Essays

Lytt til bildet!

I forbindelse med forberedende arbeider til boka «Fra miraklet til templet» om Moldejazz’ residerende artister gjennom tjue år som vil bli utgitt sommeren 2021, skrev jeg et essay om konsertfotografier og deres kunst. Her brukte jeg Herman Leonards ikoniske fotografi av Dexter Gordon fra 1948, tatt en kveld på jazzklubben Royal Roost i New York, som utgangspunkt for å beskrive noen tanker om sammenhengen mellom fotografi og musikk. Teksten ble ikke brukt i boka, og ble med det liggende i arkivet.

En kolorert versjon av Herman Leonards fotografi, spredte seg i februar 2021 seg gjennom sosiale medier i jazz-relaterte grupper, nettverk og oppslagstavler. I den forbindelse er det kanskje verdt å minne om at dette mester- og kunstverket er skapt og intendert av opphavsmannen å bli uttrykt og gjengitt i sin opprinnelige svarte og hvite form. Vi har alle i omgang med åndsverket en forpliktelse til å respektere denne opphavsretten.

Det innebærer en forpliktelse til alltid å kreditere opphavspersonen. Respekter alltid kunstverket og opphavspersonens intensjoner med det.

De siste dagers hendelser skaper en anledning til å publisere det nevnte essayet på salt peanuts* og med det understreke viktigheten av at disse bildene er åndsverk med lovfestet opphavsrettsbeskyttelse og bør og skal behandles deretter.

Åndsverk skal alltid gjengis og omtales i offentligheten i samsvar med opphavspersonens intensjoner med verket. Et åndsverk skal aldri gjengis på noen måte som er i konflikt med disse intensjonene, som innebærer at verket endres eller at opphavsretten annekteres, brytes eller neglisjeres.

 

Lytt til bildet!

Et bilde sier mer enn tusen ord, sies det. Mange vil umiddelbart replisere at tusen bilder forteller noe annet enn mange ord. Jeg er overbevist om at bilder og ord forteller forskjellige ting, men også at de under visse forutsetninger kan forsterke hverandre. Det er mulig å få bilder og tekst til å fortelle en annen historie enn de kan hver for seg, med forskjellige uttrykk og ord bretter de til sammen ut en større historie.

Noen ganger forteller ikke bare bilder en historie, bildene kan også synge. Ikke minst kjenner vi dette fra jazzens mange ikoniske fotografier. Det kanskje mest kjente er Herman Leonards svart-hvitt-bilde, tatt i 1948, av en 25 år ung saksofonist, Dexter Gordon, sittende på scenen i klubben Royal Roost, på Broadway i New York.

Det er noe usikkerhet om ved hvilken konsert bildet er tatt, men det er mest sannsynlig fra en av flere konserter som Tadd Damerons band hadde på Royal Roost dette året. Om så er tilfelle, er det trolig Fats Navarros trompet som stikker inn i høyre bildekant.

Dexter Gordon sitter, avslappet som mellom to låter, med en sigarett i den ene hånden, og med tenorsaksofonen i fanget. Saksofonen og sigarettrøyken fra hans munn understreker bildets to diagonaler. Trommeslager Kenny Clarke, plassert midt i V-en mellom Dexter Gordon og Fats Navarro, kan synes som et forstyrrende element, men understreker på tross av den så godt som perfekte sentreringen av cymbal-stativet, det uformelle i situasjonen.

Dramaet i bildet – det som gjør bildet levende — understrekes ved lyset mot Gordons delvis bortvendte ansikt som faller ned langs samme linje som sigarettrøyken stiger. En markert balanse mellom lys og skygge forsterker følelsen av å være på jazzklubb.

Mange av oss kan ikke se på dette bildet uten også å høre Dexter Gordons saksofontone. Vi kan da heller ikke la være å tenke på den posisjonen som Dexter Gordon hadde for Moldejazz i en lang periode på 1960-tallet. Var du der da LTD – Long Tall Dexter – og Sonny Stitt «battlet» på den mytiske jammen i Alexandra-kjelleren i 1963? Nei, selvfølgelig var jeg ikke det! Men jeg skulle ønske jeg kunne ha opplevd det.

Dette og mye mer vil være i fortellingen dette bildet forteller akkurat meg. Akkompagnert av lyden av Dexter Gordons tone i hornet – slik den lød på slutten av 1940-tallet. Deg kan det fortelle en helt annen historie. For det er alltid en historie for deg bildet forteller, historien det forteller meg er ikke den samme historien det forteller deg. Men disse historiene deler noen helt sentrale deler. Det gjør at jeg kan dele min opplevelse med deg, og at min historie finner gjenklang i din historie. Og at din historie gir meg en opplevelse av situasjonen som synger med resonans i min egen opplevelse.

Kvalitativt god konsertfotografering dreier seg ikke bare om å vise fram musikerne i en konsert­situasjon. Som med Herman Leonards nevnte bilde, bør bildet også fortelle en historie om musikerne og om deres musikk. I de beste tilfellene gjendikter bildene musikken fra konserten. Bildene synger som et minne om konserten.

En tekst som beskriver eller anmelder konserten, kan også noen ganger synge av lyden fra konserten. Men tekst om musikken kan noen ganger ikke bare selv synge av musikken, den kan gjøre mer. Enkelte ganger kan den også skape bilder av musikken. Slik kan den, om alt faller på plass, skape en leseropplevelse som (gjen)skaper en opplevelse av musikkens kunst. I de aller beste av slike tilfeller kan tekst og bilder gå opp i en større enhet, de kan sammen fortelle en rikere historie om kunsten.

Fotografering av et dynamisk forløp – som en konsertsituasjon – vi kan kalle det instantan avbildning – og det å skape musikk i en improviserende situasjon – det har vært kalt instantan komponering – er to kunstformer som har flere likheter. Disse to kunstformene – improvisert komponering og improvisert avbildning – deler nemlig en essensiell egenskap. Begge fanger hendelsene i øyeblikket – i tiden – og løfter dem ut av dette, gjennom de inntrykk og påvirkninger de skaper og etterlater hos tilhørere og tilskuere. De gjør øyeblikket permanent, til noe utenfor tiden.

Aksjonsfotografiet og konsertopptaket er begge registreringer av hendelser som utfolder seg ett bestemt sted på en gitt tid. Selve objektet som er resultatet av gjenskapingen, henholdsvis fotogrammet og fonogrammet, gjør begge hendelsene tilgjengelig på (alle) andre steder og til (alle) andre tider. De gjør dermed hendelsene tid- og stedløse. Nye tilhørere og tilskuere får mulighet til å oppleve en framstilling av konsertsituasjonen. Disse mediene reproduserer øyeblikket, og gjør det uavhengig av det tid og sted det skjedde i.

Reproduksjonen «… kan sette kopien av originalen [altså, de opprinnelige framførte hendelsene] i situasjoner som ville være utilgjengelige for originalen selv … det muliggjør at originalen kan møte tilskueren halvveis, om det er i form av et fotografi eller en fonografisk plate.». Slik skrev filosofen Walter Benjamin i 1936 i sitt sentrale kunstteoretiske essay «Kunstverket i den tekniske reproduksjonens tidsalder».

Opptaket og bildet er ikke direkte gjengivelser av hendelsene, men framviser reproduksjoner, fortolkede presentasjoner, av dem. Både foto- og fonografi – det å generere visuelle eller auditive avbildninger av det musikalske kunstverket – representerer en fortolkende gjendiktning av kunstverket som utfoldet seg der og da. De nedskrevne foto- og fono-gramma forteller en gjenskapt fortelling om den faktiske konsertsituasjonen og musikken som ble utøvet der.

Gjengivelsene medfører at hendelsene kan transcendere den tid og det sted de forløp i. Mediene som bærer gjengivelsene — foto- og fonogrammet — gjør en versjon av situasjonen tilgjengelig også for de av oss som ikke var tilstede der og da det skjedde. Men i møtet med disse gjengivelsene har vi som er tilskuere til dem en åpenbar forventning om at foto- og fono-grafen gjengir hendelsene på en måte som er åpen og ærlig overfor hendelsenes forløp og musikerens intensjoner med dem. Vi forventer at de representerer hendelsene der musikken ble utøvet på en god måte.

Den versjonen vi får servert er allikevel fortolket av noen, av den som har skapt foto- eller fonogrammet, gjengivelsene i disse er nødvendigvis fortolkede gjengivelser. De gir dermed heller ikke en «sann», fullstendig og identisk representasjon av kunstverket. De gjengir det samme, men er allikevel noe annet enn kunsverket-i-sin-tid. Gjengivelsene skal allikevel bidra til å formidle til sine tilskuere og tilhørere en variant av den opplevelsen som tilskuerne til den faktiske konserten hadde, de som var der og da den skjedde.

På sitt beste formidler også fonogrammet et visuelt fortolket inntrykk av situasjonen under konserten. På samme måte kan fotografiet formidle et auditivt inntrykk av konsertsituasjonen – et bilde som reflekterer musikken som ble framført, begge fortolket av foto- og fono-grammenes opphavsperson. De audio-visuelle intenderte historiene som ligger i disse er andre historier enn den tilskuerne og tilhørerne til dem opplever. Men det er også andre historier enn de en tilstedeværende tilhører og tilskuer til konsertene ville fortelle. Ingen av disse historiene er fullstendige gjengivelser, de er alle gjenfortellinger. De er alle gjendiktninger.

Musikkens kunstneriske uttrykk, som andre former for kunst, er grunnleggende sett et uttrykk for kommunikasjon. Kunstens vesen er grunnleggende sett kommunikasjon. Kommuniserer den ikke med tilhører og tilskuer, er det ikke kunst. Kunsten forteller en historie. Men hvilken fortelling det er snakk om er individuelt bestemt. Den er betinget av de intellektuelle, emosjonelle, korporlige og sosiale reaksjonene til det individet som opplever kunsten, formet av tilhørerens individuelle historie på alle disse områdene. Men den er også formet av tilskuerens fysiske og sosiale omgivelser, tilstand, tanker og refleksjoner, der og da, i det øyeblikket kunstverket oppleves. Opplevelsen genererer en fortolkning, og denne fortolkningen er betinget av livsverdenen til det fortolkende individet.

Musikk – kanskje mer enn andre former for kunst – har en kommunikativ side som er emosjonelt betinget og rettet. Få andre kunstformer kan som musikken sette følelser i sving, få det til å bruse i blodet, få tårene til å renne, gi deg lyst til å synge for hele verden! Men denne forskjellen mellom musikk og andre kunstformer er antakeligvis et spørsmål om grad, snarere enn essens.

Den ene opplevelsen er ikke «riktigere» enn den andre, den ene er ikke sann og den andre falsk. Alle disse opplevelser — alle disse bildene er like sanne, like verdifulle. Det finnes ikke noen absolutt sannhet om dette. Alle har rett innenfor sin livsverden, innenfor sitt kognitive og emosjonelle univers. Det er den enkeltes subjektive opplevelse og fortolkning som er det essensielle, det som gir kunstverket mening. Det er sant for tilskueren. Men ingen av oss har rett til å insistere på at meningen for meg skal være meningen for deg!

De enkelte historiene kunstverket formidler kan være riktig for den andre, selv om det ikke er riktig for deg. Dessuten har jo også kunstneren intensjoner med verket, den som skaper musikken, den som framfører den, har noe på hjertet, har noe å si. Tilhøreren kan oppfatte hele eller deler av dette, men det gjelder alltid at musikkens mening – fortelling – er like mye tilhørerens som utøveren og skaperens. Derfor er det ikke én fortelling, men mange, som musikken forteller.

Noen av disse historiene kan bli gjendiktet, gjenfortalt, gjenskapt av fonogram, andre av fotogram, men felles har de at hver for seg, og samlet, er de kun avskygninger og en begrenset del av alle de fortellingene som finnes om musikken.

Bilder kan fortelle om og skape bilder av musikken. Musikken kan male bilder, bilder som synger. Lytt til musikken i bildet!

 

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Herman Leonard

Skriv et svar