gangene vi ville oppleve ham med stikker mellom hendene på en scene. Det skulle vise seg å være aller siste gang.

Hans liv mellom disse to tidspunktene kan du finne uttrykt i hans egne ord i intervjuet fra 2010 som i dag har blitt republisert på salt peanuts*. I tillegg til den rike historien etterlater han oss en rikholdig skattkiste av innspilt musikk, av musikalske minner har brent seg inn i sjelen, og ikke minst en rekke generasjoner av musikere over hele verden som i årene framover vil bære med seg biter og inntrykk av Jon Christensens intuitive musikkforståelse og musikkutøvelse.

Jon Christensen har bidratt til å gjøre verden til et bedre sted å være. Jon Christensen er død, men Jon lever videre!

Vi sender varme kondolanser til Jon Christensens livspartner Ellen Horn og resten av familien.

Hvil i fred, kjære Jon, med et strålende fredslys over ditt minne. Takk for all musikken!

Johan Hauknes
Foto: Tore Sætre, Kongsberg, juli 2018