Innlegg

R.I.P. Milford Graves

Så har vi bare så vidt fått vinket farvel til Chick Corea, før vi får nok et trist budskap fra jazzens verden. For i dag tidlig tikket det inn melding om at trommeslageren, perkusjonisten, professoren, forskeren, oppfinneren og billedkunstneren og billedhuggeren Milford Graves hadde forlatt denne verden. I tillegg til alt dette, var han også gartner som dyrket urtemedisin og kampsportutøver.

Han bemerket seg tidlig for sine kreative bidrag til avant gardejazzen på 60-tallet, blant annet sammen med Paul Bley, Albert Ayler og New York Art Quartet, og regnes for å være en freejazzpioner som frigjorde slagverket fra sin rolle som regulert komp. Komponisten og saksofonisten John Zorn omtalte Graves som en, i utgangspunktet, sjaman fra det 20. århundre».

Graves begynte å spille trommer da han var tre år, og ble introdusert for congaen da han var åtte. Han studerte også timbales og afrikanske håndtrommer i tidlig alder. På begynnelsen av 60-tallet ledet han danseband og spilte i kubanske latin/afro-ensembler i New York sammen med blant andre Cal Tjader og Herbie Mann. I et av hans første egne band, Milford Graves Latino Quintet, satt saksofonisten Pete Yellin, pianisten Chick Corea, bassisten Lisle Atkinson og conga-spilleren Bill Fitch.

I 1962 hørte Graves John Coltrane-kvartetten med Elvin Jones, hvis trommespill gjorde et svært sterkt inntrykk. Året etter kjøpte Graves et trommesett av pianisten Hal Galper og begynte å bruke det regelmessig. Den sommeren inviterte perkusjonisten Don Alias ​​Graves til Boston, og her begynte han å spille med saksofonisten Giuseppi Logan. I 1964, under et besøk i New York, introduserte Logan Graves for trombonisten Roswell Rudd og saksofonisten John Tchicai. At Graves likte å spille med de to, forbløffet både Rudd og Tchicai, som straks inviterte ham til å bli med i det som ble The New York Art Quartet. Ifølge Tchicai, forvirret Graves ganske enkelt både Rudd og Tchicai på den måten at de på det tidspunktet ikke hadde hørt noen av de yngre musikerne i New York som hadde den samme følelsen for rytmisk kohesjon i polyrytmer, eller den samme sansen for intensitet og musikalitet. Tchicai uttalte også at Don Moore, den opprinnelige bassisten i New York Art Quartet, ble så redd for denne trollmannen av en perkusjonist at han ikke trodde det han spilte kunne være sant eller mulig, og nektet derfor å spille med bandet.

Samme år deltok Graves i «October Revolution in Jazz» organisert av trompeteren Bill Dixon, og dukket etter hvert opp på en rekke innspillinger som New York Art Quartets selvtitulerte debutalbum, Giuseppi Logans debutalbum (med pianisten Don Pullen og bassisten Eddie Gómez), på Paul Bleys «Barrage», Montego Joe’s Arriba! Con Montego Joe (hvor også Chick Corea og Eddie Gómez var med), og Jazz Composer’s Orchestra’s Communication. Graves spilte også en kort periode med Albert Aylers trio på denne tiden, med bassisten Gary Peacock og trommeslageren Sunny Murray, som andre trommeslager. Denne kombinasjonen av musikere inspirerte John Coltrane til å føye til Rashied Ali som andre trommeslager i sitt band året etter.

I 1965 fortsatte Graves å utvide horisonten. Han begynte å studere tabla med Wasantha Singh, og spilte inn plate med Miriam Makeba («Makeba Sings!»). Han spilte også inn et perkusjonsalbum med tittelen «Percussion Ensemble», med blant andre trommeslager Sonny Morgan. Val Wilmer har skrevet at innspillingen «fortsatt er et av de mest briljante perkusjonsalbum som er kommet ut». Det året var Graves også med på New York Art Quartets andre album «Mohawk», på Montego Joe sitt andre album, «Wild & Warm», på Lowell Davidsons eneste utgivelse (på ESP-Disk), og på Giuseppi Logans andre utgivelse, igjen i samarbeid med Don Pullen.

Graves og Pullen dannet etter hvert også en duo, og i 1966 spilte de inn «In Concert ved Yale University

Så har vi bare så vidt fått vinket farvel til Chick Corea, før vi får nok et trist budskap fra jazzens verden. For i dag tidlig tikket det inn melding om at trommeslageren, perkusjonisten, professoren, forskeren, oppfinneren og billedkunstneren og billedhuggeren Milford Graves hadde forlatt denne verden. I tillegg til alt dette, var han også gartner som dyrket urtemedisin og kampsportutøver.

Han bemerket seg spesielt for sine tidlige bidragene til avant gardejazzen på 60-tallet med Paul Bley, Albert Ayler og New York Art Quartet, og regnes for å være en fri pioner som frigjorde slagverket fra sin rolle som komp. Komponisten og saksofonisten John Zorn omtalte Graves som «en i utgangspunktet sjaman fra det 20. århundre».

Han begynte å spille trommer ida han var tre år, og ble introdusert for congaen da han var åtte. Han studerte også timbales og afrikanske håndtrommer i tidlig alder. På begynnelsen av 60-tallet ledet han danseband og spilte i kubanske latin/afro-ensembler i New York sammen med Cal Tjader og Herbie Mann. I hans band, Milford Graves Latino Quintet, satt saksofonisten Pete Yellin, pianisten Chick Corea, bassisten Lisle Atkinson og conga-spilleren Bill Fitch. I 1962 hørte Graves John Coltrane-kvartetten med Elvin Jones, hvis trommespill gjorde et svært sterkt inntrykk. Året etter kjøpte Graves et trommesett av pianisten Hal Galper og begynte å bruke det regelmessig. Den sommeren inviterte perkusjonisten Don Alias ​​Graves til Boston, og her begynte han å spille med saksofonisten Giuseppi Logan. I 1964, under et besøk i New York, introduserte Logan Graves for trombonisten Roswell Rudd og saksofonisten John Tchicai. Graves «at han likte å spille med de to, forbløffet Rudd og Tchicai, som straks inviterte ham til å bli med i det som ble The New York Art Quartet. Ifølge Tchicai, forvirret Graves ganske enkelt både Rudd og Tchicai på den måten at de på det tidspunktet ikke hadde hørt noen av de yngre musikerne i New York som hadde den samme følelsen av rytmisk kohesjon i polyrytmer eller den samme sansen for intensitet og musikalitet. Tchicai uttalte også at Don Moore, den opprinnelige New York Art Quartet bassisten, ble så redd for denne trollmannen av en perkusjonist at han ikke trodde dette kunne være sant eller mulig, og nektet derfor å spille med bandet.

Samme år deltok Graves også i «October Revolution in Jazz» organisert av trompeteren Bill Dixon, og dukket opp på en rekke innspillinger, inkludert New York Art Quartets selvtitulerte debutalbum, Giuseppi Logans debutalbum, med pianisten Don Pullen og bassisten Eddie Gómez, Paul Bleys «Barrage», Montego Joe’s Arriba! Con Montego Joe (som også inneholdt Chick Corea og Gómez), og Jazz Composer’s Orchestra’s Communication. Graves spilte også en kort periode med Albert Aylers trio, med bassisten Gary Peacock og trommeslageren Sunny Murray, som andre trommeslager. Denne kombinasjonen av musikere inspirerte John Coltrane til å tilføye Rashied Ali som andre trommeslager i sitt band året etter.

I 1965 fortsatte Graves å utvide horisonten. Han begynte å studere tabla med Wasantha Singh, og spilte inn plate med Miriam Makeba («Makeba Sings!»). Han spilte også inn et perkusjonsalbum med tittelen «Percussion Ensemble», med blant andre trommeslager Sonny Morgan. Val Wilmer har skrevet at innspillingen «fortsatt er et av de mest briljante perkusjonsalbum som er kommet ut». Det året var Graves også med på New York Art Quartets andre album «Mohawk», på Montego Joe sitt andre album, «Wild & Warm», på Lowell Davidsons eneste utgivelse, og på Giuseppi Logans andre utgivelse, igjen i samarbeid med Don Pullen.

Graves og Pullen dannet etter hvert en duo, og i 1966 spilte de inn «In Concert ved Yale University», etterfulgt av «Nommo», på SRP-labelen (Self Reliance Project).

I 1967 ble Graves med i Albert Aylers band igjen, som erstatter for Beaver Harris. Gruppen spilte på Slugs’ Saloon, på Newport Jazz Festival, og den 21. juli i begravelsen til John Coltrane. (Opptaket av denne konserten ble utgitt i 2004 på Albert Aylers utsøkte samleboks «Holy Spirit»). Senere samme år spilte bandet inn «Love Cry».

Graves forlot Aylers band da plateselskapet Impulse! begynte å skyve Ayler i en mer kommersiell retning. På slutten av 60-tallet spilte han inn albumet «Black Woman» med Sonny Sharrock, og begynte å spille med trommeslagere Andrew Cyrille og Rashied Ali i en serie konserter med tittelen «Dialogue of the Drums». Graves og Cyrille spilte også inn et album uten Ali med tittelen «Dialogue of the Drums» i 1974. I løpet av denne tiden studerte Graves for å bli medisinsk tekniker og arbeidet på et veterinæraboratorium. I 1973 hjalp Bill Dixon til med å gi Graves en lærerstilling ved Bennington College, hvor Graves

underviste frem til 2012. (Dixon hadde tidligere gitt Jimmy Lyons, Jimmy Garrison, Alan Shorter og Alan Silva jobber ved Bennington.)

I 1977 ga Graves ut to album under eget navn: «Bäbi», med Arthur Doyle og Hugh Glover, og «Meditation Among Us», med en japansk jazzkvartett bestående av Kaoru Abe, Toshinori Kondo, Mototeru Takagi og Toshiyuki Tsuchitori.

På begynnelsen av 80-årene begynte Graves også å jobbe med danseren Min Tanaka. I årene som fulgte turnerte og spilte han inn i en kvartettinnspilling med trommeslagere Andrew Cyrille, Kenny Clarke og Famoudou Don Moye, og han spilte inn et duoalbum med saksofonisten David Murray, og gjorde konserter og innspilling med New York Art Quartet i forbindelse med feiringen av bandets 35-årsjubileet. Han spilte også inn to soloalbum, «Grand Unification» (i 1998) og «Stories» (i 2000), samt album med John Zorn, Anthony Braxton, William Parker og Bill Laswell. I 2008 og 2012 spilte han med Lou Reed, og i 2017 var han med på Sam Amidons album «The Following Mountain».

I 2018 spilte han med bassisten Shahzad Ismaily, samme år som utgivelsen av dokumentaren «Milford Graves Full Mantis» kom ut, regissert av Graves tidligere student, Jake Meginsky, sammen med Neil Cloaca Young. Denne dokumentaren ble blant annet vist under dokumentarfilmfestivalen i København i 2019 (?), og er en god film som slipper oss inn i denne svært originale musikerens liv. I 2019 spilte han duo med pianisten Jason Moran, og Alice in Chains-vokalist William DuVall regisserte dokumentaren med tittelen «Ancient to Future: The Wisdom of Milford Graves». Filmen var imidlertid vært «på vent» siden 2013 og ble ikke utgitt før i 2020. I 2000 ble Graves tildelt Guggenheim Fellowship in Music Composition, og i 2015 mottok han en Doris Duke Foundation Impact Award.

Milford Graves var et forbilde for en rekke av de yngre trommeslagerne innenfor den friere jazzen, og danske Kresten Osgood, snakker ofte og lenge om Graves eminente trommespill.

Graves døde etter en lengre kamp mot hjerte-amyloidose, og med Graves bortgang, har jazzen mistet en av sine aller mest originale og spennende trommeslagere og perkusjonister.

Tekst: Jan Granlie

 

 

 

 

 

 

Skriv et svar