Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

ALEXANDER VON SCHLIPPENBACH / DAG MAGNUS NARVESEN

«Liminal Field»
NOT TWO RECORDS, MW991-2

Den tyske pianisten Alexander von Schlippenbach og den norske trommeslageren Dag Magnus Narvesen, møttes for noen år siden i Berlin, som er begges «base» nå om dagen. «Liminal Field» er deres andre duoplate, etter «Interweaving» (Not Two Records, 2018), (anmeldelsen på salt peanuts* kan du lese HER).

Innspillingen av den nye platen er gjort på Stavanger jazzforums fine scene på Spor 5 i Stavanger, den 3. mars 2018 fire måneder etter at de hadde gjort en duoturné sammen, og bak miksepulten satt Stavangers «#maestro» innenfor frittgående jazz, Frode Gjerstad, som også har mikset og mastret platen i etterkant. All musikken er laget av de to i samarbeid, med unntak av noen «strekk», som i utgangspunktet er laget av Schlippenbach, noen Thelonious Monk-sekvenser (i tredjesporet «Morphing Monk»), hvor vi får høre variasjoner over «Light Blue», «Work», «Trinkle Trinkle» og «Skippy», en komposisjon av Narvesen pluss Jerome Kerns «All The Things You Are» og Eric Dolphys «Something Sweet, Something Tender».

De fleste av våre lesere kjenner godt til Alexander von Schlippenbach. Han er en av legendene innenfor den frie jazzen i Europa (og verden), og har siden tidlig 60-tall markert seg sterkt innenfor den frie musikken. Dag Magnus Narvesen flyttet til Berlin for noen år siden, hvor han har fått fotfeste innenfor den friere jazzscenen, blant annet sammen med fru Schlippenbach, pianisten Aki Takase, og hennes Japanic-band, og i hjembyen, Stavanger kjenner vi han blant annet fra Kitchen Orchestra, Gunhild Seims Time Jungle, oktetten DAMANA, hans egen kvartett og med trompeteren Didrik Ingvaldsen.

Vi får fire hoveddeler, hvor hver er inndelt i forskjellige navngitte sekvenser, og de starter med Narvesens trommer i «Relay Extempore» som er delt inn i to deler, «Trackside Duologue I» og «Kunga».

Men dette er musikk som det ikke er noen særlig vits å sette navn på eller dele inn i spesifikke deler. Dette er mer eller mindre frittgående jazz, hvor vi hører to musikere som er usedvanlig gode lyttere, og som respekterer hverandres valg hele veien. Men det er nok ingen tvil om at det er eldstemann, Schlippenabh (født i 1938), som sitter i førersetet. Og det er helt ok. Han har en nesten overlegen «styr» på pianoet, og fører Narvesen med seg på en ytterst spennende reise.

Schlippenbach har siden hans spilte med blant annet Gunther Hampel i 1963 og Manfred Schoof fra 1964 til 1967, og helt fram til i dag, vært en av de mest spennende pianistene innenfor denne formen for improvisert musikk, og hans mange samarbeid med de «tøffeste gutta i klassen», har vært med på å gjøre han til en læremester og mentor for mange, yngre, europeiske jazzmusikere. Og heldigvis har både han og fru Takase, tatt med Narvesen inn i sin musikalske verden, noe som har vært en skole Narvesen bare kunne ha drømt om å få være med på. Og innsatsen på denne innspillingen og andre han har blitt invitert med på med «familien», har gjort han til en av de mest spennende trommeslagerne innenfor denne jazzsjangeren i dag.

Og sammen har de laget en praktfull plate hvor minnene etter Thelonious Monk følger de to hele veien. Schlippenbach har hatt en egen forkjærlighet for Monks komposisjoner gjennom hele sitt musikalske virke, noe som blant annet kom til syne i hans store «verk» «Monk’s Casino», hvor han sammen med bandet gjorde alle Monks komposisjoner i en boks, pluss at bandet gjorde alle komposisjonene på diverse megakonserter rundt om i etterkant av utgivelsene.

I tillegg til at de to spiller strålende på hvert sitt instrument, er det kommunikasjonen som er viktig i denne sammenhengen. For avstanden mellom de to er svært kort gjennom de fire «strekkene». Det er nesten som om Narvesen sitter på fanget til «mesteren» hele veien, og de to har en fortrolig og fin samtale.

Sammen med den første utgivelsen de gjorde sammen, er «Limina Field» et must for den som har sans for god og spennende, frittgående jazzmusikk, og hvis man av og til lurer på hvordan Thelonious Monk ville ha spilt i dag, er kanskje Schlippenbach sitt spill her, det nærmeste man kommer den gamle mester.

Jan Granlie

Alexander von Schlippenbach (p), Dag Magnus Narvesen (dr)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.