Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Innlegg

R.I.P. Henry Grimes

Bassisten, fiolinisten og poeten Henry Grimes ble født den 3. november 1935 i Philadelphia. Han begynte å spille fiolin i 12-årsalderen. Senere gikk han over til også å spille tuba, engelsk horn og trommer, før han fikk «øynene opp for» kontrabassen da han gikk på gymnaset..Han studerte ved Juilliard og etablerte seg som en allsidig bassist på midten av 50-tallet..På den tiden spilte han inn plater og gjorde konserter med saksofonistene Gerry Mulligan og Sonny Rollins, pianisten Thelonious Monk, vokalisten Anita O’Day, klarinettisten Benny Goodman og mange andre.

På et tidspunkt, hvor bassisten Charlies Mingus eksperimenterte med to bassister i sitt band, var Grimes den personen han ville samarbeide med.En av hans tidligste opptredener på film var i Bert Stern-dokumentaren fra Newport Jazz Festival i 1958, «Jazz on a Summer Day».Han var 22 år gammel, og da ryktet spredte seg blant musikerne om hans ekstraordinære spil, endte han med å spille med hele seks forskjellige band på festivalen den weekenden: Benny Goodman, Lee Konitz, Thelonious Monk, Gerry Mulligan, Sonny Rollins og Tony Scott.

Gradvis vokste interessen for Grimes også i den spirende freejazz-bevegelsen, og Grimes ble invitert til å spille med de fleste av de viktigste musikerne innenfor stilarten, så som pianisten Cecil Taylor, trompeteren Don Cherry, saksofonistene Steve Lacy, Pharoah Sanders, Archie Shepp og Albert Ayler. Han debuterte på plate i eget navn med innspillingen «The Call» (ESP-Disk) i 1965. Dette var en trioplate hvor han spilte med klarinettisten Perry Robinson og trommeslageren Tom Price

På slutten av 60-tallet flyttet han til California, og plutselig var han borte fra jazzlivet, og ingen hadde kontakt med ham. De fleste regnet med at han var død, og i mange jazzbøker ble dette og skrevet som en sannhet.

Sosialarbeideren Marshall Marotte bestemte seg for å finne ut om Grimes skjebne en gang for godt. Han var lei av alle ryktene som gikk om bassisten, og startet et langvarig arbeid med å finne sannheten. Og i 2002 fant han Grimes i live. Han var fattig, han hadde solgt bassen sin og leide en liten leilighet i Los Angeles. Han skrev dikt og tok tilfeldige jobber for å overleve. Han hadde mistet kontakten med jazzmiljøet, og visste ingenting om hva som hadde skjedd på jazzfronten disse årene. Men han hadde lyst til å spille igjen.

Ryktene om Grimes begynte igjen å gå i jazzmiljøet, og noen musikere tilbød sin hjelp. Bassisten William Parker donerte en av sine basser, kalt «Olivenolie» (på grunn av bassens grønlige farge), og fikk sendt den fra New York til Los Angeles. Det ble samlet inn penger for å få han tilbake til New York, og etter en stund kunne han vende tilbake, noe som ble behørig dekket både av New York Times og på National Public Radio.

Grimes kom raskt tilbake i miljøet, og kompenserte virkelig for de tapte årene. I 2003 spilte han på bortimot 30 jazzfestivaler og klubber, og han begynte å undervise unge bassister. Dette året kom det to plater med Grimes, først en plate med en solokonsert han gjorde på Columbia-universitetet i New York, som også ble sendt på radio på WKCR-FM, og i november var han med på platen «Nile River Suite» med trompeteren Dennis Gonzáles.

I 2004 gjorde han nok en plate i eget navn, denne gangen med saksofonisten David Murray og trommeslageren Hamid Drake, og i 2005 spilte han inn plate med gitaristen Marc Ribot. Ribot skrev også forordet i Grimes første bok, «Signs Along the Road», som ble utgitt i 2007 i Tyskland. Dette var en samling av Grimes poesi, som var et utvalg blant hans mange tusen dikt han hadde skrevet mens han var fattig i Los Angeles.

Deretter kom det en rekke plater hvor Grimes medvirket. I 2007 gjorde han en rekke duokonserter med trommeslageren Rashied Ali og de hadde en fin trio med pianisten Marilyn Crispell.

Siden han vendte tilbake til jazzen har han spilt på en rekke klubber og festivaler rundt om i New York og på turneer i USA, Canada og 30 land i Europa, Asia og Brasil. Han har siden tilbakekomsten spilt med blant andre Rashied Ali, Marshall Allen, Fred Anderson, Marilyn Crispell, Ted Curson, Andrew Cyrille, Bill Dixon, Dave Douglas, Andrew Lamb, Joe Lovano, Roscoe Mitchell, William Parker, Wadada Leo Smith, Cecil Taylor, John Tchicai og Marc Ribot.

I 2005 var han med i Marc Ribots band som gjorde platen «Spiritual Unity» (PI Recordings). Her spilte gitaristen Ribot og bassisten Grimes sammen med trompeteren Ray Campell jr. og trommeslageren Chad Taylor, i en hyllest til Albert Ayler. Og i 2006 besøkte de Tampere Jazz Happening i Finland. I løpet av sitt besøk på festivalen ble hans 70-årsdag feiret med bløtkake, brask og bram, og ovenforstående bilde ble tatt under konserten med Ribot i Tampere dette året.

I de siste årene har Grimes besøkt mange forskjellige undervisnings-institusjoner, og har undervist på workshops på en rekke større universiteter. Han har utgitt og spilt på ett dusin nye innspillinger, debutert på plate som fiolinist, blant annet sammen med Cecil Taylor, og han har brukt mye tid på å lage illustrasjoner til nye, framtidige plater. Han har mottatt en rekke utmerkelser, og har fått mye oppmerksomhet.

Han kan høres på nesten 90 plateopptak på forskellige plateselskaper, så som Atlantic, Ayler Records, Blue Note, Columbia, ESP-Disk, ILK Music, Impulse!, JazzNew York Productions, Pi Recordings, Porter Records, Prestige, Riverside og Verve.

Han døde den 17. april 2020 i en alder av 84.

Tekst og foto: Jan Granlie