Innlegg

John Russell er gått bort

John Russell tapte tirsdag 19. januar kampen mot kreftsykdommen som han har kjempet med det siste året. Han ble bare 66 år gammel. I dag er det mange over hele verden som vet å sette pris på kvalitativt god musikk, som opplever et savn etter en musiker og et menneske som har satt dype spor etter seg, musikalsk og personlig.

John Russell ble født i London i 1954, men vokste opp hos sine besteforeldre på landet i Kent i Sør-England. Han fikk sin første gitar som 11-åring, og fikk sin første spillejobb tre år seinere: «My first ever gig was playing … at a Girl Guides party in Ashford, Kent, when I was 14 and I was paid with a bright red, curly guitar lead»!

Om startpunktet for sin musikalske karriere har han sagt at «My 14-year-old influences were mostly rock and blues, [but w]hen I was 17, I heard the London Jazz Composers Orchestra and was captivated by an Evan Parker solo. [I] met Derek Bailey and … went on to have guitar lessons from Derek, … I filled in a lot of gaps in my conventional technique. I also read books on serialism (a composing technique) and atonality at an early age and books on sound and hearing. This was all part of my wish to ‘play the whole instrument’ and not just particular stylistic parts of it».

17 år gammel hadde han altså tatt gitaren med seg og flyttet tilbake til fødebyen London. Han ble en del av miljøet rundt de fritt improviserende unge musikerne i byen, med John Stevens i sentrum. Han tok teknikktimer over en periode på ett år hos gitarmesteren Derek Bailey, men utover det var han i det store og hele selvlært. Etter at han la bort sin elektrisk Les Paul-gitar som instrument rundt 1980, har han i hovedsak spilt på akustisk gitar. For noen år siden vendte han innimellom tilbake til en elektrisk gitar, han skaffet seg en Epiphone Broadway som han brukte i en del sammenhenger.

Han ble tidlig en organisator av musikkkonserter og musikernettverk. I en tidlig fase skjedde dette blant annet gjennom det såkalte Musicians Co-op. I løpet av siste halvdel av 1980-tallet etablerte Russell sammen med pianisten Chris Burn det som ble konsertserien Mopomoso. De første tretti årene var serien lokalisert ved Red Rose Club i London, før de i 2008 flyttet over til London-klubben The Vortex. I følge dem selv er de i dag den konsertserien som har eksistert uendret lengst i Storbritannia.

Tidlig på 1980-tallet la han grunnlaget for det som ble Quaqua, en nesten levende organisme av et nettverk av fri-improviserende musikere som med varierende sammensetning settes sammen spesifikt for hvert prosjekt.

Fra konserter de siste tiårene har vi mange bilder av ham, lagret i  nevron-nettverk i tilknytning til hjernens synssenter, der han de siste årene krummet over sin Radiotone archtop gitar fra 1936, produserte det jeg kaller vakker musikk. Han produserte en umiskjennelig lyd på de akustiske gitarene han brukte og slet ut, en sprø, svært fysisk tone, en tonekvalitet der du nesten kjente smaken av harpiks på tunga og i ørene.

Selv har han uttalt at det sentrale i hans arbeid med musikk er å forene den intuitive musikkforståelsen og –opplevelsen, den intellektuelle refleksjonen over musikken og den praktiske utøvelsen av det å skape musikken. I denne foreningen skapes en musikk som blir helt spesifikk for det stedet og den tiden den utfolder seg i.

Han spilte med mange musikere, i duo-format, trio-format og større ensembler. Like gjerne ga han også solosett. Alltid til stor glede for de som var så heldige at de var tilstede der det skjedde, mens det skjedde. Tid og sted var viktig for Russell i utøvelsen av sin musikk.

En ting kjennetegner ham, alle musikere som har spilt sammen med ham blir varme i stemmen når de skal fortelle om det. Han møtte alltid sine medmusikanter som likemenn og –kvinner, uansett hvor de var. Han var en upretensiøs gitarist og person, som møtte alle mennesker med respekt og ydmykhet.

Tre ting så han etter hos sine partnere, de skulle være gode lyttere, ha en solid teknikk på sitt instrument og sist, men ikke minst så han etter gavmildheten i personen. Og da ikke pekuniær gavmildhet, men gavmildhet i utvekslingen av og fellesskapet rundt  musikken. Han la dessuten til at «… the definitions of those things can vary!!».

For å minnes John Russell på en måte som gjenspeiler hans person og vesen, så har vi kontaktet noen få av de skandinaviske musikere som har skapt musikk sammen med ham. Vi ba dem dele med oss og våre lesere  noen setninger om sitt forhold til John Russell og til musikken, personlig og musikalsk.

Her er disse musikernes tanker på en trist dag:

Mats Gustafsson
Juli 1992. Värmdö. Vaknar upp i den hyrda grosshandlar-villan. John är redan vaken. Fixar engelskt te´ i köket. Durrant och Butcher sover. Pratar om livet vid köksbordet.

November 1994. London. Sitter på engelsk pub med John, Roger Turner och Raymond Strid. Efter “stängning”. Neddragna persienner. Fullt hus. Får den blötaste kindpuss någonsin levererad av en människa. John ler och leder oss sedan ut i natten där han sedan entusiastiskt demonstrerar olika typer av gångtekniker.

Fortsättning följde…

Vi fortsatte att mötas under alla år. Spelandes ihop.  Boendes ihop. Möten som har etsat sig fast. På musikaliska grunder. På personliga grunder. John fans alltid där. Leende. Han är fruktansvärt mycket saknad. En fantastisk människa. En makalös musiker.

Ketil Gutvik
John Russell spilte i Norge for aller første gang i 2008. Michael Duch ringte meg på tampen av 2007 og ville lage en festkveld for improvisert musikk på Dokkhuset i Trondheim kommende vår. Gush skulle komme, og Nilssen-Love/Brötzmann/Michiyo. I tillegg ville Michael ha meg på duo med en annen improviserende gitarist. Jeg foreslo John Russell, selv om jeg aldri hadde møtt han.

Gjennom 2000-tallet var jeg hvileløst på jakt etter andre spennende improvgitarister enn Derek Bailey. John Russell var et funn i så måte. Rundt 2006 og 2007 kjøpte jeg mange av CDene som finnes med han på Emanem-labelen og likte omtrent alt jeg hørte. «News From the Shed» med bl.a. Phil Durrant og John Butcher, duo med Roger Turner, trio med Terry Day og Maarten Altena, og ikke minst flere av solo-utgivelsene.

Jeg skrev e-post til John, som ble hoppende glad for å høre fra Norge. Han kunne fortelle at der hadde han aldri vært. Jeg ble sjokkert! En av verdens flotteste improvisatører hadde aldri spilt i Norge! Han ville gjerne komme og vi ble enige om at hvis vi kunne få til flere konserter når han først kom til Norge så ville dette bli enda bedre. Slik ble det.

En dag i april møttes vi for aller første gang på Gardermoen, fløy sammen til Stavanger, spilte på Tou Scene, sov i turkis køyeseng i kunsterresidensgarasjen på Tou, videre til Trondheim for festkvelden som gjorde dette mulig. Dokkhuset var stappa, Gush spilte helt sinnsykt bra, og Brötzmann og Paal og Michiyo, John var i storslag, for en kveld!

Så bar det videre til det som egentlig skulle være åpningshelga for Nasjonal Jazzscenes nye lokaler på Karl Johan. Victoria var ikke ferdig så Konsertforeninga og Jazzscenen slo seg sammen om konsert på Mono.

Det ble starten å et flott vennskap. John var utrolig varm og fin å prate med, time etter time. Høsten 2008 inviterte han meg til å spille duo sammen på konsertserien Mopomoso på Vortex i London. Jeg ble noen dager ekstra og bodde hjemme hos John og Joanna i nærheten av Finsbury Park. Siden ble det flere besøk hjemme hos John i London og hver gang jeg inviterte John til å spille i Oslo sa jeg; «du vet, hjemme hos oss er det full barnehagestemning fra tidlig om morgenen så hvis du vil bo på hotell så ordner vi det, men du er selvsagt mer enn velkommen hjemme hos oss». John ville aldri bo på hotell. Han elsket å prate med Karianne, og hun laget te og de pratet og vi pratet og timene gikk.

En gang inviterte jeg også den svenske gitarpioneeren Christian Münthe til en trippel solo-kveld og middagen vi hadde kvelden før hjemme hos oss glemmer jeg aldri. Tre gitarister på ei fjøl, og for et humør. Når jeg tenker tilbake på det snakket vi egentlig ikke så mye om musikk, det meste lå i det som ble spilt, og det lille som ble sagt var helt spesielt.

John var en tungvekter i det europeiske improvisasjonsmiljøet og jeg fikk ta del i den innsikten han satt på. Det har vært rart å vite, siden han fikk kreftdiagnosen og pandemien traff verden i tillegg, at jeg sannsynligvis aldri kom til møte John Russell igjen. Det har vært helt utrolig å følge han gjennom Mopomoso TV det siste året og få bekreftet igjen og igjen hvilken enorm ressurs han var.

Du vil bli dypt savnet av hele vår familie, John!

Ståle Liavik Solberg
Jeg traff John Russell for første gang i 2008 da han og Ketil Gutvik kom til Stavanger og spilte en glitrende konsert på Tou Scene. Det jeg likevel husker best var praten før og etter konserten, og etter at vi spilte sammen første gang i London i 2012 har vi hatt en mer eller mindre kontinuerlig samtale gående, via mail, messenger, telefon og selvfølgelig underveis på turné. John var lidenskapelig opptatt av den friimproviserte musikken, og ville alltid snakke om den og alt som er relaterbart med nye og gamle venner. Med en lun og samtidig mørk humor delte han historier med stort engasjement enten de handlet om en av de utallige konsertene han har arrangert med Mopomoso (månedlig siden 1991!!!) eller samtalen han hadde med Cecil Taylor da de møttes over pissoaret på en festival de begge spilte på. John spilte alltid med store ører og med sin umiskjennelige sound var det alltid flott å høre han, enten det var solo eller i store ensembler, eller alt i mellom.

John har inspirert og satt farge på livet til veldig mange musikere og lyttere, og hans evne til knytte kontakter mellom forskjellige mennesker var unik. Vi har mistet en fantastisk venn og musiker, men vi har heldigvis veldig mye musikk, minner og historier som gjør at jeg sitter med et smil om munnen når jeg skriver dette.

Paal Nilssen-Love
Ufattelig trist at John Russell nå er død.

En utrolig sterk skikkelse på den internasjonale scenen og ikke minst på den engelske scenen. Han har vist viktigheten i å organisere konserter og festivaler, sette sammen musikere til nye møter og det å skape og utvikle miljø for og med improvisert musikk. Et sosialt lim!

Jeg er glad på Ståle og Ketil´s vegne, at de (og deres familier) fikk bli så godt kjent med John. Og at vi gjennom deres samarbeid fikk oppleve John mere enn én gang her i Norge.

 

Vi er mange som i dag står sammen i ønsket om en god reise til neste stasjon for deg, John, med stor takknemlighet for all musikken du ga oss.

Hvil i fred, John Russell.

 

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Jan Granlie

 

Skriv et svar