Agnese Amico er en siciliansk-norsk fiolinist med base i Padova som kombinerer det klassiske fra arbeid i orkestre og ensembler med improvisasjonsmusikk i ulike formasjoner , pluss samarbeid med Quartetto Obliquo, en moderne strykekvartett.Ved siden av sine musikalske studier, er hun også utdannet innen urbane studier, og samspillet mellom lyd og rom er en del av hennes arbeid.Hun er involvert i det romlige lydområdet gjennom Maaterials, et magasin som forteller om materialene som utgjør byen.Hun har spilt hardangerfele siden 2020.
I coverteksten skriver hun at Alalie er et tispors album med improvisert musikk spilt på harderfele og spilt inn på Cosmo i Giudecca i Venezia med veldig livlig akustikk. Verket dveler ved følelsen av alalie: følelsen av tap av ord, tanker og minner
som fører til manglende evne til å samhandle med et bestemt miljø. Albumet er en utforskning av følelsen av alalie med min sicilianske og norske tilstedeværelse og å leke med denne følelsen av løsrivelse. Musikken henter inspirasjon fra de populære sangene i disse landene, uten å late som for å gjøre dem til mine. Sangene samhandler, som lukten av snø og fiken smelter sammen i en udefinerbar duft».
Å bøære med seg den norske tradisjonsmusikken, samtidig som du skal kombinere den med den tradisjonelle musikken blir inspirert av på Sicilia, er en spennende utfordring. Og fra åpningen, den litt dvelsende «Iceflower» til avslutningen «Alalie», får vi ytterst fascinerende hardingfelemusikk vi hverken hører fra norske felespillere eller i den sicilianske tradisjonen.
Vi er jo vant til at musikken fra Italia, og kanskje særlig fra øyer som Sicilia og Sardinia, er relativt maskulin. Dette er noe som ligger grunnfast i den italienske tradisjonen, menn skal være det sterke kjønnet, og selv om det er «mama» som til sjuende og sist, styrer butikken, må mennene på mange måter markere seg sterkt. Og særlig tror jeg dette gjelder på Sicilia, med den tradisjonen man har på øya med en sterk mafia, og familiestyrte konstellasjoner.
Jeg har hørt mannlige vokalensembler på Sardinia som har fremført ytterst fascinerende vokalmusikk. Og innimellom føler jeg at Amico beveger seg tett på denne tradisjonen med sin hardingfele. Hør for eksempel på tredjesporet, «Sliding Edge», hvor det egentlig kun er den mektige resonansen i kirkerommet som mangler.
Samtidig gir Amico oss hardingfelespill som har røtter i den norske tradisjonen, men hvor hun tar det adskillig mer inn i det eksperimentelle og fritt improviserende, som setter seg godt fast i kroppen på lytteren. Hør for eksempel på den spennende «Lupulù», som er en perle i solospill på hardingfele.
Jeg vet ikke om Amico er kjent innenfor det norske folkemusikkmiljøet, så bør noen straks invitere henne nordover og sette henne i forbindelse med noen av de «nyere», norske folkemusikkutøverne – de som utfordrer og lager en slags «ny», norsk folkemusikk, slik som brødrene Kjorstad og de andre i Motvind, Helga Myhr, Unni Løvlid, Anne Hytta osv. osv. For dette er en original og nyskapende folkemusiker som kombinerer det tradisjonelle og norske med sydauropeisk tradisjonsmusikk med elementer av samtidsmusikk.
Jan Granlie
Agnese Amico (hardanger vio)
