Den svenske pianisten Adam Forkelid ble født i 1979, og har de senere årene fremstått som en av de ledende, svenske jazzpianister. Han har spilt jevnlig med saksofonistene Joakim Milder, Karl-Martin Almquist og Magnus Lindgren, trompetistene Peter Asplund og Jan Allan, trombonisten Karin Hammar, trommeslageren Magnus Öström, bassisten Georg Riedel og noen av de ledende, svenske vokalistene, inkludert Rigmor Gustafsson, Victoria Tolstoy og Christina Gustafsson. Han leder også flere grupper som spiller hans musikk, så som trioen Lekverk, kvartetten PACE, det elektroniske/akustiske prosjektet Soundscape Orchestra, brasilianskinspirerte Nórdico og Adam Forkelid Trio/kvartett. Han er sidemann i mange svensk/skandinaviske jazzgrupper, inkludert Lisbeth Diers Stereofoni Ensemble, Örjan Hultén Orion, Josefine Lindstrand Septett, Björn Jansson Quintet og Hanna Elmquist Band.
Siden 2012 har han også vært medlem av Norrbotten Big Band, hvor han har spilt, turnert og spilt inn med Maria Schneider, Tim Hagans, Angelique Kidjo, Anne-Mette Iversen, Marilyn Mazur og E.J. Strickland.
På sin nye innspilling i eget navn, møter vi han sammen med bassisten Niklas Fernqvist, gitaristen Carl Mörner Ringström og trommeslageren Daniel Fredriksson, og alle komposisjonene er gjort av Forkelid.
Vi får åtte komposisjoner, og de starter med «Voyage», og vi får straks en «svensk» følelse i musikken. Det starter rolig med gitar og piano i front, og gjennom hele innspillingen synes jeg det er disse to som står mest i fokus over et fint komp. Men etter noen låter begynner jeg faktisk å måtte konsentrere meg en hel del for å finne det interessante ved innspillingen. Det kan selvsagt ha noe med meg å gjøre, og dagsformen. Men nå har jeg lyttet og lyttet til platen, men ender alltid opp med samme resultatet.
Men Forkelid er en utmerket pianist og komponist. Men det er litt som om kvartettens musikk ikke helt klarer å feste seg hos meg. Alle fire musikerne er dyktige, og Mörner Ringström utmerker seg som en utmerket gitarist, som jeg ikke kjente til fra før. Men det er noe med det spontane jeg synes mangler. Kanskje er det at komposisjonene blir litt for like i stemning? Jeg vet ikke. Det går veldig mye i ballade- eller mid-tempo, og alt er fint nok, men det utmerker seg dessverre ikke. Den eneste enringen som skjer underveis er egentlig at de går fra det mer tradisjonelle og over i mer ambient-musikk midtveis, og at det er noen sekvenser som minner om både Chick Corea, Pat Metheny og, som veldig ofte når det er snakk om svenske pianister, musikken som forbindes med Jan Johansson og de jazzversjonene han gjorde av den svenske folkemusikken.
I disse dager hvor det nærmest eksploderer av nye plateutgivelser etter korona-pandemien, skal det en del til å utmerke seg. Altfor ofte blir de platene som ankommer litt for like og uten det originale og særpregede vi gjerne søker etter. Men det klarer jeg bare tidvis å finne i Forkelids utgivelse, dessverre. For jeg hadde virkelig sett fram til denne innspillingen, og gledet meg til å putte den i spilleren første gang.
Jan Granlie
Adam Forkelid (p), Niklas Fernqvist (b), Carl Mörner Ringström (g), Daniel Fredriksson (dr)
