For de fleste som har fulgt med på jazzen siden 60-tallet, er saksofonisten Albert Ayler en musiker som står høyt i kurs. Han var en original musiker, som ble født den 13. juli 1936, og som forlot denne verden den 25. november 1970. Han var født i Cleveland, Ohio, og vokste opp i Shaker Heights, Han fikk først undervisning på altsaksofon av sin far Edward, som var en semiprofesjonell saksofonist og fiolinist. Edward og Albert spilte altsaksofonduetter i kirken og hørte ofte på jazzplater sammen, og ofte gikk det i swing og den gang den nye be bopen
Aylers oppvekst i kirken hadde stor innvirkning på livet og musikken hans, og mye av musikken hans kan forstås som et forsøk på å uttrykke hans spiritualitet, som platen med tittelen «Spiritual Unity», og albumet «Goin’ Home» som inneholdt hans versjoner av spirituals, Hans soloer her var ment å bli behandlet som meditasjoner over hellige tekster, og på noen punkter «snakker han i tunger» på saksofonen. Aylers erfaring i kirken og eksponering for swingjazzartister påvirket også lyden hans: hans brede vibrato var lik den til flere av gospel-saksofonistene, som søkte en mer vokallignende lyd med instrumentene sine, kombinert med messingblåsere i swingbandene fra New Orleans. Han studerte ved Academy of Music i Cleveland sammen med saksofonisten Benny Miller.
Som tenåring ga hans forståelse av bebopen og mestringen av standardrepertoaret ham kallenavnet «Little Bird», etter Charlie «Bird» Parker, på jazzscenen i Cleveland. I 1952, da han var 16 år, begynte han å spille å utvikle seg. Da ble det mer «tutende», og han nærmet seg r&b-stilen mens han spilte tenorsaksofon med bluessangeren og munnspilleren Little Walter, og tilbrakte to sommerferier med Walters band. I 1958, etter endt utdanning på videregående skole, gikk Ayler inn i hæren, hvor han byttet fra alt- til tenorsaksofon og jammet med andre vervede musikere, som tenorsaksofonisten Stanley Turrentine. Han spilte også i regimentbandet, sammen med komponisten Harold Budd. I 1959 ble han stasjonert i Frankrike, hvor han ble ytterligere utsatt for kampmusikk som ble en viktig innflytelse på hans senere spill. Etter at han ble skrevet ut fra hæren, forsøkte han å finne arbeid i Los Angeles og Cleveland, men hans stadig mer spesielle og særpregede spill, som hadde beveget seg bort fra tradisjonell harmoni, ble ikke ønsket velkommen av tradisjonalistene. Dette var en av grunnene til at han flyttet til Sverige i 1962, hvor hans karriere som plateartist begynte, og han ledet svenske og danske band på radioinnspillinger og jam sessioner som ulønnet medlem av Cecil Taylors band vinteren 1962–63. (Kassetter fra denne tiden har lenge vært etterspurte blant samlere, men mye av det ble utgitt av Revenant Records i 2004, som en del av et sett på 10 CDer.)
Albumet «My Name Is Albert Ayler» var en innspilling med standarder spilt inn for en radiostasjon i København med lokale musikere, med blant andre bassisten Niels-Henning Ørsted Pedersen og trommeslageren Ronnie Gardiner, hvor Ayler spiller tenor- og sopransaksofon på låter som «Summertime». I 1963 returnerte Ayler til USA og slo seg ned i New York City, hvor han fortsatte å utvikle sin personlige stil og av og til spilte han sammen med pianisten Cecil Taylor. 1964 var det mest veldokumenterte året i Aylers karriere, hvor han spilte inn mange album, hvorav det første var «Spirits» (utgitt senere som «Witches and Devils») som kom i mars. Samtidig startet også hans innspillinger på ESP-Disk, og han spilte inn sitt banebrytende album (og ESP-Disks første jazzalbum) «Spiritual Unity». «Spiritual Unity» var med trioen Ayler hadde satt sammen den sommeren, med bassisten Gary Peacock og trommeslageren Sunny Murray. Og deretter kom en rekke plater i Aylers navn, og i de senere årene har det kommet flere liveinnspillinger som tidligere kun har vært tilgjengelig for de aller ivrigste av Aylers fans. Men kanskje den viktigste utgivelsen som kom etter hans død var nok boksen «Holy Ghost Rare & Unissued Recordings (1962-70)» (RVN 213) som kom på Revenant i 2004, og som inneholder ni CDer + masse bakgrunnsstoff og historier om denne fantastiske og originale musikeren. For den som vil sjekke ut mer om Ayler, vil jeg anbefale dokumentarifilmen «My Name Is Albert Ayler» laget av den svensk/amerikanske filmskaperen Kasper Collin, en film som kom i 2005, og som er min absolutte favoritt blant jazzdokumentarene.
Nå har plateselskapet Elemental records kommet med den første komplette, autoriserte utgivelse av Albert Aylers nest siste konsertopptreden. Denne samlingen bestående av fem LPer eller fire CDer inneholder mer enn to timer med tidligere uutgitt musikk innspilt av Frankrikes ORTF (Office de Radiodiffusion-Télévision Française) Boksen er solid gjort med et 100-siders CD-hefte, med sjeldne bilder fra konsertene tatt av Jean-Pierre Leloir, Philippe Gras, Jacques Robert og Oliver Nouel, essays avAyler-eksperten Ben Young, produsentene Zev Feldman og saksofonisten Jeff Lederer, Vi får også historier fra Aylers bandmedlemmer Steve Tintweiss og Allen Blairman, intervjuer og omtale fra Sonny Rollins, Archie Shepp, David Murray, Joe Lovano, Carla Bley, John Zorn, Reggie Workman, Bill Laswell, Patty Waters og James Brandon Lewis, Mens Aylers konserter på Fondation Maeght den 25. og 27. juli 1970 ble utgitt på albumene «Nuits de la Fondation Maght» på Shandar Records, og «Live on the Riviera» (ESP-Disc), med relativt dårlig lyd, har de aldri tidligere blitt gitt ut i sin helhet før nå.
«The Complete ORTF 1970 Fondation Maeght Recordings», den første omfattende utgaven av saksofonikonet Albert Aylers siste store konsertopptredener, er blitt overført fra ORTF sine originale bånd, til vinylutgaven som blir utgitt i 1200 LP-bokser på Record Store Day den 23. april – mastret av den legendariske ingeniøren Kevin Gray på Cohearent Audio og presset av GZ Media i Tyskland. Denne blir etterfulgt av en deluxe utgave med fire-CDer i et begrenset opplag på 500 eksemplarer, den 29. april.
Vi på salt peanuts* har ennå ikke fått hverken LP- eller CD-boksen, men vi har fått tilgang til alt stoffet digitalt. Og selv om vi vanligvis ikke pleier å anmelde digitale utgivelser, kunne vi rett og slett ikke vente med denne.
Bandet på disse opptakene består av Albert Ayler på tenor- og sopransaksofon pluss vokal, sopransaksofonisten og vokalisten Mary Parks, pianisten Call Cobbs (på opptakene fra 27. juli), bassisten Steve Tintweiss og trommeslageren Allen Blairman. Og de starter med «Music Is The Healing Force Of The Universe», som de også avslutter med, før Mary Parks utannonserer og vi får en kort versjon av «Curtain Call».
Dette er opptak fra Aylers seneste periode, hvor han kanskje mye mer enn på de første platene på ESP-Disk, men allikevel synes jeg han leverer ytterst friskt spill, på disse låtene. Det er fremdeles mye «religiøsitet» i det som blir servert. Men hovedsakelig er det Ayler og hans utmerkede saksofonspill som dominerer.
De fire CDene er blitt nærmest som en lotto-gevinst for de som er frelste på Albert Aylers musikk. Han spiller strålende og fritt hele veien, og selv om det er han som er den mest spennende musikeren i ensemblet, blir dette en fin helhet som gleder en gammel «blodfan» av Ayler. Det forefinnes ikke altfor mange innspillinger i samlingen hvor Mary Parks får altfor stor oppmerksomhet, og ikke har jeg hennes eneste (?) soloutgivelse, 12-tommeren «Heart Love», men hun var kanskje mest kjent som Aylers kjæreste, kompis og manager på slutten av hans liv. Men hun skrev mesteparten av teksten på «New Grass», som hun også var vokalist på, og hun skrev teksten til «Music is the Healing Force of the Universe». Men der hvor hun medvirker på denne samlingen, er hun et viktig bidrag til helheten.
Men dette er Albert Aylers plate fra start til mål. Han avleverer den ene strålende solien etter den andre, og hele veien er musikken han fremfører like vital og energisk. Vi legger også merke til det utmerkede bass-spillet til Steve Tintweiss, som følger Ayler til døra gjennom hele innspillingen på en fortreffelig måte, og i enkelte av sporene blir Ayler pushet framover av utmerket trommespill fra Allen Blairman.
Hvis du er en av de heldige som sitter på den utmerkede boksen «Holy Ghost», så vil denne utgivelsen bli en ny favoritt i samlingen. Albert Ayler har uttalt at «Trane (John Coltrane) was the father. Pharoah (Sanders) was the son. I was the holy ghost». Bedre kan neppe historien om starten på den spirituelle freejazzen oppsummeres!
Og ja – vi får også strålende versjoner av både «Ghosts», «Speaking in Tongues», «Truth is Marching In», Holy Family», «Spirit Rejoice», «Spirits» og «Thank God for Women».
Jan Granlie
Albert Ayler (ts, ss, v), Mary Parks (v), Call Cobbs (p), Steve Tintweiss (b), Allen Blairman (dr)
