På skive

ALEXANDER HAWKINS / TOMEKA REID

«Shards and Constellations»
INTAKT RECORDS, INTAKT CD 344

Cellisten Tomeka Reid vokste opp utenfor Washington D.C., men gjorde seg først bemerket som musiker på den kreative Chiocago-scenen, hvor hun jobbet med mange av musikerne tilknyttet Assosiation for the Advancement of Creative Musicians (AACM), som Anthony Braxton, Roscoe Mitchell, Nichole Mitchell, Mike Reed, og den «store» junileumsversjonen av Art Ensemble of Chicago, som har turnert verden over de senere årene. Hun gjorde sin første innspilling i eget navn i 2015, og gjennombruddet kom i fjor med platen «Old New» på Cuneiform Records. Dette var en plate som virkelig falt i smak her på salt peanuts*, hvor hun spiller med gitaristen Mary Halvorson, bassisten Jason Roebke og trommeslageren Tomas Fujiwara (platen er anmeldt HER.

Den britiske pianisten og organisten Alexander Hawkins er en av de «nye» store navnene innenfor den britiske avant-garden. Han har spilt med en rekke «frittgående» musikere så som Evan Parker, John Surman, Han Bennink, Joe McPhee, Wadada Leo Smith, Mulatu Astatke, Anthony Braxton og Louis Moholo Moholo, for å nevne noen. Han gjør også en rekke solokonserter, og må regnes som en av de virkelig nye stemmene i den europeiske jazzen.

Hvem som kom med ideen om at Reid og Hawkins skulle samarbeide, vet jeg ikke. Men det må være ett av de mest spennende samarbeidsprosjektene innenfor jazzen det siste året, i alle fall ut fra salt peanuts* sitt ståsted.

Vi får 10 låter, hvor mesteparten er kreert der og da, i Challow Park Studios i Oxfordshire i England den 13. april i fjor, men de gjør også Muhal Richard Abrams’ «Peace on You» og Leroy Jenkins’ «Albert Ayler (His Life Was Too Short)».

Det starter med den kollektive «If Becomes You», hvor kommunikasjonen er så tett og fin at det er en fryd. Reids cello blir nesten en integrert del av Hawkins piano, og det er nesten som det kun er en stemme. Hawkins litt aggressive pianospill fungerer perfekt sammen med Reids heftige cellospill, og det hele er ren fryd.

Og hele veien, fram til de runder av med den kollektive «Is Becomes If», som på mange måter gjør sirkelen fullkommen, får vi ytterst kreativt og spennende duospill fra to instrumenter man ikke så ofte hører som duo. Instrumentsammensetningen får en slags klassisk tilnærming til musikken, selv om det meste er fritt improvisert og ytterst heftig. De spiller hele veien med og mot hverandre og seg selv, og de to har hele veien stålkontroll over hva som foregår.

Hawkins spillestil kan av og til minne litt om Cecil Taylor i godlune, men han bringer også mye personlig spill og inspirasjon fra andre deler av jazzhistorien inn i spillet. Ofte kan man kanskje sammenligne hans spill med noe Misha Mengelberg kunne ha gjort, som for eksempel i den sprelske «Danced Together», hvor man også kan fornemme Thelonious Monk ett eller annet sted i bakgrunnen. Og Tomeka Reid er hele tiden solid på plass med nydelig og heftig cellospill, som jeg ikke kan huske noen andre gjør henne etter. Hun spiller mye pizzicato, og det er i de sekvensene hvor hennes spill fascinerer mest.

En litt annen tone blir det i «Peace on You», skrevet av pianisten Muhal Richard Abrams. Her får vi et nydelig tema spilt av Hawkins over Reids deilige cellospill med lange buestrøk som på beste måte legger seg tett inntil Hawkins pianospill. Og hør på det niende sporet, «Albert Ayler (His Life Was Too Short)», hvor Reid spiller vakkert og sårt, at det er tydelig at savnet etter Ayler er stort. Nydelig!

Hele veien er dette en deilig plate med (stort sett) fritt improvisert kommunikasjon i stjerneklasse. Vi møter to av de mest spennende musikerne på det internasjonale jazzkart i dag, som «leker» seg gjennom de ti «strekkene» på en måte som både er nyskapende og som har den nyere jazzhistorien godt innenfor skjortekraven. Og mer kreativ kommunikasjon enn det disse to musikerne utøver på denne platen, skal man lete lenge etter.

Deilig!

Jan Granlie

Tomeka Reid (c), Alexander Hawkins (p)

Skriv et svar