Carsten Dahl er utvilsomt en av Europas ledende jazzpianister. Han utgir plater «hele tiden», og har en imponerende liste over utgivelser både solo, i duoer, trioer, kvartetter og nesten alle andre formater av band. Han er selvlært pianist, etter at han startet som trommeslager på Rytmisk Konservatorium i København, og han har aldri sett seg tilbake.
Nå er hans store hyllest til pianokollega Keith Jarrett på markedet. Fra en konsert i Den sorte diamant, den 10. juli 2019 (under Copenhagen Jazz Festival) ved en av kanalene i København, har han samlet et stjernelag av danske musikere, med trompeteren Palle Mikkelborg, saksofonisten Fredrik Lundin, bassisten Nils Bo Davidsen, trommeslageren Stefan Pasborg, fiolinistene Ana Feitosa og Matthew Jones, bratsjisten Sanna Ripatti og cellisten Jonathan Slaatto, til Dahls hyllest til pianisten som nå, av helsemessige årsaker, har sluttet å spille.
Vi får 23 komposisjoner, hvor to er fra Jarretts hånd, «October Song» og «Prism». Ellers får vi noen komposisjoner av Dahl, en han har gjort sammen med Mikkelborg, en av Nils Bo Davidsen, pluss Victor Youngs «When I Fall In Love» og Harold Arlens «Over The Rainbow», som avslutter konserten.
For dette er en liveinnspilling, noe man også kan høre på lydbildet. Det er svært «åpent», og ikke på langt nært like «intimt» som det ville vært om det hadde vært et studioopptak.
Carsten Dahl har lenge vært en slags dansk Jarrett. Han har lenge blitt sammenlignet med «mesteren». Men i den sammenhengen vi møter han og bandet her, befinner de seg et godt stykke fra Jarrett. Besetningen er et godt stykke fra Jarrett, og med fire strykere (utenom Davidsen), føler jeg dette blir litt for høytidelig til at det helt passer Dahl og flere av hans medmusikanter.
Selvfølgelig er det praktfullt gjennomført. Dahl skriver fine komposisjoner (og improvisasjoner), og medmusikantene slipper til med sine mest gjenkjennelige «fraser», som Pasborgs trommespill i hans egen «Drum Dance», Mikkelborg, særlig i de to standardene, men også i hans egen «The Mysterious Corona» med Dahl, Davidsen og strykekvartett, og den påfølgende «Evil Speaks & Adonis» med hele gjengen sammen med Mikkelborg selv på umiskjennelige og lyriske trompet, som er mutet og manipulert slik vi elsker å høre Mikkelborg, før han legger opp til et rytmisk landskap helt i Miles Davis’ ånd fra hans seneste år.
Det er når Dahl plukker fram det rytmiske spillet, a la Jarrett, at jeg synes det låter best (pluss i standardlåtene). I den finne «Little Song for Fredrik», som er platas lengste sport, på drøyt 10 minutter er de helt inne i Jarretts skandinaviske kvartett, Her med Lundin, Dahl, Davidsen og Pasborg, med nydelig spill fra Lundin i et rytmisk og soul-aktig landskap som ligger svært tett på det mye av det vi fikk fra Jarrett på Nude Ants-platen(e) fra Japan 1980. selv om det er Dahl som beveger seg mest vekk fra Jarrett i måten han gjør sin solo på. Men ellers er dette (nesten) som å høre den skandinaviske kvartetten.
Deretter følger Jarrets «October Song», hvor de ikke kopierer Jarrett, men lager sin egen versjon sammen med Dahls «October Thoughts» med Pasborg som et viktig element. Deretter får vi Jarretts «Prism», fra blant annet Changes-albumet fra 1984, og, ikke minst fra Personal Moountains-innspilliingen med den skandinaviske kvartetten fra 1979 (utgitt ti år senere). Her er kvartetten med Lundin, Davidsen og Pasborg tilbake sammen med Dahl, men selv om de fire spiller nydelig, (legg spesielt merke til Lundins fine Jan Garbarek-aktige spill), og Davidsens fine bass-solo. Så avslutter Dahl, Mikkelborg og de fire strykerne med «Over the Rainbow», akkurat slik man forventer å høre Palle Mikkelborg gjøre denne gamle slägeren. Nydelig trompet- og pianospill over et sart teppe av strykere i en kort versjon som er perfekt som avrunding på platen. Men kjenner jeg Dahl godt, så kom nok «Blame It On My Youth» og/eller «Nature Boy» som ekstranummer.
Dette er et spesialprosjekt fra Carsten Dahl, hvor han hyller en av sine store forbilder. Jeg var ikke tilstede på konserten, selv om jeg var i byen, og skulle nok kanskje ha valgt denne spesialkonserten foran den eksperimentelle avant garden jeg sikkert hadde satt av kvelden til. For jeg er overbevist om at det ble en strålende konsert. Men om den er blitt like vellykket på plate, er jeg ikke like sikker på. Kanskje ville resultatet blitt enda bedre om de hadde tatt seg god tid ute hos Thomas Vang i Village Studios i Vanløse. For ved å få dette som liveopptak, mister man litt av intimiteten og nærheten, denne musikken krever.
Men «for heeelvede mand», det er usigelig, vakker musikk hele veien gjennom.
Jan Granliie
Carsten Dahl (piano, Fender Rhodes), Palle Mikkelborg (trumpet), Fredrik Lundin (saxophone), Nils Bo Davidsen (bass), Stefan Pasborg (drums), Ana Feitosa (violin), Matthew Jones (violin), Sanna Ripatti (viola), Jonathan Slaatto (cello)
