Bob Dylan-låten «Absolutely Sweet Marie» ble første gang utgitt på dobbeltalbumet «Blonde on Blonde» i 1966, og er også navnet på et Berlin-basert band som har spesialisert seg på å lage egne versjoner av Bob Dylans musikk. Bandet er forankret i jazz og improvisert musikk, og behandler Dylans musikk på sin helt egen måte. Instrumenteringen er trompet (Steffen Faul), trombone (Matthias Müller, tenorsaksofon (Alexander Beierbach) og trommer (Max Andrzejewski), og de gjør disse låtene på en måte hvor du skal ha relativt god oversikt over Dylans originalkomposisjoner, for å kjenne igjen flere av dem.
Dette er jo et prosjekt undertegnede liker. Fordi jeg, i mange tilfeller, og særlig overfor artister som i god tro, gjør Joni Mitchells nydelige låter i nærmest «cover»-versjoner, forsøker å hylle sine forbilder, men i stedet gjør relativt dårlige «cover»-versjoner. Men Absolutely Sweet Marie, gjør noe eget ut av låtene, skaper sitt eget musikalske univers og bringer originalkomposisjonene «videre», omtrent slik John Coltrane udødeligjorde «My Favorite Things» fra «Sound of Music».
Og de starter med «With God on Our Side», fra innspillingen «The Times They Are A-Changin’» fra 1964, i en versjon som kan minne om et britisk blåseensemble, i alle fall i starten, før Beierbach improviserer over temaet og vi får deres egen versjon av den gamle låten.
Deretter følger «Cold Irons Bound» fra «Time Out of Mind» fra 1997, her i en slags New Orleans-versjon som gjør låten godt, og som skiller den fra originalen på en fin måte. Så følger «Boots of Spanish Leather», også fra «The Times They Are A-Changin’» fra 1964, som også den svenske vokalisten Mikael Wiehe har gjort en fin versjon av på svensk. Men den er også gjort av musikere som Joan Baez, The Dubliners, Manci Griffith og mange andre. Her får vi den i en svært original balladetolkning som tar den til et annet landskap enn den litt «støvete» originalen, og nesten på en kammerjazz-aktig måte.
Så følger «Ballad of Hollis Brown», enda en fra «The Times They Are A-Changin’». Dette er også en låt som er gjort av en rekke andre musikere, så som Cornelis Vreeswijk som kalte den «Kalle Holm» på svensk. Også denne gjøres med en original vri, og blir mer som en jazzlåt. Her er det Müller som fører an med fnt trombonespill i en fin og kreativ solo, over de andre musikerne.
Deretter får vi «Ring Them Bells», fra «Oh Mercy» fra 1989, som her behandles mer som en moderne, fri improvisasjon i starten, hvor Beierbach avleverer en fin, kreativ og sart solo. Den endrer seg etter hvert til nok en låt som kunne vært gjort av et britisk blåseorkester, slik vi har sett dem i utallige filmer og tv-serier og som spiller julen inn i Yorkshire og innover der. «New Morning» er skrevet i 1970 og var tittelsporet på Lpen av samme navn. Her er vi igjen (nesten) tilbake i New Orleans, og i «I and I», fra den litt ubetydelige «Infidels» fra 1983, gjøres nesten som en begravelsessalme fra New Orleans. I «Nettie More» fra «Modern Times» utgitt i 2006, er det igjen Beierbach som «fører ordet» med fin improvisasjon rundt temaet, og «The Times They Are A-Changin’», en av Dylans mest kjente låter, gjøres i en original versjon, som jeg er sikker på at Dylen-fansen vil like, selv om melodiføringen og akkordene nok vil virke litt fremmede for noen av dem (sjekk ut denne, Arild Rønsen!), før vi får «Gates of Eden», fra «Bringing It All Back Home» fra 1965, som gjerne kunne vært spilt som siste låt utenfor en pub i Yorkshire en sen førjulsettermiddag, hvor man hadde fått nok forsyninger fra puben, mens «One Too Many Mornings» fra «The Times They Are A-Chancin’» er frisk nok, og beveger seg mer mot den nyere, europeiske jazzen og «The Mighty Quinn» eller «Quinn the Eskimo», som egentlig Manfred Mann gjorde mer kjent enn Dylan selv med sin utgivelse i 1968. Dylan gjorde den på «The Basement Tapes» i desember 1967, mens Manfred Mann gjorde lanserte den første gang i januar 1968. Her får vi den i en fin og relativt «ren» versjon, som ligger tett opp til originalen(e), før de avslutter med «Long and Wasted Years», fra albumet «Tempest» som kom i 2012. Her behandler Berlin-bandet låten nesten som en fanfare, og vi får en original versjon, som jeg tviler på at Dylan ville klart å følge i dag.
Dette er altså volum 3 av bandets tolkninger av Bob Dylans mange låter. Den første, som kom i 2014, fikk tittelen «Roads, Doves And Other Stuff», mens den andre ble kalt «Another Side Of Blonde on Blonde», og er to plater som godt kan sjekkes ut, før man går på den tredje. Men det er ingen forutsetning. For «Wherever You Roam» er en fin samling Dylan-låter, som vi her får originale og fine versjoner av. Alle komposisjonene er kanskje ikke evigvarende, selv om de er skrevet av Dylan, men jeg synes versjonene til Absolutely Sweet Marie gjør noe godt med alle sammen. Så får blodfansen til Dylan si hva de vil om behandlingen. Jeg synes, uansett, at de har gjort noe godt med de fleste låtene.
Jan Granlie
Steffen Faul (tp, pocket-tp), Alexander Baierbach (ts), Matthias Müller (tb), Max Andrzejewski (dr)
