Essays

100 Birds — Bird Lives!

Charlie Parker ved 100Lever Bird fortsatt i norsk jazz?

Flere av oss som vokste opp på 1960- og 1970-tallet oppdaget «vår mann» tidlig. En som hadde levd «rock ‘n roll»-livet helt ut, lenge før rocken var oppfunnet. Riktignok døde han ikke 27 år gammel, han var drøyt sju år eldre da han døde 12. mars 1955 i suiten til baronesse Pannonica «Nica» de Koenigswater. Men allikevel! Legen som ble tilkalt etterpå, bedømte den nyss avdøde til å være rundt 55 år gammel, langt unna de vel 34 år som Bird hadde vært med oss.

Lørdag 29. august er det nøyaktig 100 år siden Charlie Parker ble født i Kansas City på Kansas-siden i 1920. Siden vokste han opp i Kansas City, Missouri. Han fikk tidlig i sin karriere kallenavnet «Yardbird», seinere forkortet til «Bird», og ble en stilskaper i den moderne jazzen. Tar du Charlie Parker ut av jazzhistorien, tar du blodet ut av all jazz som vokste fram flere tiår etter hans død.

Sammen med John Birks «Dizzy» Gillespie og andre unge jazzmusikere i New York skjøv Parker den store swing-industrien ut i kulissenes skygger og la grunnlaget for en helt ny uttrykksform for improvisert musikk bygget rundt mindre grupper og ensembler. Musikken som ble omtalt som jazz var etter det aldri mer det samme. Bebopen var kanskje det aller første musikalske ungdomsopprøret. Det markerte i det minste et tidsskille, en musikalsk revolusjon, der avgrunnen som skilte tradisjonalistene – de mugne fiknene – og de unge beat-folka, var uoverstigelig.

Revolusjonen som for rundt 75 år siden fødte det musikalske uttrykket som ble benevnt som «be-bop», eller «bop», var i samtiden uløselig forbundet med Charlie Parkers liv og virke, hans musikkutøvelse og hans komposisjoner. I historiens klare bakspeil gjelder dette kanskje enda mer.

«Bird Lives» skrev Beat-poeten Ted Joans på mange vegger i New York etter Parkers død. Ved hundreårsjubileet for Birds fødsel stiller vi spørsmålet: Lever Bird fremdeles i Norge i 2020? Er Parker fortsatt relevant for improvisert samtidsmusikk 65 år etter sin død? Er han en inspirasjonskilde for norske jazzmusikere i et musikalsk og sosialt territorium som er langt unna 1940-tallets New York, både i tid og i sted.

I forbindelse med 100-årsjubileet vil Oslo Jazz Circle (OJC) og Nasjonal jazzscene (NJS) feire Charlie Parker og hans musikk tirsdag 1. september 2020 på Victoria. Dette vil skje gjennom framføring og hyllest av Parkers musikk av en kvartett med noen av dagens ledende jazzmusikere i Norge. Kvartetten som skal framføre musikk forbundet med Charlie Parker denne kvelden består av Kasper S. Værnes på altsaksofon, Jørn Øien, piano, Trygve Fiske på bass og Hans Hulbækmo på trommer.

Leserne av disse linjer har vel rimelig god oversikt over Birds liv og musikk, så det er ingen grunn til å gi noe sammendrag av hans virke. La det bare kort være sagt at han skrev et stort antall låter – mange av disse ble senere en viktig del av repertoaret for ssvært mange jazzmusikere. Ikke minst jazzens saksofonlitteratur i tiårene etter 1955 ville ha vært vesentlig tynnere uten Charlie «Bird» Parkers komposisjoner.

To av Parkers låter lever i dag videre som navn på organ for omtale av improvisert musikk. Det ene organet er det du leser akkurat nå.

«Now’s the time» skrev Charlie Parker til en plateinnspilling for Savoy i november 1945. Med seg under innspillingen hadde Parker blant annet Miles Davis på trompet, Dizzy Gillespie (som Han Gates) på piano og Max Roach på trommer. Låta ble i 1946 utgitt som 78-plate med gruppen Charlie Parker’s Ree Boppers. Den ble i LP-eraen første gang utgitt på 10-tommeren «New Sounds in Modern Music, Volume 1» i 1950.

Det første kjente live-opptaket av «Now’s the Time» er fra Hi-De-Ho Club i Los Angeles i første halvdel av mars 1947. Der har ett av de mange piratopptakene av Parkers konsertsoli som Dean Benedetti sto for, fanget Parkers soli over låta i løpet av seks dager.

«Now’s the time» er i bunnen en 12 takters blues, men med en litt utradisjonell. «boppet» akkordstruktur. Som en bebop-blues utvider den det harmoniske landskapet vesentlig fra en tradisjonell blues. Disse «boppede» bluesene er det mange av i jazzen, som Parkers «Billie’s bounce» som ble spilt inn første gangen på samme dagen som «Now’s the Time». De to bluesene ble for øvrig gitt ut første gangen på hver sin side av Savoys 78-plate fra 1946, med «Billie’s bounce» som førstesiden.

Låter som er bygget over det samme akkordskjemaet som en annen låter – harmonisk sett er de altså variasjoner av den opprinnelige låta – kalles i musikken for kontrafakter. Hvorvidt det er «Now’s the Time» som er kontrafakten og «Billie’s bounce» originalen, eller om det er omvendt her, skal være usagt.

Det å skrive kontrafakter over kjente jazzstandarder ble en vesentlig del av boppernes musikalske uttrykk. De kyndige delene av jazzpublikummet kjente igjen det underliggende akkordskjemaet og kunne høre hvor boplåta kom fra. Ofte la også den nye opphavsmannen inn – gjerne humoristiske – hint i navnet på komposisjonen. Som når John Coltrane kaller ei låt bygget over Tadd Damerons «Lady Bird» for «Lazy Bird», eller når Charles Mingus gir ei låt navnet «All the things you could be by now if Sigmund Freud’s wife was your mother».

En av de mange kontrafaktene Charlie Parker satte sitt tydelige preg på, selv om han ikke var opphavsmannen til den, er Dizzy Gillespies «Salt peanuts». Denne låta, med sitt «glimt-i-øyet»-talekor over et oktavsprang er et svært typisk uttrykk – kanskje det mest typiske – for musikken som vokste ut av samværet og jammingen de seine nettene på blant annet Minton’s Playhouse i Harlem tidlig på 1940-tallet.

«Salt peanuts» er skrevet som en kontrafakt over den låta som kanskje mest av alt sto som inspirasjon for «boppernes» nye låter, George Gershwins «I got rhythm» fra 1930. En kjapp opptelling viser at Parker aleine i det minste har skrevet opp mot ti låter over dette skjemaet. Noen av de kanskje mest kjente av disse låtene er «Antropology», «Chasin’ the Bird» og «Moose the Mooche».

Selv om Gillespie allerede hadde spilt inn «Salt peanuts» med andre musikere tidlig i 1945, er det opptaket fra 11. mai 1945, med Parker, Al Haig, Curley Russell og Big Sid Catlett om ble det definitive uttrykket for denne låta. Men aller best egnet nok låta seg for å bli opplevd i en live setting. Som i opptaket av Town Hall-konserten 22. juni 1945 der Dizzy og Bird gir en overveldende framføring av låta.

Da Gillespie skrev «Salt peanuts» var det også på bakgrunn av inspirasjon fra andre musikere. Mange påstår at temaet er hentet fra Count Basie. Andre peker i andre retninger. Dizzy Gillespies egen framstilling av hvor låta kom fra kan du høre i et tidligere ukjent opptak fra Montmartre i København. Under en konsert der i 1978 redegjorde Gillespie for låtas opphav. Opptaket fra konserten kan du høre ved å følge denne lenken.

Vi gratulerer Charlie Bird Parker med hundreårsdagen. I et samarbeid mellom Oslo Jazz Circle og Nasjonal jazzscene feirer vi Charlie Parker på

Victoria – Nasjonal jazzscene, tirsdag 1. september 2020, kl 19.07

 

Johan Hauknes

Skriv et svar