Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

CODA(S)

«No Fast Food III»
CORNERSTOREJAZZ. CSJ-0136+0137

Den amerikanske trommeslageren Phil Haynes hadde altsaksofonisten Lee Konitz som lærer en periode, og da fikk han stadig høre: «Say Phil, do you hear everything yo play?». Dette er et betimelig spørsmål å stille adskillige trommeslagere, som er mer opptatt av å «pusche» bandet, enn å lytte til hva man selv egentlig spiller.

Og at Haynes lærte noe av det spørsmålet Konitz stilte, er det ingen tvil om, etter å ha hørt hans samarbeid med bassisten Drew Gress og saksofonisten David Liebman på denne innspillingen, som må være den tredje i en serie de tre har laget sammen, hvis tittelen da ikke henspiller på at de opererer som en trio.

No Fast Food III er et dobbeltalbum, hvor jeg føler at den godeste Konitz, på mange måter, hviler over landskapet med vaktsomt blikk. Liebman, som vel er den meste kjente av de tre, starter på trefløyte over et nesten spirituelt komp i «Gatering». Her er musikken annerledes enn det vi er vant til å høre fra Liebman, men allerede i andresporet, «The Universal E», er Konitz sitt saksofonspill nært beslektet med det Liebman gjør her på sopransaksofon, selv om han kanskje er mer spirituell enn Konitz. Og slik fortsetter de tre, og i løpet av en drøy time får vi vakker, ettertenksom og, ikke minst, nydelig musikk fra trioen.

Innimellom får vi mer drivende låter, men det er hele veien det neddempede som er hovedelementet. Liebman spiller, som alltid, strålende, og Dress har de senere årene blitt en av mine absolutte favoritter på bass. For noen år siden, jeg tror det var i 2010, fortalte han meg at han skulle slutte med jazz. Han ville finne seg et annet yrke. Og takk og pris for at han ikke sluttet, for etter den tid har han utviklet seg til å bli en av de mest brukte og spennende bassister innenfor den amerikanske jazzen. Og Haynes, som mange vil kjenne fra utgivelser med renomerte musikere som Mark Dresser, Herb Robertson, Ellery Eskelin, Paul Smoker, eller fra flere av hans egne utgivelser, beviser med all tydelighet at han er en lyttende musiker, som følger sine medmusikanter til døra med fint spill.

De to platene blir til sammen en fin helhet, hvor det neddempede er hovedingrediensen. Alle tre spiller nydelig sammen, og den store overraskelsen tror jeg må være Liebmans fine fløytespill, og selv om de innimellom tyr til litt elektronikk og mer svevende uttrykk, så bidrar de elemtene bare til å gjøre platen variert og spennende. Og Liebmans spill i «Alone» på andreplaten, er en perle i sopransaksofonspill.

En overraskende og nydelig plate fra Sambandsstatene.

Jan Granlie

David Liebman (soprano saxophone, wooden flute, bells), Drew Gress (bass, bells), Phil Haynes (drums, gong, tunes, settings)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.