På skive

ALEX RIEL / BO STIEF / CARSTEN DAHL

«Our Song»
STORYVILLE, 1014336

Det er nesten umulig å komme med en beskrivelse av de bravader den 81 år gamle trommeslageren Alex Riel har vært med på. For allerede i ung alder, mens han så vidt hadde startet karrieren som herrefrisør, ble han «tatt av jazzen» og spilte med det som kunne krype og gå av internasjonale stjerne som gjestet København og Jazzhus Montmarte. Og da snakker vi temmelig nøyaktig 60 år tilbake i tid! Nesten like umulig er det å ramse opp alle prosjektene bassisten Bo Stief (født i 1946 og er 75 år) har medvirket i opp gjennom årene, både på jazz- og rockescenen. Litt enklere er det å beskrive pianisten Carsten Dahls løpebane. Han er jo selveste «ungsauen» i denne trioen, med sine kun 54 år, men også han har rukket å produsere et imponerende antall plater, både solo og sammen med sin trio med Lennart Ginman og Thomas Blackman, samt med bassisten Nils Bo Davidsen og trommeslageren Stefan Pasborg i trioen Trinity, pluss altsaksofonisten Jesper Zeuthen i Carsten Dahl Experience. Han har også gjort konserter og plate med den norske folkesangeren Torhild Ostad, han har gjort sine egne versjoner av Goldeberg-variasjonene, vært professor ved Rutmisk Musikkonservatorium i København i fem år, og hans seneste bidrag på platefronten var innspillingen «Sagn», hvor han spiller kun med høyre hånd, og den platen er selvsagt anmeldt på salt peanuts*, en anmeldelse du kan lese HER.

Jeg vet ikke om dette er første gang de tre spiller sammen som trio, men jeg er temmelig sikker på at det ewr første gang de tre spiller inn en trioplate sammen. Og begivenheten gikk av stabelen den 8. og 9. juni i år i Mill Factory.

Vi får 11 komposisjoner, hvor de fleste er standarder, pluss at vi får en låt de har laget sammen, en komposisjon av Dahl, en av Carl Nielsen, pluss to svenske folkesanger og en dansk av samme slaget.

Og de legger lista høyt allerede fra start med Keith Jarretts «My Song», som Jarrett gjorde med Jan Garbarek, Palle Danielsson og Jon Christensen på albumet med samme navn fra 1978, og som mener er noe av de vakreste Jarrett noen gang har skrevet.

Carsten Dahls pianospill befinner seg ofte tett i nærheten av Jarretts måte å spille på. Og her savner vi kun Garbareks sopransaksofon for at dette skal bli fullkomment. Det blir (nesten) litt for likt Jarretts versjon, selv om Dahls improvisasjoner rundt det vakre temaet blir annerledes enn Jarretts, så er ikke avstanden større enn at vi føler slektskapet godt.

De fortsetter med trioens egen «Høstdansen», hvor Riel spiller nesten uforskammet fritt i starten, før Dahl kommer inn og vi befinner oss midt inne i den norske folkemusikken og Edvard Grieg. Så følger Henri Mancinis «Moon River», og vi er akkurat der vi liker Carsten Dahls pianospill. Og med Bo Stiefs litt tunge bass i bakgrunnen, blir dette en nydelig versjon, før vi får Carl Nielsens «Den milde dag er lys og lang». Dette er sikkert en sang alle dansker kan, men som nordmann bosatt i Danmark, har jeg ikke tatt meg tid til å lære meg hele «Höjskolesangbogen», så denne er ny for meg. Og det er vel kanskje heller ikke den komposisjonen gjort av Nielsen som er mest spilt? I alle fall har ikke jeg hørt den tidligere – tror jeg. Men det er ingen tvil om at Carl Nielsen var en av de virkelig store, danske komponister, som får en verdig hyllest i denne fine komposisjonen.

Carsten Dahls «The Poet», som den godeste pianisten har tilegnet Alex Riel, er en vakker og ettertenksom komposisjon, hvor jeg særlig begeistres over Dahls fine samspill med Stief, mens Riel holder «tømmene» i bakgrunnen, og Stiefs bass-solo her er en studie i hvordan spille den perfekte solo, før vi får den kjente, svenske folkemelodien «Vem kan segla förutan vind». Dette er en låt som er spilt noen tusen ganger opp gjennom årene, men her får vi den i en personlig og fin versjon, hvor musikerne «drodler» rundt melodien på en strålende måte. Dahl legger inn noen fine folkemusikkaktige strofer som får låten til å vokse, og selv om dette gjerne kunne vært gjort av Jan Johansson, blir det allikevel noe veldig Dahlsk over det som fungerer perfekt. Og bak får vi et deilig, rytmisk «teppe» lagt av Riel som løfter fremføringen ytterligere.

Så følger Richard Rodgers «My Funny Valentine». Og å gjøre noe ut av denne låta som ikke er gjort tidligere, krever sine musikere. Jeg har en versjon av låta på plate med Chet Baker, som er innspilt på konsert, jeg tror det er på Ronnie Scott i London, hvor Van Morrison gjester på vokal …, og jeg vil påstå at den versjonen vi får fra våre danske venner overgår den versjonen noen hundre ganger. Nydelig!

Så får vi Victor Youngs «Stella By Starlight», også en komposisjon som godt kan kalles en «evergreen» eller standard innenfor jazzen, og som opp gjennom årene har stått på noen tusen settlister. Den starter med Stiefs fine bass-intro, som nesten er verdt hele låten alene, før vi får delikat pianospill og en svært «leken» Riel, som jeg tror kjenner låten ut og inn, blant annet fra en rekke konserter med Dexter Gordon. Allikevel får vi også her en original versjon som swinger fint, og hvor de tre musikerne føler seg veldig hjemme. Jeg synes kanskje Riel er litt før lavt mikset i denne låta, og i flere av de andre, men det kan være mine skrøpelige ører som svikter meg. Men de løser oppgaven med å lage sin egen versjon av låta på en strålende måte, får de gjør John Coltranes «Giant Steps», som en ballade, som igjen viser nydelig samspill mellom de tre, før vi får den svenske folkemelodien «Jag vet en dejlig rosa», som vel, strengt tatt er mer en salme fra de skandinaviske salmebøkene, uten at jeg kjenner de for godt. Dette er en veldig, veldig vakker, og utvilsomt svensk folkemelodi som de tre løser på fortreffelig måte, selv om jeg synes Dahl her nesten nærmer seg Keith Jarrett vokalt i bakgrunnen.

Så avslutter de denne nydelige platen med den danske folkemelodien «Drømte mig en drøm», som jeg heller ikke kjente på forhånd. Her starter det med strykebass fra Stief før Dahl kommer inn med temaet og Riel legger cymbaler i bakgrunnen (kanskje man kan si at han cymbaliserer?). Denne låten fremføres relativt enkelt med Dahls som den som fører «ordet» over de andres komp, før låten brer seg ut og vi får en deilig avslutning som mer enn gjerne kan fremføres som ekstranummer på trioens konserter, hvis Dahl da ikke insisterer på å gjøre «Blame It On My Youth», som har gjør så mesterlig ellers.

Jeg vet at det er en del av jazzpublikummet i Danmark som har vært litt skeptiske til denne innspillingen. Hvorfor vet jeg ikke, og det er ingen grunn til å ikke elske denne trioens musikk, selv om, som sagt, trommene til Riel kunne vært litt mer framtredende. De tre fremfører sine versjoner av standradene på en fremragende og ytterst vakker og tidvis også original måte, samtidig som de gjør de egne tingene som om de aldri har gjort noe annet. Nydelig fra start til mål!

Jan Granlie

Alex Riel (dr), Bo Stief (b), Carsten Dahl (p)  

 

Skriv et svar