Den svenske gitaristen Ale Möller, har i mange år vært en av de viktigste, svenske, musikerne til å fornye den svenske folkemusikken på folkemusikkens premisser. Han er født i 1955, og vokste opp i Scania i Sør-Sverige. Han startet å spille jazz på trompet, men gikk etter hvert over til forskjellige varianter av gitaren. Han bodde en stund i Hellas hvor han lærte å spille bouzouki og spilte med komponisten Mikis Theodorakis. Han har vært med i grupper som Frifot, Stockholm Folk Big Band, Enteli, Filarfolket, Ale Möllers Lyckliga Enmansorkester og Neo Minore. Han har jobbet med Aly Bain, Bruce Molsky, Robin Williamson, Gunnar Stubseid, Lena Willemark, Per Gudmundson, Jonas Knutsson, Sten Källman, og Thomas Ringdahl, og etter hvert gikk han over til å spille tradisjonell skandinavisk folkemusikk med sin egen, spesielle «vri».. Han er også en stor forkjemper for verdensmusikk, og kombinerer svenske folketradisjoner med tradisjoner fra Shetland, Hellas, India og Vest-Afrika, og han trakterer blant annet bouzouki, mandola, trekkspill, fløyte, shawm, dulcimer, harpe og munnspill.
Han har utgitt en rekke plater med de før nevnte bandene, pluss at han har spilt på plate med blant andre Michael Wiehe, Mikis Thedoroakis, Mari Boine, Hector Zazou, Jonas Knutsson, Bengt Berger, Jeanette Lindström og Sofia Karlsson, for å nevne noen.
På sin nye plate, «Xeno Manía» har han med et relativt stort ensemble, bestående av han selv på fløyter, mandola, trekkspill, dulcimer, clarino, banjo og trompet, Jonas Knutsson på saksofoner, Kerstin Ripa på franskhorn, Per Texas Johansson på klarinetter, Erik Rydvall på nyckelharpa, Liliana Zavala på vokal og perkusjon, Robin Cochrane på balafon og trommer, Felisia Westberg på bass og Johan Graden på piano og keyboards, og vi får servert 12 musikalske «strekk» fordelt over sju deler.
Og fra første tone kan man nærmest høre at dette er musikk Möller har en viktig finger med i, og som han har et nært forhold til. For det er noe med lydbildet som raskt forbindes med hans måte å lage musikk på. Og «Xeno Mania Overtyr» er en todelt sak som involverer de fleste musikerne på en slik måte at man, når man får det servert på plate, nesten kan bli litt for mange forskjellige elementer å ta stilling til som lytter. Men å høre dette på konsert er jeg sikker på at er en stor og mektig opplevelse. Vi får fløyter og en saksofon før det dukker opp franskhorn, før de er over i andre del av overturen, som de har kalt «Balafona», hvor balofonen har en naturlig plass i sentrum. Og om de starter i et slags jazz/folkemusikklandskap, er vi plutselig over på de karibiske øyene, hvor solen viser seg fram over en fin blåserrekke. Her swinger det upåklagelig, selv om de fleste av instrumentene er involvert, og at det kan bli litt mye innimellom, med vekslinger blant instrumentene, og vi kunne kanskje ha tenkt oss litt lengre solier fra de enkelte, for at vi skal kunne spille på lag med hjernen og ta ting inn før neste solist er på plass. Men det gis plass for nydelig fløytespill i det låten tas ned i stemning, og solen er i ferd med å synke i havet ute mellom palmene. Balofonen kommer igjen tilbake, sammen med rytmisk og fin perkusjon over og under blåserne.
I det andre «strekket», «Gibril Bah», starter de med «Stora berget», en ettertenksom og relativt tung ballade, hvor vi spesielt legger merke til Per Texas Johanssons fine klarinettspill mot slutten, før de går over i andre del, «Keppo», hvor stemningen endres totalt, og vi er nesten over i en slags korpsmusikk fra Balkan. Men korpsstemningen fra Balkan endrer seg fort, men hele veien er det det baltiske som ligger som grunnidé i det som fremføres.
«Tarak Das Baul» er også delt inn i to deler, først får vi «Avskjed» før de er over i «Veder-Halling», «Avskjed» er en fin låt som starter med fløyte før franskhornet kommer inn, og mye tyder på savn og lengsler. En nydelig ballade, som kanskje er det vakreste «strekket» på platen. Denne går raskt over i hallingen, som fremføres temmelig tradisjonelt, men hele tiden med Möllers egen «vri» på den.
Så er vi over i «Röjas Jonas» som starter med «Horn», hvor temaet fremføres nydelig på franskhorn, før de går over i andredelen, «Karsi-Polska», som er en mer kompleks komposisjon, som man hører er nøye arrangert. Her kunne jeg godt tenkt meg mer gjennomsiktighet i musikken, for det kan oppfattes litt forvirrende med alle som skal «vise seg fram» som solister i korte sekvenser. Men det er en strålende låt, som swinger deilig, selv om den føles litt overarrangert.
«Interlude» består av kun en låt, «Stafylos», hvor man, utfra tittelen, forventer musikk fra de greske øyene, og det får vi på en måte, men i Möllers arrangement blir dette mye mer en type verdensmusikk som kun har sine røtter fra Hellas. Her får vi en fin sopransaksofonsolo fra Jonas Knutsson som er med på å drive låten kraftig framover med en spennende rytmekomp i ryggen. Her synes jeg arrangeringen fungerer bedre. Det blir ikke like mange som skal «vise seg fram», og særlig fordi Knutsson får god plass til å boltre seg.
«Barba Thodros» er en sekvens i en del, som Möller har kalt «Nattljos», hvor også Knutsson spiller en viktig rolle i temaet. Dette er nok en fin ballade hvor de fleste musikerne kommer til etter hvert, men i mer «kontrollerte» former enn ved ett par tidligere tilfeller. En fin melodi med Möllers dulcimer som rytmeholder.
Så avsluttes platen med «Xeno Mania Final» med de to delene «Sju dalar» og «Gråtimmen». «Sju dalar» starter med bass- eller kontrabassklarinett fra Per Texas Johansson, som får selskap av et litt rocka trommekomp, før vi får fløyte over en el.piano-vamp og trommer, og vi er langt inne i den musikken jeg gjerne forbinder med Bengt Berger i hans mest jazzrelaterte prosjekter. Det swinger fint i de sju dalene de har valgt seg, både med el.piano, bass og trommer over noen fine blåser-riff. Låten vokser fint gjennom de drøyt sju minuttene den varer, før de avslutter med «Gråtimman», en litt melankolsk og vakker avslutning, hvor man nesten kan høre at musikerne gjerne vil spille mer, og at de alle er lei seg for at innspillingen er over.
Musikken er tilegnet fire musiker som har hatt stor betydning for Möller: Gibril Bah fra Tobab Diallow, en by sør for Dakar, som var en mester på foulanifolkets enstrengede fiolin, «riti», Tarak Das Baul, en musikalsk guru fra Bangal i India, Röjas Jonas, en mesterspelemann fra Boda, nord for Rättvik i Dalarna, og Barba Thodoros, en sanger fra Ambelas på Poros i den greske øygruppen Kykladhes.
Jeg synes «Xeno Manía» er blitt en typisk innspilling fra Ale Möller. Av og til blir det litt for mye av det gode, men på grunn av noen nydelige sekvenser innimellom, hvor noen av musikerne tar seg en liten hvil, blir dette en fin plate i folkemusikkens tegn, men med Möllers egne evne til å gjøre den mer tilgjengelig for et større publikum, noe i retning av hva han gjorde med sitt Stockholm Folk Big Band for en del år siden. Det er musikk man ikke kan stille seg likegyldig til, og man blir hele tiden sittende og plukke i de mange detaljer som åpenbarer seg ved hver gjennomlytting.
Jan Granlie
Ale Möller (fl, mandola, acc, dulcimer, clarino, bjo, tp), Jonas Knutsson (s), Kerstin Ripa (frh), Per Texas Johansson (cl), Erik Rydvall (nyckelharpa), Liliana Zavala (v, perc), Robin Cochrane (balafon, dr), Felisia Westberg (b), Johan Graden (p, keys)
