På skive

ADAM CAINE QUARTET

«Transmissions»
NOBUSINESS RECORDS, NBCD 126

Gitaristen og komponisten Adam Caine har etter hvert utviklet et internasjonalt rykte som en innovativ gitarist. Han vokste opp i Rochester, New York og studerte musikk ved universitetet i hjembyen, før han tok fornuften fatt og flyttet til Brooklyn tidlig på 2000-tallet. Hans trio-CDer «Thousandfold» på NoBusiness Records fra 2009 og «Pipe» på TrueFalse fra 2006 fikk strålende anmeldelser i Wire, Cadence og All About Jazz. Ved siden av den kvartetten vi møter han med her, har han flere musikalske prosjekter gående, og er en av de gitaristene man skal holde et våkent øye med.

Det spesielle med kvartetten er at vi møter to gitarister, Caine, som også trakterer synth, el.bass og perkusjon, og Bob Lanzetti, Adam Lane på el.bass og Billy Mintz på trommer, i tillegg til at Nick Lyons medvirker på altsaksofon på en låt, femtesporet «Secular Expectorate». Og med to el.gitarer i front, og med el.bass, skulle man kanskje forvente en slags rocka musikk som gjerne kunne vendt hodene tilbake til jazzrockens bedrøvelige tidsalder.

Men det får vi ikke. Caine skriver lyriske og fine komposisjoner, som passer perfekt for de to gitaristene. Stemningen gjennom store deler av platen kan gjerne sammenlignes med noe av det Terje Rypdal gjorde med sin Chaser-trio, men de to gitaristene spiller veldig forskjellig fra den godeste Rypdal. Det er mer som å høre Wes Montgomery i møte med for eksempel Jim Hall innimellom, selv om innpakningen er helt annerledes. De nærmer seg også bluesen innimellom, og lager en slags «gjennomsiktlig» blues som er deilig å lytte til. Hør for eksempel på andresporet «Cloud Over», hvor Caine beviser at han er en glimrende gitarist.

Vi får ni komposisjoner, som alle er laget av Caine, og hele veien swinger det upåklagelig fra de fire (fem). Og hele veien er det tilbakelent og behagelig musikk vi får gleden av å lytte til. Og selv om det meste er tilbakelent og ultracoolt, er det en fin variasjon i den musikk vi får servert. Og selv i den låta hvor Lyons dukker opp med altsaksofonen, går dette behagelig og rolig for seg. Det er vel egentlig bare i sjettesporet «The Core», at de viser at de også har sans for litt mer rocka musikk, men det er bare med på å gjøre platen enda mer variert og fin. Og i «Hell Awaits», hvor Caine trakterer synth, får vi et fritt improvisert strekk som viser at de også kan gjøre frittgående jazz. Men mot slutten, i låtene «Heavenly Bodies» og avslutningen «The Spiral», tar de det igjen ned, og vi får en behagelig og deilig avrunding på ei fin skive, selv om de forsøker å «røske litt opp» i avslutningen, hvor vi også får en fin bass-solo fra Lane, men de gjør det på en helt ok måte, så vi blir sittende tilbake med et svært godt inntrykk av disse musikerne.

Dette er Adam Caines femte innspilling i eget navn etter «Pipe» (2006), «Thousandfold (2013), «The Moon – Good and Evil» (2013) og «The Damn Think» (2019), og det bør ikke bli den siste vi anmelder på salt peanuts* fra denne spennende gitaristen.

Jan Granlie

Adam Caine (g, synth, b, perc), Bob Lanzetti (g), Adam Lane (b), Billy Mintz (dr)

Skriv et svar