Essays

Forever «Friends»

I oktober i år er det førti år siden plata «Friends» med det som ble benevnt som Kapstad-Johansen Quartet ble utgitt. Albumet kom på den kortlevde labelen Kal Records under selskapet Arctic Records i Trondheim i 1980. Plata ble spilt inn i Nidaros Studio i Trondheim mandag 8. september samme år, med tre voksne medlemmer som fylte 40 år dette året og en ungdom på 35 i studio.

I 1980 skrev saksofonisten Bjørn Johansen balladen «Friends» til sin gode venn Egil Kapstad. Låta ble tittelsporet på et album med en kvartett som etter albumet bare var kjent som Friends-kvartetten. Kvartetten besto av Ole Jacob Hansen, Bjørn Johansen og Egil Omar Kapstad, alle født i 1940. Fjerdemann – og den eneste gjenlevende av kvartetten – Bjørn Alterhaug ble født fem år seinere.

I oktober 2020 kan vi dermed ikke bare feire førtiårsdagen for albumet «Friends», men også markere dette årets åttiårsdager for tre av medlemmene. I anledning av disse fire jubileene vil det 23. oktober 2020 bli arrangert en konsert på Nasjonal jazzscene i Oslo som feirer kvartetten, albumet og de tre åttiårsjubilantene. Konserten vil bli innledet av en samtale om kvartetten og albumet mellom Bjørn Alterhaug og salt peanuts*’ Johan Hauknes.

Bjørn Alterhaug vil sammen med Tom Olstad, Vigleik Storaas og Knut Riisnæs denne dagen hedre og hylle de tre avdøde vennene og musikerne med en konsert hvor repertoaret og den gode stemningen fra albumet «Friends» vil stå i sentrum.

Forut for jubileet har Bjørn Alterhaug skrevet et essay om kvartetten, hvordan den ble til og om albumet, som vi har fått lov til å gjengi på salt peanuts*. Essayet er Alterhaugs ektefølte hyllest til sine tidligere kolleger og venner. Med dette får vi dokumentert en viktig del av norsk jazzhistorie. Dessuten har vi gjennom informasjon fra Alterhaug fått endelig bekreftet blant annet innspillingsdato, lydtekniker og utgivelsesmåned av albumet. Dette er informasjon som inntil i dag ikke har vært offentlig tilgjengelig.

280 år med Kapstad-Johansen Quartet: «Friends»
Bjørn Alterhaug
Den 6. august i 2020 ville Egil Omar Kapstad fylt 80 år. De to andre musikerne i kvartetten, Ole Jacob Hansen og Bjørn John Johansen, ville begge også fylt 80 år i år, henholdsvis 16. april og 23. mai. Alle tre var svært sentrale musikerne i det norske musikkmiljøet, men de er dessverre ikke blant oss lenger.

Fjerde medlem av denne kvartetten, Bjørn Alterhaug, er fremdeles aktiv musiker (75 år), og står her som forfatter for å gi et bilde av disse tre og «Friends»-innspillingen, som innledning til en hyllestkonsert i Oslo høsten 2020.

Platen «Friends» ble innspilt i Nidaros Studio og utgitt i Trondheim i 1980. Store norske leksikon skriver: … «Bjørn Johansen ledet en fremragende kvartett sammen med Egil Kapstad … kvartetten gjorde seg sterkt gjeldene 1978-1985.» Platen fikk strålende kritikker i landets aviser ved utgivelsen og ble i Ballade i 2007 rangert blant de 20 beste og mest betydningsfulle jazzplatene i Norge.

Innspillingen av «Friends»
Innspillingen i Trondheim skjedde i forbindelse med en av kvartettens mange turneer i denne perioden. De tre Oslo-guttene Kapstad, Johansen og Hansen hadde alle et nært og godt forhold til Trøndelag etter hyppige besøk, noe som nok hadde litt å gjøre med at Alterhaug bodde i Trondheim.

Plateselskapet Arctic Records hadde året før, i 1979, mottatt Spellemannpris i jazzklassen for Bjørn Alterhaugs plate «Moments». Gunnar Hordvik, leder av selskapet, var positiv til å presentere mer jazz, noe som nok åpnet dørene for innspillingen av «Friends». Uten hans velvilje ville neppe denne innspillingen blitt realisert.

Søndag 7. september 1980 – dagen før den avtalte innspillingen – spilte kvartetten på Trubadur jazzhus i Trondheim for et stort, engasjert og lyttende publikum. Det ble en musikalsk flott kveld, hvor musikerne var i toppslag og publikum responderte med varm applaus.

Etter slike fine og minnerike kvelder, var det ikke lett for musikerne å gå rett til sengs. Oslo-guttene bodde på Phoenix Hotell i Munkegaten, og det ble selvsagt en «night-cap» på rommet til Bjørn Johansen. Ingen i bandet tenkte der og da så mye på at kvartetten etter avtale med Hordvik skulle være i Nidaros studio i Fossegrenda utenfor sentrum, ferdigrigget og klar for plateopptak kl. 10.00.

Det ble en lang, lattermild og trivelig natt med mange historier og latter så tårene trillet. Morgenen kom plutselig. Med hotellnavnet Phoenix og skulpturen Fugl Fønix foran hotellet, som fortsatt kan ses reise seg fra asken foran hotellet, er koplingen av denne nattens muntre samling og den plutselige morgenens behov for å stå opp, ikke så lang til Fugl Fønix …

Om morgenen mandag 8. september var kvartetten med instrumenter på plass i Nidaros studio, på tross av nattens mange historier. Med rolig stemme kunne Jan Erik Kongshaug si at alt var klart til opptak kl. 10.00. Vi hadde overhodet ikke merket at Jan Erik stilte lyd og gjorde alt klart, vi var opptatt med å sette opp instrumentene. Dette var typisk Jan Erik – helt umerkelig gjorde han en grunnleggende og viktig forberedelse. Jan Erik Kongshaug, som allerede da var regnet som en av verdens beste lydteknikere, skal ha mye av æren for at innspillingen og atmosfæren ble slik.

Innspillingen kunne starte med en gang. Vi slapp den slitsomme og ofte uendelige lydprøvingen som tar mye energi og kreativ kraft. Alle hadde gode lytteforhold og kunne høre hverandre godt; det var en positiv energi fra første opptak, første «take», og gjennom hele innspillingen. Latteren satt løst, og godlynt fleiping i pausene holdt liv og humør oppe i søvnhungrige kropper.

Kvartetten hadde på den tiden et stort repertoar, så det var mye å ta av. Det var imidlertid ikke satt opp noen klar plan og rekkefølge for hvilke låter vi skulle spille, men i denne kvartetten var det lite stress rundt slike ting; den som kom først med forslag fikk som regel sitt godkjent. Slik jeg husker det spilte vi inn hele plata, seks låter, på én formiddag.

Det som gjorde inntrykk på meg var den type konsentrasjon som var tilstede under hvert «take». Etter et opptak, går vanligvis musikerne til kontrollrommet for å lytte på resultatet. Første låt var «Medium 24», men Bjørn Johansen var ikke så interessert å lytte. Han ville gå umiddelbart videre med neste låt, og kommenterte: «Vi har spelt, det får holde». Han visste intuitivt at dette låt akseptabelt og ville ikke bruke unødig energi på å lytte på detaljer som neppe ble bedre ved nytt opptak av samme låt.

Følgelig ble ikke gjort mange opptak av hver låt, flere ble gjort ved første opptak. Slik jeg husker det, ble de fleste låter beholdt slik de ble spilt; ikke mye reparering og klipping, som ofte var vanlig og som tok mye tid. Dette er kanskje en av grunnene til at hele innspillingen fortsatt preges av en type umiddelbarhet – friskhet.

Bjørn Johansens vakre ballade «Friends», tilegnet vennen Egil Kapstad, ble et naturlig valg av tittel på plata. Jeg husker godt kommentaren fra Bjørn J. i kontrollrommet da vi under miksingen lyttet til Egils fine solo på denne komposisjonen. Bjørn syntes åpenbart at Egils solospill var meget bra, og kommenterte: «Omar, den var’u heldig med». Brøl av latter – ingen tvil om at opptaket var godkjent.

Repertoaret på plata består ellers av komposisjoner av Egil, Bjørn J., og Bjørn A., pluss noen standardmelodier. Egils komposisjon «Medium 24» åpner plata, den etterfølges av «My one and only love» i et arrangement av Egil. Neste komposisjon er signert Bjørn A., «Poire Williams», som er navnet på et meget godt fransk pærebrennevin. «Arizona blue» er en komposisjon av Egil som han tilegnet Charles Mingus, så kommer den omtalte komposisjonen av Bjørn J., «Friends». Siste melodi er en standardmelodi av Cole Porter, «I love you».

Dagen etter, tirsdag 9. september ble opptaket mikset ferdig, og plata var klar. Plata ble utgitt i oktober 1980, og ble nominert i jazzklassen til dette årets Spellemann. Randi Hultin sendte senere «Friends» til Sonny Rollins, som i sitt svarbrev roste plata og spesielt Bjørn Johansens saxofonspill.

Etter opptaket dro vi hver til vårt og tenkte vel ikke så mye på at det nå forelå en plate som skulle bli en av to viktige platedokumentasjoner av det samarbeidet denne kvartetten sto for gjennom de syv årene dette bandet varte.

Den andre dokumentasjonen av kvartetten var en utgivelse i 1979 med revyartisten Einar Schankes melodier: «Egil Kapstad, Bjørn Johansen, Ole Jacob Hansen og Bjørn Alterhaug – Spiller Einar Schanke».

Selv om «Friends-kvartetten» mer eller mindre opphørte i 1985, fortsatte samarbeidet musikerne imellom i ulike konstellasjoner i mange år framover, og det var alltid varm gjensynsglede og topp stemning de gangene vi møttes.

Om samarbeidet, hvordan vi møttes og ble «Friends-kvartetten»
I ettertid har jeg tenkt på hva det var som gjorde dette samarbeidet så spesielt, rikt – fullt av gode, mangfoldige og underfundige minner. Kvartetten var jo et møte mellom tre venner og musikere fra Oslo og en fra Åga, et lite sted utenfor Mo i Rana. Det var kanskje noe i forholdet sentrum – periferi, som gjennom samarbeidet virket utviklende på alle?

Egil møtte jeg i 1964 på en illegal jazzklubb i Oslo kvelden før jeg skulle spille for Oslo-russen på en av rutebåtene til København. Begge båtene som gikk den gangen hadde hvert sitt jazzband, bl.a. Jon Christensen, Knut Riisnæs, Bernt Steen, Terje Bjørklund, Jan Berger m.fl. På jazzklubben i Oslo denne kvelden var det jamsession, og jeg overtok bassen etter Knut Güttler og fikk spille en låt med Egil. Deretter fikk vi en kort prat.

Vi ble ikke ordentlig kjent før i 1972 på et seminar i Surnadal, der Egil spilte trio med Carl Haakon Waadeland og meg. Vi var sammen i en liten uke, fikk spilt en del og utvekslet mye interessant innsikt rundt musikk og liv.

Ole Jacob møtte jeg da jeg var i Garden i 1965-66, bl.a. som medlem i Ditlef Eckhoffs kvintett. Kvintetten hadde mange jobber på Club 7 i lokalene etter det tidligere Edderkoppen teater. Ola Jacob og jeg fant hverandre godt musikalsk og sosialt, og han anmodet meg sterkt om å bli værende i Oslo etter militæret. Jeg reiste imidlertid til Trondheim for å studere, og ble der, selv om Osloturene ble stadig hyppigere fra slutten av 1960-tallet.

Bjørn Johansen møtte jeg også under Garden-oppholdet i Oslo, og spilte med ham et par ganger, men ble ikke kjent med ham før på tidlig 1970-tall. Vi spilte ikke så mye sammen, men når vi møttes hadde vi mange gode samtaler om musikk, spesielt om Dexter Gordon og Joe Henderson – musikere Bjørn kalte henholdsvis «far» og «mor».

1977-78 spilte «Friends-kvartetten» en del jobber på Amalienborg restaurant, «Malla», og det ble fort klart at kjemien i denne kvartetten var meget god. NRK plukket ut kvartetten til å representere Norge ved den årlige EBU-konserten i 1978, som dette året skulle være i Middelheim i Antwerpen, Belgia. Denne konserten, med påfølgende nattlig vandring i byens varierte tilbud av ulike slag, ble vel den egentlige starten for dette bandet, og knyttet kvartetten tettere sammen på alle måter.

Minnene fra denne turen i 1978 fører tankene mine til et ordtak av den romerske komedieforfatteren Terents, (født 185 f. Kr), også kalt «afrikaneren»: «Jeg er et menneske, intet menneskelig er meg fremmed.» Å gå nærmere inn på Belgia-detaljer eller sitatet synes ikke formålstjenlig, men at det brede spekteret av opplevelser sammen la grunnlaget for varig vennskap, kan kanskje anes her.

Mottakelse av «Friends» og om de tre Oslo-guttene
Kvartetten opplevde mange forespørsler om jobber rundt om i Norge fra 1978 fram til innspillingen av «Friends» i 1980. NRK-personligheten Johs Bergh skrev liner notes på plata, som han avsluttet slik: «No-nonsense music by a group of friends that really are together».

Da «Friends» ble gjenutgitt på CD i 2003 skrev en annen sentral NRK-person, Erling Wicklund, om Bjørn Johansen som døde året før: «Bjørn Johansen never received the international acclaim he deserved. This fact only shows the haphazard of commercial success in the music business. With Bjørn Johansen, Europe has lost one of its greatest jazz musicians».

Ser man på omtaler av disse tre musikerne er det mange superlativer. Norsk Jazzarkiv skriver om Ole Jacob: … «en av de mest sentrale musikere i norsk jazz». Om Bjørn J. sier Jazzarkivet: … «en av Norges mest innflytelsesrike saxofonister gjennom tidene, inspirator for generasjoner av musikere, bla. Jan Garbarek». Om Egil heter det at han står: «… som en av Norges fremste jazzpianister gjennom tidene.» Alle fire musikerne på «Friends-plata» har for øvrig blitt tildelt Buddy-prisen.

Ole Jacob, Bjørn og Egil ville altså alle fylt 80 år i 2020. Når man i ettertid betrakter disse tre musikerne, som dessverre døde for tidlig, er det ingen tvil om at alle har vært svært viktige brikker for at Norge i dag har en musikerstand som rangeres kvalitativt høyt i den internasjonale jazz-verdenen. På hver sine instrumenter har alle satt sine spor, og i sin tid vært foregangsfigurer for yngre musikere, lenge før jazzutdanning var tenkt på her i landet, i stor grad heller ikke internasjonalt.

Overraskende få innen jazzmiljøet synes i dag å kjenne navnene til Ole Jacob Hansen, Bjørn Johansen og Egil Kapstad. Det kan selvsagt ha mange årsaker, ikke minst kan det skyldes den endrede mediesituasjonen. Jazzen har i de siste 5-6 årene overhodet ikke hatt plass i verken riksaviser eller lokalaviser.

I tillegg kommer den såkalte «nyhetiseringen» som vel for alvor tok til på 1990-tallet: avisenes flokkjakt på siste nytt, om det var av betydning eller ikke. Dette førte nok til en marginalisering av jazzen som kulturelt viktig uttrykk, til fordel for det lette og kulørte i underholdningslivet.

Jazzhistorikeren Ted Gioia skriver i «The History of Jazz» at 1975-80 tallet var en generelt vanskelig tid for musikere født rundt 1940-45, da deres mest kreative og aktive musikalske periode sammenfalt med det han kaller «The fragmentation of jazz styles». Nye retninger og stilistiske påvirkninger fra ulike deler av verden førte oppmerksomheten noe bort fra det som inntil da hadde vært en nokså enhetlig oppfatning hva jazztradisjonen innebar.

Selv om disse tre musikerne spilte moderne jazz i sin samtid, riktignok forankret i jazztradisjonen, ble nok våre tre musikere også til en viss grad ofte for denne tidens fragmentering av jazzuttrykk. Dermed kan det i ettertid være lett å overse deres betydning i et historisk perspektiv.

Vennskap og musikk
Avslutningsvis vil jeg for egen del betone den betydning mine tre medspillere har hatt for min egen utvikling som musiker og pedagog gjennom mange år. Dyp seriøsitet, ønsket om å gjøre så god jobb som mulig, kombinert med en sårbarhet og følsomhet kan være utfordrende.

Men, som oftest var jobbene i Friends-kvartetten pur glede og alltid noe man kunne lære av og reflektere over. Ikke minst har denne perioden i «Friends» for meg vært viktig ikke bare som musiker, men også som pedagog: Å være årvåkent lyttende til det riktige øyeblikk der du kunne finne plass til en ytring, og med det i beste fall tilføre samspillsituasjonen noe meningsfylt.

Dette krever mye av alle i en gruppe musikere eller pedagoger: tålmodighet, vilje til uttrykk, evne til å tilgi og å bruke såkalte «feil» som inspirasjon til nye muligheter. I de beste samspillsituasjonene hadde denne kvartetten noen av disse egenskapene som vel dypest sett hadde rot i et varmt vennskap: «Friends».


På coveret fra gjenutgivelsen på CD fra 2003, på Hot Club Records, er Egil Kapstads komposisjon «Arizona blue» feilaktig kreditert Bjørn Alterhaug.

På turne i Tromsø 1982

Skriv et svar