På skive

ALESSANDRO SGOBBIO

«Piano Music»
AMP MUSIC & RECORDS

Den italienske pianisten Alessandro Sgobbio har, de senere årene vært bosatt i Oslo, hvor han blant annet har tatt en mastergrad ved Norges musikkhøgskole. Tidligere har han utdannelse fra Boito Conservatory of Music i Parma i Italia. Som musikalsk leder, komponist, pianist og produsent har han utgitt 12 album, og han har turnert i Europa, Kina og USA. I 2019 ga han ut albumet «Forests» med gruppen «Silent Fires», sammen med vokalisten Karoline Wallace, trompeteren Hilde Marie Holsen og fiolinisten Håkon Aase. Dette prosjektet ble også tolket dansemessig av Synne Garvik. Med bandet Hitra ga han ut albumet «Transparence» i 2021 sammen med den islandske gitaristen Hilmar Jensson, og de to nordmennene Jo Berger Myhre på bass og Øyvind Skarbø på trommer.

Hans nye album, som slippes for offentligheten i september, men som vi allerede har hatt i hus en stund, møter vi han som solopianist, innspilt i Parma i juli og oktober 2021.

Vi får ni komposisjoner, hvor han starter med «Fireflies» som er en hyllest til Sgobbios foreldre. Og jeg vil vel påstå, at arven er sikret etter denne vakre hyllesten. Dette er en lyrisk og vakker komposisjon (eller improvisasjon) og, som alle de andre komposisjonene, blir det spilt på et utmerket Fazioli F278 flygel, som gir en fantastisk fyldig og god lyd.

Han fortsetter med «Zolla», hvor han bruker flygelets fine klang på en god måte. Dette er en mer melankolsk låt som viser Sgobbios latinske sjel, hvor det legger mye følelser gjemt.

«Atma Mater» er en hyllest til Sgobbios mentor ved Norges Musikkhøgskole, pianisten Misha Alperin (1956-2018), en av de fineste pianistene som noen gang har kommet fra Ukraina og bosatt seg i Norge, og som har hatt enorm betydning for en rekke, norske pianister. Dette er en komposisjon hvor Sgobbio tar fram det lekne i Alperins spill og «gjenforteller» det på en måte som like gjerne kunne vært gjort av Alperin selv. En litt kompleks komposisjon som krever mye av pianisten, både rytmisk og melodisk, og som Sgobbio mester på en fremragende måte. Platas høydepunkt, etter min mening.

Deretter får vi «Ghaza», en mer lyrisk sak, som er vakker og som går rett i hjerterota med det fine temaet, som nesten blir klassisk, «Racemi», som tar oss til det melankolske, «Third Ward (Elegy)», hvor man nesten kan høre at den godeste italieneren har latt seg påvirke av den norske folkemusikken. Låten er tilegnet amerikaneren George Floyd, som ble drept av en politimann i Minneapolis den 25. mai 2020. Men Sgobbio klarer på utmerket måte å gjøre det til en svært vakker låt, enda så dramatisk bakgrunnen er.

Så går han mot slutten med «Acqua Granda» som inneholder mer dramatikk og «Feuilles», som er en vakker, og nesten klassisk sak, hvor pianospillet kan ligne litt på det Kjetil Bjørnstad har servert på flere ECM-plater, før han avslutter med «Third Ward (Coda)», en nydelig avrunding på en vakker pianosoloplate som ligger et godt stykke unna de fleste andre pianoplater man får fra Italia.

For Sgobbio har en helt annen måte å spille piano på enn de fleste av hans hjemlands pianister. Fra Italia er vi mest vant til å høre pianister som er svært latinske og som, i mange tilfeller, lider litt av den sør-euroeiske «macho»-kulturen, hvor det er om å gjøre å vise seg fram som en sterk og tøff musiker. Men slik er det ikke med Sgobbio. Han er en lyriker av rang, og en usedvanlig dyktig pianist med mange gode og fine ideer.

Så gled deg til september, da det blir mulig å gå til anskaffelse av den perlen av en pianosoloplate. Og om han ikke får spille flittig rundt om i hele Norge de neste årene, er det noe fundamentalt galt med den norske jazzscenen.

Jan Granlie

Alessandro Sgobbio (p)

Skriv et svar