Jeg er raskt hjemme etter å ha feiret en norsk og italiensk kraftkar, en som er helt uten like — Sammen sier vi derfor høyt og tydelig: Forza Paolo, Paolo, Paolo.
Dette for-ordet, Forza, som jo er så velkjent for enhver italiener, er i dag blitt et nesten like emosjonelt – og tvilsomt — uttrykk som det det er å vifte med det norske flagget. Sier du Forza i dag passerer du deg selv langt ute på høyresida.
Men i kombinasjonen med fornavnet til en av de beste og mest nysgjerrige trommeslagerne vi har i Norge og i Italia — i Europa — gir ordet en helt annen mening — en mening stikk i strid med det den høyrepopulistiske bevegelsen «Forza Italia» greide å fange med dette enkle ordet — Forza: Stå på, Heia, Framover.
Uttrykket Forza Paolo er så langt fra Berlusconis «Forza Italia» som det er mulig å komme. Faktisk er det på den helt andre siden av kloden!
Og der — på den helt andre siden av vår verden uttrykker dette — Forza Paolo — et inderlig ønske om at denne trommisen som vi heier framover skal fortsette å skape vidunderlige musikalske historier for oss! Slik han nå har gjort i førti år etter at han kom som en fremmed fugl hit til landet i 1979!
For Paolo Vinaccia er jo så elvfølgelig en av oss, men allikevel er han noe helt annet.
På mange måter er han jo det nærmeste mange av oss kan komme det varme, det hjerteligste — men ikke minst det nære og det engasjerte — det som Paolo alltid uttrykker og gjennomstråler!
Paolo reflekterer jo for mange av oss selve essensen av det aller beste av hva det betyr å være «italiensk». Samtidig evner han å forene dette med det norske, og gjennom sin musikk å skape det «italienske i det norske» eller omvendt! Paolo skaper en nærhet og et engasjement i dette grensesnittet mellom Italia og Norge som er helt unikt. Paolo er så norsk, men han er også så italiensk.
Den nærheten og det engasjementet som ligger i dette, den nærheten som Paolo alltid uttrykker og utstråler, medfører at vi smiler bredt hver eneste gang vi møter ham. For hans glede og nysgjerrighet smitter selvfølgelig over på oss! Og det er jo akkurat derfor Forza Paolo er noe vi roper ut med glede!
På Bare Jazz i Oslo sentrum feiret vi i dag hans 64-årsdag — riktignok litt på forskudd — bursdagen til en av våre aller beste. En trommis og perkusjonist som elsker å leke med fordommene våre. En trommis, som som en selvfølge, stiller på scenen med en T-skjorte med teksten «Almost Musician». Paolo er en musiker som alltid utfordrer oss, han er en musiker som elsker å leike!
At han er en total musiker er det overhodet ikke tvil om. Dette ble svært godt uttrykt gjennom 6-CD boksen med 64 spor– ett for hvert år av hans liv — som Christer Falch har produsert for anledningen. Boksen gir gjennom 64 spor et tverrsnitt av Paolo Vinnacias musikalske liv i Norge fra 1981 til i dag. En musikalsk beskrivelse av tiden siden denne varme italienske mannen kom hit til dette kalde landet første gangen i 1979.
Denne kvelden på Bare Jazz var derfor avsatt til feiringen av det som på godt norsk kan beskrives som en hedersmann! Og vi var selvfølgelig der.
salt peanuts* gode venn og bidragsyter Francesco Brumlemann filmet deler av sekvensen da Jon Christensen kom inn i lokalet og presenterte den nye boksen for en totalt uforberedt Paolo: https://www.facebook.com/francesco.saggio.37/videos/925657157601489/
Takk til Tor og Christer for å organisere det hele! Men ikke minst takk til Paolo!
Vi i salt peanuts* vet jo at Paolo Vinnacia er en mester i å smake seg til det aller beste i vin, olivenolje, kjøtt og ost. Og ikke minst kombinasjonene av det aller beste av slike enkeltdeler. Det som til sammen skaper en smaks-fusjon hinsides det aller meste. Og som dermed gir oss en dypere forståelse for det italienske smaksuniverset!
Vi vet også at en av hans egne store favoritter er den sardiniske osten casu fràzigu, hvis modning er kritisk avhengig av det fettspisende bidraget til larvene til flua Piophila casei. Men salt peanuts* ville allikevel hilse Paolo med noe annet. Vi valgte derfor å hilse ham med en ordentlig smak av den norske blåmuggosten Kraftkar — osten som i løpet av den «29. World Cheese Awards» i San Sebastian ble erklært som verdens beste ost. Med en norsk moden tradisjon som kan være en motvekt mot det italienske smaksuniverstet.
Med den norske osten Kraftkar kan — håper vi — at den er en norsk hilsen til en italiener som selv ikke bare er en kraftkar, men som også er en fantastisk kjernekar!
Denne osten kommer med det en inderlig hilsen fra oss som står bak salt peanuts*. Om vi ikke er kjernekarer på samme måte som Paolo, kan vi i det minste — i hvert fall vektmessig — karakteriseres som kraftkarer!
Derfor: gratulerer og varme hilsninger fra to kraftkarer til deg, Paolo, en av de aller beste kjernekarene vi veit om – e nostro caro amico!
Johan Hauknes
