Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

ALBERT HEATH

«Kwanza (The First)»
XANADU 906070

Plateselskapet Xanadu har den senere tiden gjenutgitt flere innspillinger, som nå er blitt tilgjengelige på CD. Vi har fått tilsendt en bunke (serien består i alt av 25 nyutgivelser), som i de nærmeste dagene vil bli anmeldt på salt-peanuts.eu.

Først ut er trommeslageren Albert Heath, som i 1973 var i studio med et band bestående av brødrene Jimmy Heath (ts, ss, fl) og Percy Heath (b), I tillegg hadde han med trombonisten Curtis Fuller, pianisten Kenny Barron og gitaristen Ted Dunbar i studio i New York City.

Vi får 7 låter, alle med fullt band, bortsett fra sistelåta, «Wazuri Blues» som pianisten Kenny Barron gjør solo.

Musikken er gjennomgående veldig tidstypisk. Det var på denne tiden noen av de amerikanske plateselskapene, som bl. CTI, skulle gjøre jazzen mer publikumsvennlig, etter en periode med mye frittgående og spirituell musikk. Rocken hadde på mange måter overtatt for jazzen hos det store, amerikanske publikummet, og man mente at den eneste veien å gå var å legge seg på den litt «lette» jazzrocken, for å få tilbake populariteten. Jeg er ikke helt sikker på om disse forsøkene var spesielt vellykkede, men det var en periode i jazzhistorien man også skal huske.

Her åpner det med den friske «Takadhali», som er en helt grei jazzrocklåt, før det går over i «A Notion» hvor Jimmy Heath spiller fløyte. Dette er en ballade, som ikke har tålt tidens tann, men som er svært typisk for tidsånden. Barron spiller fint elpiano, og bassen til Percy Heath låter fint i helheten.

Deretter får vi «Dr. Jeh», hvor også den gamle Coltrane-trombonisten Curtis Fuller melder seg på. Men Jimmy Heath holder seg fremdeles til fløyta, og Barron fortsetter på elpiano. Etter hvert går Heath over til sopransaksofon, noe som låter mye bedre enn fløytespillet, og han leverer en fin solo i beste jazzrock/smooth-landskap. Ted Dunbar var på denne tiden en mer enn habil bluesgitarist, og leverer en fin solo, men uten at vi går av hengslene for det.

Og slik fortsetter det. Vi får «Dunia», som lover det beste i starten, med fint trommespill, og fint og energisk ensemblespill, men hele låta blir en låt for trommeentusiastene. Deretter følger «Oops!», hvor Percy Heath får markert seg med fin bassintro, før fløyta igjen gjør sitt inntog. Jeg har en formening om at fløyte var et nærmest nødvendig onde i jazzen på den tiden, noe ytterst få fløytister klarte å gjøre veldig interessant. Men her swinger det upåklagelig med fløyte, walking bass og trommer, et helt ok familieprosjekt.

Vi får den lange «Sub-Set», som er den låta som ser litt tilbake til 60-tallet med akustisk piano, tenorsaksofon, trombone (flott solo fra Fuller) og gitar, og platas mest lyttervennlige spor sett fra mitt ståsted.

Så avsluttes det med bonus-sporet «Wazuri Blues» hvor pianist Kenny Barron får holde på helt alene (senere vil vi også anmelde en soloinnspilling fra Barron, hvor denne låta også er med som bonus-spor…). Her spiller han upåklagelig i en tilbakelent blues som er totalt annerledes fra resten av platen, og som mer er en reklamelåt for Barrons soloplate, enn en naturlig avslutning på Albert Heaths plate.

Jan Granlie

Albert Heath (dr, chimes, timpany), Jimmy Heath (ts, ss, fl), Curtis Fuller (tb), Kenny Barron (p, elp), Ted Dunbar (g), Percy Heath (b)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.