Vi kjenner vel alle bedrifter – og kanskje arbeider du et slikt sted – som bruker selskapets midler til det som gjerne omtales som «sosiale tiltak», subsidierte treningstimer ved nærmeste senter, julebord, sommerfester, tilskudd til bedriftens teaterklubb osv. Men hvor mange arrangerer konserter for sine venner som enhver jazzklubb i hele Norden ville vært stolte av å ha på programmet?

Klubb Norconsult

Norconsult er Norges største ingeniørbedrift. Konsernet har i alt 2 900 ansatte over hele verden, hvorav de fleste er ansatt i morselskapet Norconsult AS. Etter en reorganisering på slutten av 1990-tallet er selskapet i dag 100% medarbeider-eid. Aksjene i holdingselskapet som eier konsernet er fordelt mellom de aller fleste ansatte.

For en gammel innovasjonsforsker er dette selskapets historie i seg sjøl en studie verdt – fra den spede begynnelsen i 1929 da ingenør Berdal startet opp, og gjennom 1970-tallets olje-baserte Texas-tilstander da «Engineering Valley» var på alles lepper som navnet på strekningen fra Lysaker vest i Oslo og utover motorveien E18 til Asker. Av landemerker Norconsult har hatt sine ingeniørfingre dypt inne i, er kanskje den nye skibakken i Holmenkollen – som fra 2011 har svevd over Oslo – det mest prominente. Men også det nylig åpnede og svevende kulturhuset på Hamar ved Mjøsa har de vært bortpå.

Nå er det lett å lage mange assosiasjoner mellom arkitektur, ingeniørkunst og musikk – og det har da også vært gjort. Helt siden Pythagoras inkluderte de alle i sin ide om matematikkens ultimate vesen. Men temaet her er ikke matematikk, det er hvordan en moderne kunnskapsintensiv bedrift kan bruke levende musikk som kulturbygger. Til å styrke intern kultur – og korpsånd som det gjerne het i gamle dager – og gjennom det knytte medarbeidere, kunder og leverandører nærmere sammen i et fellesskap. Det krever ingen professortittel for å se at det følgende er både smart markedsføring og lur personalpolitikk. Ørene er hjertets speil!

Det kommer ikke av seg selv at det som tilsynelatende på kort sikt er bortkastede penger, allikevel er nyttig på litt lengre sikt. Det krever noen som får ideen om at dette er lurt, og som er villig til å gå den ekstra mila for å realisere den. Det må en entusiast til for å vise realiteten. I Norconsult heter han Pål Kjetil Eian. Som ansatt titulerer han seg selv som bygningsfysiker, men han er også en iherdig musikkelsker. Nå kan han legge klubbsjef og booking-ansvarlig til på visittkortet sitt.

Han spiller – såvidt vi har brakt i erfaring – selv gitar og har i en periode, plukker vi opp, hatt Bjørn Klakegg som lærer. Og for oss som ofte frekventerer festivaler og klubbkonserter er han et kjent ansikt. De siste gangene vi traff ham på festivaler, var under årets Vossa Jazz og seinere i Kristiansand under Punkt-festivalen.

Atriumjazz

Onsdag 29. oktober i år inviterte Eian og Norconsult ansatte og venner til en kveld i atriet i Sandvika. Dagens highlight er Nils Petter Molværs kvartett, med musikk fra den siste plata Switch. Denne plata ble som kjent utgitt på den nylanserte OKeh-labelen tidligere i år. Geir Sundstøl på steel guitar, banjo, elektronikk og munnspill, Jo Berger Myhre på bass og elektro og Erland Dahlen på trommer og perk. De som har fulgt Molvær gjennom mange år vet at den nye plata følger i sporene til Baboon Moon og representerer et nytt og mer rocka uttrykk fra Molværs side, ikke minst understreket av Erland Dahlens effektive trommespill.

Men det endrer ikke Molværs unike tone i hornet. Like gjenkjennelig som låta av Thelonious Monks pianospill. Ikke minst lot jeg meg også fascinere av lydspektret Dahlen fikk ut av sin log drum, utstyrt i hvert hjørne med en piezo-elektrisk pick up. Men det er samvirket mellom Molværs trompet-genererte lyder og Sundstøls steel guitar som er den bærende bjelka i musikken. Et samlet publikum satt andektig i en og en halv time – fascinert og druknet i musikken.

Det er nok ingen overraskelse for våre lesere at moderne atrier som dette – antakeligvis arkitekters våte drøm – er nesten umulige rom å produsere musikk i. Seks etasjer høyt under taket, harde overflater, mye glass og rare vinkler. En katastrofe for en lydmann, mulig gefundenes Fressen for en kreativ lysmann. Lydmagiker Sven Persson greide allikevel bragden å gjøre godlyd ut av det  – i det området der publikum befant seg. Jan Martin Vågens lysdesign spilte på rommets egenskaper på en meget virkningsfull måte.

At publikum likte det de hørte var åpenbart. Ikke minst av den uoffisielle frafalls-statistikken salt peanuts* utsendte gjorde. Av et publikum på flere hundre (tenk om våre jazzklubber kunne hatt et tilsvarende publikum på sine konserter!), observerte jeg to personer som forlot lokalet før konserten var slutt. Og den ene av disse kom tilbake fem-ti minutter seinere med sin datter(?) på slep!

Fra Bernhoft til Molvær

Før konserten hadde vi en samtale med Pål Kjetil Eian om konserten og arrangementet.

– For dette er ikke første gangen du har arrangert noe som dette?

– Nei svarer Eian, dette er faktisk sjette gangen vi gjør dette. Og han fortsetter, – vi startet med Jarle Bernhoft like før han var i ferd med å bryte gjennom som solo-artist. Etter det har vi hatt Jon Balke med Pratagraf, og Arve Henriksen med Trio Mediæval  her. Knut Reiersrud har spilt her med sitt band og vi har hatt Kristin Asbjørnsen. I tillegg har vi hatt konsert med Unni Wilhelmsen i Ålesund.

– Du velger på øverste hylle, skjønner jeg?

– Valgene reflekterer i noen grad mine musikalske preferanser, men jeg legger vekt på at det skal være svært dyktige artister som vil forføre nærmest et hvert publikum. Jeg holder meg unna artister som gjør stor kommersiell suksess og som figurerer på VG-lista og tilsvarende. Disse får stor nok oppmerksomhet i andre fora. Det er en stor glede å kunne presentere artister som folk flest ikke nødvendigvis har noe nært forhold til, men som allikevel er i stand til å gi gåsehudopplevelser live.

– På bakgrunn av det som har vært arrangert så langt har dette skapt stor entusiasme i selskapet, både fra ledelse og ansatte. Folk ser verdien av slike tiltak internt. Du kan gjerne se på våre konserter som firmaeventer, men det er avgjørende viktig for meg at premisset er å lage en konsert med topp kvalitet.

– Jeg ønsker at det skal være fullt sammenlignbar med hva en kan oppleve på andre gode konsertsteder. Vi holder oss til kvalitetsleverandører av PA og lys, og vi forsøker å bruke de beste lyd- og lysdesignerne vi kan oppdrive i Norge. Asle Karstad, Geir Østensjø, David Solheim og nå Sven Persson er vel greie eksempler på det hva gjelder lyd. Det lille ekstra det eventuelt koster betaler vi gjerne.

– Jeg er også svært opptatt av at musikerne som opptrer skal ha en fin dag på jobben, og som uten reservasjoner kan anbefale Norconsult som venue til andre dersom de blir spurt.

– Men det kom vel ikke av seg selv? Det må vel selv i en medarbeidereid bedrift som Norconsult en entusiast og initiativtaker til for å realisere det?

– Ja, det må nok det, svarer Eian. – Men det har ikke vært vanskelig. Da jeg lanserte ideen om den første konserten med Jarle Bernhoft – like etter at han hadde gitt ut Ceramic City Chronicles i 2008 – var det vel ikke kjempe-entusiasme hos ledelsen, men jeg fikk nå lov, da. Og så ble det forbløffende bra. Folk satt her med hakeslepp, mest på grunn av Bernhoft selvfølgelig, som da var på vei opp som soloartist.

– Så det ble en suksess, da. I mellomtida hadde jeg blitt kjent med Jon Balke, gjennom et massiv-tre-seminar. Det ga meg etter hvert ideen om å invitere Pratagraf! Jeg tenkte at dette måtte jo være en kjempeide. Denne gangen var det mye enklere å selge inn ideen til ledelsen.

– Dagen kom! Vi hadde ryddet og satt ut stoler i dette lokalet som til daglig er kantina vår. Så begynte det å strømme inn folk. Og det strømmet – og strømmet. Det strømmet på noe så grassat med folk – trolig over 400! Vi måtte raide møterom i bygget for å få stoler nok. Men sjelden har så mange ledd så mye som den gangen. Pratagraf kom rett fra Sjøbygdafestivalen i Selbu, så det var nok et betydelig, for å si det forsiktig, større publikum hos oss.

– Nå hadde jeg begynt å få tiltro hos ledelsen på dette. Neste gangen hadde jeg lyst til å gjøre noe med Arve Henriksen. Selv om jeg har stor sans for ham, tenkte jeg at han aleine kanskje ville bli litt for sært. Så jeg foreslo å kople det med Trio Mediæval – dette var etter at han var Artist-in-Residence under Moldejazz i 2009. Jeg hørte disse sammen på radioen den gangen og ble veldig grepet av musikken.

– Dette ble også veldig bra. Vi har en coach her i huset, som er utdannet prest, og han mente det ble rene gudstjenesten i atriet vårt. Arve Henriksen kalte det selv for anledningen Norconsults katedral!

For egen regning kan denne peanøtten legge til at det forstår jeg godt, lokalet med sin høye luftighet og stramme linjer åpner absolutt for en katedral-følelse, om forholdene ligger til rette for det. Noe Arves musikk med Trio Mediæval gjør til fulle!

– Etter det gjorde vi Knut Reiersrud med band. Det var helt magisk! Og så gjorde vi Kristin Asbjørnsen, noe som også ble flott.

– Tidligere har vi bygget en black box-scene her, men en slik scene blir egentlig for liten til det store rommet. Så i planleggingen for denne gangen, sammen med lysdesigner Jan Martin Vågen, bestemte vi oss for å prøve noe nytt – med en åpen platting som scene slik at vi kunne bruke rommet rundt og over scenen i lysdesignen.

– Så nå er vi her!

What’s in it for me?

– Du har et romslig budsjett til dette?

– Det er ikke så stort, men det koster selvfølgelig å rigge dette. Det er der pengene går. Men når det gjelder honorar-delen så pruter jeg ikke. Det er nok av grådigperer i denne bransjen. Vi skal betale det det koster. Om noe, har det vel skjedd at vi har presset prisen litt opp, snarere enn nedover!

– Dette passer bra akkurat i dag, da musikeres inntektsnivå, som lenge har ligget stille, og også falt, er et hett debattema.

I det hele tatt er Eian lite interessert i å framheve sin egen rolle, selv om Norconsult antakeligvis har brukt noen hundre tusen kroner av egne penger til konsertserien. Det er vel ikke bare almisse fra bedriftens side? Så det naturlige oppfølgingsspørsmålet er,

– Men hva får Norconsult igjen for dette?

– Det er en kamp om ressursene i dag. For et selskap som Norconsult betyr det at det stadig er en kamp for å sikre seg de rette folka. Folk med høy utdanning, og interesse og legning for den type forskning, utviklings- og prosjekteringsarbeid vi bedriver. Det er jo omtrent umulig å få rekruttert erfarne ingeniører – så vi rekrutterer mange unge og nyutdannede. Og de du rekrutterer inn vil du jo gjerne beholde slik at de kan utvikle seg til erfarne medarbeidere. Ikke minst fordi du investerer ganske mye i dem – i opplæring, utvikling og spesialisering – i å bygge dem opp.

– Det må noe mer enn lønn til, mange faktorer må til for å gjøre det attraktivt å bli her. Vi ønsker ikke å beholde folk bare på grunnlag av høyeste lønnsnivå, da har vi på mange måter tapt. Som leder er jeg selv opptatt av alle de andre faktorene som gjør at folk trives på jobben og velger å bli hos oss i mange år. Det å jobbe med vårt indre samhold, kall det gjerne et Norconsult community, anser jeg for et viktig element i dette. Du kan gjerne si det er kulturbygging.

– Så utnytter vi også dette til å invitere kunder. Kunder som har interesse for – eller er nysgjerrig på – musikk synes dette er storartet. Uten at det er noen form for smøring. Det er hyggelig kundepleie. Relasjonsbygging og god markedsføring.

– Det handler om å skape en identitet. Om du klarer å gjøre noe som er annerledes enn de andre – og dette tror jeg er veldig annerledes enn det andre bedrifter gjør – er det også lettere å skape en identitet som skiller seg ut.

Entusiast og forandringsagent

– Du sa at dette var den sjette konserten. Hvor ofte arrangerer dere konserter som dette?

– I gjennomsnitt har det vært hver niende måned. Men i tillegg arrangerer vi kvelder med foredrag o.l. hvor det også kommer flere hundre. Vi prøver å skape flere slike anledninger. Siste foredragsholder vi hadde her var Nic Marks, ofte omtalt som lykkeforsker, og som bl.a. står bak The Happy Planet Index. Han snakket bl.a. om lykke på jobben. Så får vi se hvem vi booker neste gang.

– Men det er du som er utgangspunktet – det er din musikkinteresse som var den utløsende faktoren?

– Ja, det kan du godt si.

– Så det koker igjen ned til at det er én entusiast i organisasjonen som griper sjansen?

– Ja, når det gjelder slike konserter kan du godt si det. Men det foregår selvsagt andre sosiale aktiviteter her også, som arrangeres av andre.

– I en bedrift som vår kan du ikke bare fokusere på faktureringsgrad og gjennomsnittlig timerate. Det må være noe mer, og viktigheten av det tror jeg ikke skal undervurderes. Jeg har ikke gjort særlig fakturerbart arbeid i dag, men forhåpentligvis bidratt til vårt inntektsgrunnlag på en annen måte.

Hvilket denne salte peanøtten slutter seg til. Jeg tror absolutt tiltak som dette kan være med på å skape et økt inntektsgrunnlag. Både som innovasjonsforsker, organisasjonsutvikler og som musikkskribent er dette klart for meg. Det er ikke ofte jeg opplever at hele min voksne jobbkarriere faller sammen til ett grunnleggende budskap – at veien til hjerte, entusiasme, lykke og produktivitet går gjennom ørene.

Musikeren snakker

Etter konserten tok jeg en liten prat med Nils Petter Molvær om hvordan dette så ut fra hans side.

– Hva synes du om slike arrangement som dette?

– Jeg synes det er voldsomt flott at de gjør det. Her har de et stort flott rom. Og at de da bruker noen midler til å gjøre slikt som dette – det er flott!

– Og dette er jo småpenger for et selskap som dette.

– Ja, det skulle da bare mangle! Å bruke lite grann av selskapets midler til et kulturbudsjett som dette, til å arrangere konserter for ansatte og kunder. Det er helt sikkert en lur ting å gjøre. Og jeg er helt sikker på at det har en positiv effekt på de ansatte. De deler en opplevelse sammen – og med oss som spiller – det er jo nesten som å spille i ei kirke her.

– Hvordan forholder  du deg til en jobb som dette i forhold til en mer ordinær konsert- eller klubbjobb?

– Helt fullstendig likt! Det er en konsert – og denne konserten er på Norconsult i Sandvika. Den kunne like gjerne vært på Café de la Dance i Paris, eller Philharmonie i Berlin. Det er en konsert. Så enkelt er det.  Jeg tenkte ikke et øyeblikk på at det var en bedrift jeg spilte i.

– Jeg regner med at en større del av publikummet her enn det du er vant til ikke hadde noe aktivt forhold til din musikk. Men den uformelle frafallstatistikken min tyder jo på at du hadde dem i din hule hånd!

– Det er jo hyggelig å høre. Jeg er glad for at de har hatt en fin opplevelse. Det hadde også vi på scenen.

– Dette er noe også flere andre større – og mindre – bedrifter burde gjøre. Har de et lokale som egner seg, så utnytt det.

– Jeg synes dette var helt topp!

Det synes også denne peanøtten. Jeg melder meg herved frivillig om Næringslivets Hovedorganisasjon, bransjeorganisasjoner, bedrifter eller enkeltpersoner trenger argumenter for hvorfor slikt som dette tjener selskapets virksomhet – både for intern utvikling og for realisering av bedriftens samfunnsansvar – på kort og lang sikt!

Så kanskje Norges kulturminister Torhild Widwey etter hvert skjønner at det er her veien til å se musikk og næring i sammenheng ligger. Og ikke i naive argumenter om at kunstnere må forme sin kunst i business-verdenens bilde, eller i ureflekterte budskap om at man med lua i handa skal be om gaver fra kapitalister som ønsker å framstille seg som gode mesener.

Så: direktør Kristin Skogen Lund i NHO, tar du ballen?

Tekst og foto: Johan Hauknes