Den finske trommeslageren Aleksi Heinola gjorde i 2021 en turné med landsmannen og pianisten Jukkis Uotila, den ungarske tenorsaksofonisten Gabor Bolla, som de senere årene har vært bosatt i København, og den svenske bassisten Daniel Franck, en bassist som man finner i en reke, særlig, Københavnbaserte band om dagen. Denne turneen var såpass vellykket at den resulterte ii den platen som nå surrer og går på anlegget, som er innspilt i Finnvox studios i Helsinki den 20. og 21. september 2021.
Vi får 13 låter, hvor fire er originaler fra Heinola, to er gjort av Wayne Shorter («Big Push» og «Rio»), de gjør «Peace» av Horace Silver, «Bolivia» av Cedar Walton, «415 Central Park West» av Steve Grossman, en komposisjon av Uortila, «Tetragon» av Joe Henderson, «Think of Love» av Thelonious Monk og «Soul Eyes» av Mal Waldron. Så ut fra settlista så vet man raskt hva dette dreier seg om – nemlig hardbop av beste merke.
Heinola er en pågående og fin trommeslager, som har denne musikken i fingerspissene. Tidligere har vi anmeldt hans plate «Aleksi Heinola Quintet», hvor vi var ytterst positive, og at Heinola var en trommeslager som virkelig kunne «Blue Note»-katalogen. Og når han har med Bolla på tenorsaksofon, vet vi, fra hans tidligere konserter og plateutgivelser, at vi får musikk i tradisjonen som holder. Og med Franck bak bassen, vet vi at det aldri blir en «vanlig dag på jobben». Han gir alltid alt, og det er alltid en fryd å høre han i de forskjellige bandkonstellasjonene han dukker opp i, hvor musikken alltid svinger. Pianisten Jukkis Uortis er den minst kjente av de fire, men i Finland er han et etablert navn, og vi har hørt han flere ganger med finske band i Telakka på Tampere Jazz Happening.
Og musikken de leverer på denne platen er kvartettjazz i «Blue Note»-tradisjonen som holder hele veien. Jeg synes de gjør utmerkede versjoner av de låtene de amerikanske mesterne har skrevet, og de komposisjonene som er gjort av Heinola og Uotila føyer seg såpass fint inn i tradisjonen, at man skulle tro de var inkludert i The Real Book. Det er Bolla som er den førende solisten gjennom mesteparten av albumet. Han er en utmerket tolker av denne tradisjonen, og avleverer, som alltid, strålende spill. Uotila fungerer strålende i settingen, med et spill som hadde tatt han rett inn i Rudy van Gelders studio i New Jersey om han hadde vært aktiv på tidlig 60-tall, og Franck (som ikke må forveksles med den norske freestyle-skiløperen) er en komp-bassist som må være en drøm for ethvert hardbop-band. Og hele veien får vi drivende og pågående trommespill fra bandlederen, som fasinerer. På plater som ledes av trommeslagere blir ofte musikken deretter, med trommene som det ledende instrumentet, hvor de andre må følge trommeslageren, og det blir ofte trommer med komp. Men så er ikke tilfelle her. Her er Heinola pådriveren, og den som pusher og sparker de andre musikerne framover, og i de hurtigere låtene, som Cedar Waltons «Bolivia», synes jeg dette låter omtrent som bandet Eastern Rebellion låt, da de frekventerte en rekke jazzklubber i Skandinavia på sent 70-tall og begynnelsen av 80-tallet.
Dette er bebop på sitt beste, og Fredrik Lavik i Jazz Aggression skal passe på, så ikke en eller annen «viktig» person i Blue Note-selskapet huker denne kvartetten inn i sin katalog, for denne musikken ville løftet og vitalisert den nyere delen av Blue Note-katalogen.
Jan Granlie
Aleksi Heinola (dr), Gabor Bolla (ts), Jukkis Uotila (p), Daniel Franck (b)
