Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

AARON DIEHL

«Space Time Continuum»
MAC AVENUE MAC 1094

Pianisten Aaron Diehl kommer fra Columbus og er nok av de mange relativt unge amerikanske pianistene, som «gjør vei i vellinga» nå om dagen. Han spiller til daglig med bl.a. vokalisten Céline McLorin Salvant og han spiller jevnlig med musikere som Warren Wolf, Lew Tabackin, Matt Wilson, Wycliffe Gordon og Jazz at Lincoln Center Orchestra.

Han har fått premier i flere store musikk-konkurranser i USA, og han studerte ved Juliard med Kenny Barron, Oxana Yablonskaya og Eric Reed som lærere.

På «Space Time Continuum» får vi høre han sammen med David Wong på bass og Quincy Davis på trommer, pluss flere gjestemusikere.

Alle låtene er gjort av Diehl med unntak av «Uranus» som er gjort av Walter Davis, «Kat’s Dance» som Adam Bimbaum står ansvarlig for og «Space Time Continuum» hvor han selv har gjort musikken, mens teksten er gjort av Salvant. Og det åpner med den hurtige «Uranus» hvor han virkelig får vist seg fram som en mer enn habil pianist, sammen med trioen. «The Steadfast Titan» er neste, og vi får møte den første gjesten, barytonsaksofonisten Joe Temperley i en fin ballade, før vi får stifte bekjentskap med tenorsaksofonisten Stephen Riley i «Flux Copacitor», ei låt som er mer kompleks enn vi er vant til å høre fra en «publikumsvennlig» trio som dette. Men det fungerer fint, og Riley spiller nesten i en slags Stan Getz-tradisjon.

På «Organic Consequence» møter vi tenorlegenden Benny Golson. Her gjester også trompeteren Bruce Harris i en låt som nesten høres ut som den kunne vært tatt rett ut fra en tidlig Blue Note-plate. Diehl spiller fint komp på denne låta, mens jeg synes Golson ikke er helt på sine gamle høyder. «Kat’s Dance» er en vakker og ytterst optimistisk låt, hvor vi møter igjen Riley på tenorsaksofon, men det er Diehls pianospill man legger mest merke til i denne litt latinbaserte låta.

På «Santa Maria» får vi igjen høre trioen alene, noe jeg liker best ved denne innspillingen. Jeg klarer ikke å se en eneste god grunn til at Diehl skal bruke penger og tid på å invitere med seg gjester som er innom som en vanlig dag på kontoret. Det låter best når vi får trioen alene, som i denne balladen, som nesten blir som en dramatisk, klassisk pianostykke, som etter hvert forvandles til en fin medium tempo pianotriolåt.

I «Broadway Boogie Woogie» får trioen virkelig boltre seg i nettopp en frisk og ytterst rask boogie woogie, hvor Diehl får vist fram hvor hurtig han kan spille, og resten av kompet får svettet skikkelig. Her høres det ut som om trioen trives storveis i studio, og det hele låter friskt og fint.

På sistelåta, «Space Time, Continuum», er Charenee Wade med som vocalist og synger teksten som Diehl helt sikkert hadde håpet av Salvant ville ha gjort. Men Wade er ingen dårlig erstatning. Hun har en litt mørkere stemme enn Salvant, som passer perfekt i denne flotte balladen. Her får vi også besøk av Benny Golson og Bruce Harris på trompet, og det er tydelig at han trives bedre her enn på «Organic Consequence».

Dette er blitt ei svært vekslende plate, som fungerer som ei kule når trioen får holde på alene, eller sammen med vokalisten Charenee Wade, som i avslutningen.

Jan Granlie

Aaron Diehl (p), David Wong (b), Quinsy Davis (dr), Joe Temperley (bs), Benny Golson (ts), Stephen Riley (ts), Bruce Harris (tp), Charenee Ward (v)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.