Den svenske vokalisten Amanda Ginsburgs karriere har skutt fart på svært kort tid. Hun kom med sitt debutalbum, «Jag har tenkt på en ting», i 2018, og hun fikk Olle Adolphson-stipend, Stim-stipend og Sveriges komponister/tekstforfatteres jazzpris med motivasjonen «Det finns ett eko av våra legendariska jazzsångerskor i hennes musik. Hon har förmågan att skapa nya och synnerligen charmiga låtar som låter sig inspireras av sin historia, men som talar med en helt egen röst». Hun har deltatt i fjernsynsprogrammet «Allsång på Skansen», som kanskje er med på å diskvalifisere henne fra jazzen, men ok, vi aksepterer det, siden hun også opptrer på de mange, sgvenske jazzklubbene også.
Nå er hun ute med sitt andre album, «I det lilla händer det mesta», hvor hun samarbeider med pianisten Filip Ekestubbe, bassisten Ludvig Eriksson og trommeslageren Ludwig Gustavsson. Og de starter med Ginsburg og Ekestubbes fine vise «Min bild», som glir rett inn blant de mange svenske vokalister som holder seg i grenselandet mellom pop og jazz, som for eksempel Lisa Ekdahl.
De fortsetter med den jazzige «Åh nej! (Visa mitt i natten)», som hun har skrevet sammen med Andy Fite, hvor det også forekommer en fin saksofonsolo, gjort av Frederik Lindborg. Låten beveger seg godt innenfor «Monica Zetterlund»-tradisjonen, som litt for mange, svenske vokalister beveger seg innenfor, men Ginsburg har en fin og tilbakelent stemme som fungerer fint i den raske låta.
«Innan dagen kommer in» er en fin ballade, hvor musikken er laget av Ekestubbe og teksten av Ginsburg, mens «Ett minne blott» av de samme låtskriverne, også befinner seg i ballade-landskapet og har, minst, en fot innenfor den musikken Jan Johansson gjorde. Tett på både den svenske popen og folkemusikken, begge deler konvertert på en fin måte til jazzen. Ekestubbes pianosolo på denne er lyrisk og fin og ligger tett på noe Jan Johansson kunne gjort. «Varannan minut» av Ginsburg og Ekestubbe, swinger fint og går rett inn i Lisa Ekdahls landskap der hun beveger seg inn i jazzen, mens «Ingen kommer undan», med Karin Hammar som gjest på trombone og «Det funkar varje gång», er omtrent så typisk og svensk jazz det er mulig å komme uten å tråkke Zetterlund altfor hardt på tærne. Det samme kan man også si om «För bra fôr att vara sant», som hun har skrevet sammen med Andy Fite, før de avslutter med Lars Gullins «Dannys dröm» («Danny’s Dream»), hvor hun har skrevet teksten sammen med vokalistkollega Sofie Sörman, som også deltar på dette sporet.
Denne Lars Gullin-komposisjonen, er noe av det fineste som er skrevet innenfor den svenske jazzen gjennom tidende. Men den versjonen vi får her, med to vokalister, som forsøker seg som «erstatninger» for Gullins barytonsaksofon og trompetstemmen. Men det blir rett og slett for «søtt» tl at det tilfører den fine låta noe nytt. Låta fremføres kun av de to med flerstemt sang, som gjør at man savner den dype og deilige barytonsaksofonen i det hele.
Men på tross av denne innvendingen, synes jeg Ginsberg har gjort en lettfattelig og fin plate i det lettere jazzlandskapet, hvor veldig mange svenske kvinnelige vokalister har oppholdt seg siden Monica Zetterlund forlot denne verden i en brann, visstnok forårsaket av røyking på sengen den 2. mai 1995.
Jan Granlie
Amanda Ginsberg (v), Filip Ekestubbe (p), Ludvig Eriksson (b), Ludwig Gustavsson (dr), Fredrik Lindborg (ts), Karin Hammar (tb), Sofie Sörman (v)
