Den brasilianske saksofonisten Ivo Perelman, er en interessant musiker. Han er født i São Paulo i 1961, og foretrekker å bevege seg innenfor det vi omtaler som den «frittgående» delen av jazzen.
Som ung lærte han å spille gitar, cello, klarinett, trombone og piano, men fra han var 19 år konsentrerte han seg om tenorsaksofonen. Han gikk på Berklee College of Music i kun ett semester og droppet deretter skolen, og flyttet til Los Angeles i 1986. Han utga ut sitt første album i 1989, med Peter Erskine, John Patitucci, Airto Moreira, Eliane Elias og Flora Purim som gjester. Etter denne utgivelsen flyttet han til New York City.
Perelman har utgitt en rekke album siden den gang på forskjellige selskaper, og har spilt med musikere som Dominic Duval, Borah Bergman, Rashied Ali, Jay Rosen, Marilyn Crispell, Matthew Shipp, Paul Bley, Don Pullen, Fred Hopkins, Andrew Cyrille, Joanne Brackeen, Mark Helias, Billy Hart, Mino Cinelu, Nana Vasconcelos, Reggie Workman, William Parker, Louis Sclavis, John Wolf Brennan, Elton Dean og Joe Morris, for å nevne noen.
I de senere årene har vi hørt han mye sammen med pianisten Matthew Shipp, og plateserien «The Art of the Improv Trio» med Karl Berger og Gerald Cleaver, Mat Maneri og Whit Dickey, med Shipp og Cleaver, eller med Joe Moris og Cleaver, som kom i seks utgaver, før vi fikk «The Art of Perelman-Shipp» med Shipp pluss William Parker, med Bobby Knapp som tredjemann, med Parker og Whit Dickey, med Michael Bisio, med Bisio og Dickey og med Andrew Cyrille i sju utgaver.
I disse covid-19-tider, har musikerne rundt om i verden måtte tenke nytt, og Ivo Perelman og filmskaperen Leonel Costa, har like godt brukt tiden til å lage en dokumentarfilm om Perelman, som de har kalt «Ivo Perelman – A musical storyteller», som salt peanuts* har fått tilgang til for noen dager. Og den som vil se filmen kan etter hvert gjøre det på videoplattformen Vimeo ved å betale noen cent for en adgangskode. Filmen er ennå ikke ferdigredigert, så vi må be leserne avvente oppsøkingen av filmen. Vi vil absolutt anbefale våre lesere å se filmen, for dette er en nydelig film om en viktig og spennende musiker.
Og det starter med starten, og hvordan fuglelyder var med på å forme hans interesse for g musikk. Han har alltid hat lyst til å spille og opptre for andre mennesker, og da han var ung hørte han på all mulig musikk. I starten av filmen er det et godt eksempel på det, hvor han spiller en kjent rockelåt med berimbau og saksofon.
Da han kom til New York, hadde han hatt en periode i California, men fant seg ikke til rette musikalsk. Men i New York traff han raskt et miljø han følte seg hjemme i. Og sammen med bassisten Fred Hopkins startet han utforskningen av freejazzen i byen.
På denne tiden møtte han også pianisten Matthew Shipp, et møte som førte til et langt vennskap og samarbeid. Vi får flere gode eksempler på deres samarbeid, pluss intervju med Shipp.
Han forteller om flere av sine samarbeid, blant annet med Flora Purim, Geri Allen, Fred Hopkins og Andrew Cyrille, hvor Flora Porim forteller om samarbeid på klubben Knitting Factory. Dette samarbeidet og den tiden forteller Flora Purim om var viktig for Perelman og hans inntreden på New York-scenen, pluss at vi får spennende filmopptak fra klubben med dette prosjektet. Her kan vi høre Perelmans klare påvirkning av en annen brasiliansk saksofonist, nemlig Gato Barieri og hans råe spill på tenoren, men friere enn Barbieri.
Vibrafonisten Michael duBick var nabo da han bodde i Wycoff Street i New York, og han forteller om en musiker som øvde hele dagen og spilte av og til ute på gaten. Men Perelman ble aldri fornøyd, så han vurderte å flytte hjem til Brasil. Men han ble, med små avstikkere til hjemlandet, etter å ha hørt landsmannen og perkusjonisten Airto Moreira i studio, som han også fikk spille med. Her spilte de brasiliansk musikk på sin måte, og Perelman innså at dette samarbeidet var godt for hans utvikling av hvordan han kunne improvisere. Han hadde en periode tilbake i hjemlandet, hvor han ville utforske den hjemlige folkemusikken, som han tok med seg inn i jazzen. Aniceto Brothers var et folkemusikkensemble i Brasil som han startet samarbeid med, og som, tydeligvis, hjalp han med å få den innsikten og kunnskapen han i ettertid har om den brasilianske musikken. Og i de klippene vi får med samarbeidet, blomstrer Perelman musikalsk.
Joanne Brackeen er en pianist han også spilte med. Hun kommer opprinnelig fra Canada, og bruker mye brasiliansk musikk i sine komposisjoner, så hun passet perfekt sammen med Perelman. Hun snakker om samarbeidet, og om hvor mye han hadde å bety for hennes utvikling av musikken.
William Parker, forteller om kreativiteten til Perelman, og Perelmans menneskelighet, at han spilte ute på gatene og for de fattige, og om trioen med Perelman og Shipp.
Vi får intervjer med plateselskapsdirektør Leo Feigin i Leo Records, som har utgitt et uttall av Perelmans plater, pianisten Marilyn Crispell, trommeslageren Gary Hemmingway, trommeslageren Whit Dickey og musikere og personer i jazzmiljøet i USA.
Men det viktigste er å høre hans egne ord, om hvem han er inspirert av, og hvordan han tenker musikalsk.
Og slik tar filmen oss med gjennom en times intervjuer og musikk. Forskjellige kunstnere forteller om Perelmans kunst og hans personlighet. Vi får et godt innblikk i hvem Perelman er, og interessen for hans musikk stiger ettersom filmen skrider fram. I hyllene står det en del plater under Ivo Perelman, men det er mye som mangler, særlig fra hans tidligste periode. Så nå er det bare å starte letingen. For dette er en musiker som bør følges nøye. Han en tydeligvis en ytterst behagelig og vennlig musiker, på samme måte som Matthew Shipp, William Parker og Hamid Drake, og man kan nesten høre det i den musikken han spiller, selv om den sjelden er basert på «oppgåtte stier». I spillet hans kan man høre inspirasjoner fra jazzhistorien, fra Coleman Hawkins og Ben Webster og helt fram til nå, avhengig av hvilke sammenhenger han plasseres inn i. Han kan spille som Ben Webster eller Coleman Hawkins sammen med en relativt fri strykekvartett, duo med Shipp, trio med Shipp og William Parker, og alene, kun med tenoren, og hele veien kan man høre inspirasjoner fra hele den «nyere» jazzhistorien. Og gjennomgående kan man ane hans bakgrunn fra Brasil, som om han ofte spiller relativt moderne jazz sammen med relativt «frittgående» musikere.
En nydelig film, som gjør oss adskillig klokere på hvem tenorsaksofonisten og mennesket Ivo Perelman er.
Jan Granlie
