Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

AMIR ELSAFFAR RIVERS OF SOUND

«The Other Shore»
OUT THERE, OTN 640

American composer trumpeter-santur (the Iraqi hammered dulcimer) player-vocalist Amir ElSaffar has an ambitious vision. He is interested in the fresh, resonant sonic possibilities arising from connecting the Arabic-Iraqi maqam tradition with jazz and contemporary music sensibilities. At the same time, he focuses on blurring the spaces between improvisation and composition, between composer and players, but with an inherent sense of unity and interconnectedness. ElSaffar formed in 2015 the 17-musician River of Sound Orchestra as a vehicle for musical, cultural and social experiments. «The idea was to discover new ways of organizing sound without the hierarchical notions found in Western European art music (composer > conductor > players) and without the burden of precedence found in non-Western folk or traditional forms (relying on the past), but still maintaining a sense of structure and cohesion», he says.

This approach has clear political implications. «The colonial past, present-day economic disparities, domination and inequality based on class, race, and gender are present, even as we form utopic musical societies that seem isolated from the harsh realities of the world. When connecting and integrating different musical languages, we must be mindful and intentional, otherwise, we are in danger of appropriating that which we do not understand and replicating unequal power dynamics», ElSaffar continues.

«The Other Shore» is the sophomore album of the River of Sound Orchestra, recorded in December 2019, and follows «Not Two» (New Amsterdam, 2017). The core of Rivers of Sound is based on ElSaffar’s close associates who inhabit multiple musical worlds. Members of his Two Rivers Ensemble that was formed in 2006 – drummer Nasheet Waits, buzuq player Tareq Abboushi, oud player Zafer Tawil, double bass player Carlo DeRosa , and sax player Ole Mathisen. They were augmented by his sister, violinist-joza player Dena El Saffar and her husband, percussionist Tim Moore; vibes player Jason Adasiewicz who has played with ElSaffar when he was living in Chicago; oboe and English horn player Mohamed Saleh, who played in the West-East Divan Orchestra, consisting of Arab and Israeli musicians, under conductor Daniel Barenboim; reeds player JD Parran who played with ElSaffar in Cecil Taylor’s Orchestra Humane; sax player Fabrizio Cassol who invited ElSaffar to his Alef-Ba project, combining jazz and Middle Eastern musicians; oud player George Ziadeh and cellist Naseem AlAtrash, both belong the musical community at Alwan for the Arts, a cultural center in Manhattan where ElSaffar served as music curator; and mridangam player Rajna Swaminathan, who played with Elsaffar in a variety of ensembles, and through her, ElSaffar became acquainted with guitarist Miles Okazaki.

«The Other Shore» is an eight-movement suite that highlights the fluent, organic polyphonic language of the River of Sound Orchestra and the microtonal harmonies of ElSaffar’s compositions. The music is rooted in the Arabic maqam idiom but has an alchemical quality. It differs from the strict maqam system of microtonal heptatonic modes and suggests more degrees of freedom for each musician to improvise and use ElSaffar’s score as points of departures.

The musicians of River of Sound Orchestra realize ElSaffar’s vision magnificently. The River of Sound Orchestra’s kaleidoscopic, multitude of musical expressions approach goes beyond style or tradition. It swings like a jazz big band, embraces a chamber orchestration and dives into the rich microtonal universes of the maqam system, often shifting seamlessly, simultaneously and in the same movement (check «Reaching Upwards» or «Ashaa»). This unique approach of melting away the borders between a notion of self and other, as elements that traditionally divide musicians and genre-specific modes are re-contextualized in a fresh transcultural soundscape, creates a brave new world of sounds, a passionate and inspiring world. Moreover, it reaches the highest ideal in the maqam music: a state of tarab – musical ecstasy – clearly experienced by the musicians of the River of Sound Orchestra, and the attentive listener.

…………

Trompeteren Amir ElSaffar ble født i nærheten av Chicago i 1977 av en irakisk innvandrerfar og en amerikansk mor, og ble tidlig tiltrukket av jazz- og R&B-platene fra farens samling (som interessant nok ikke inkluderte irakisk musikk). Hans første musikalske møte rent personlig var i en da han var 5 år, og sang i et luthersk kirkekor. Moren hans introduserte ham for Bach og Haydn, samtidig som hun lærte han å synge og spille amerikanske folkesanger på ukulele og gitar. Han fant sitt kall med trompeten i begynnelsen av tenårene, og til slutt begynte han å spille klassisk trompet ved DePaul University, hvor han spilte med store dirigenter som medlem av Civic Orchestra of Chicago – samtidig som han spilte i blues-, jazz- og salsaklubber i «Windy City.» Han flyttet til New York i 1999, og spilte med pianisten Cecil Taylor, i tillegg til pianisten Vijay Iyer og saksofonisten Rudresh Mahanthappa. Etter hvert som han ble tiltrukket av den musikalske arven fra farens hjemland, studerte han maqam med mestere i blandt annet Bagdad. Sammen med bandene Rivers of Sound og Two Rivers leder ElSaffar Amir ElSaffar Quintet (hvor de gjør hans mikrotonale komposisjoner med jazzinstrumentering), Safaafir (som spiller den irakiske maqam i det tradisjonelle formatet), og Alwan Ensemble, et New York-band som spesialiserer seg på klassisk musikk fra Egypt og Irak. Han har også samarbeidet med den iransk-amerikanske saksofonisten Hafez Modirzadeh.

Men her er det hans Rivers of Sound Orchestra vi møter, et ensemble bestående av 17 musikere, uten at det på noen som helst måte kan regnes som et storband i tradisjonell forstand. Her møter vi en blanding av musikere fra Midt-Østen sammen med amerikanske musikere som trommeslageren Nasheet Waits og pianisten Jon Escreet, vibrafonisten Jason Adasiewicz, pluss den norske saksofonisten Ole Mathisen, som har vært bosatt i New York-området en rekke år.

I cover-teksten til platen forklarer ElSaffar konseptet for sitt store ensemble: «Jeg dannet Rivers of Sound-orkesteret i 2015 som et musikalsk, kulturelt og sosialt eksperiment. Tanken var å oppdage nye måter å organisere lyd på, uten de hierarkiske forestillingene som finnes i vesteuropeisk kunstmusikk, og uten at vi skulle miste den spontaniteten som finnes i ikke-vestlige folkelige eller tradisjonelle, men fremdeles opprettholde en følelse av struktur og samhørighet. Jeg var interessert i å viske ut mellomrommet mellom improvisasjon og komposisjon, mellom komponist og musikere».

All musikken er komponert av Amir Elsaffar, hvor han har tatt med sine «røtter» inn i komponeringen, samtidig som den amerikanske jazzen også er svært tilstedeværende.

Derfor er resultatet blitt en kombinasjon av disse to tingene, og sikkert mange andre påvirkninger også. Og de starter med «Dhuma», som tar oss «hodestups» inn i moderne og relativt fri utgave av den musikken han er oppvokst med, og der hvor han har sine røtter. Den går over i «Transformations», hvor musikken fra Midt-Østen er solid på plass. Men det blit allikevel ikke tradisjonell musikk ut av det. Elsaffars vokal er tydelig til stede, og er med på å forsterke følelsene av Midt-Østen, og ellers har musikerne, i stor grad, fått relativt fritt spillerom til å bevege seg inn og ut av temaet. Og det gir en løs og fin tilnærming i musikken, som både kan minne om noe Sun Ra kunne gjort, eller for eksempel Paal Nilssen-Love i hans Ethiopia-prosjekt.

I «Reaching Upward» tas det hele ned i starten, og jeg føler det er mer struktur i musikken her – nesten som et regulært storband, men med adskillig mer frihet i ensemblet enn man fikk hos både Count Basie og Duke Ellington. Her får vi mer vokal fra kapellmesteren sammen med masse perkusjon og et løst ensemblespill, hvor musikken utvikler seg til å bli nesten klassisk, men med folkemusikken og jazzen i grunnen. Her endres stemningen nesten hele tiden, og man blir nødt til å følge med hele tiden for å få med hele «historien».

«Ashaa» trekker tankene enda mer mot det klassiske, hvor musikerne følger temaet slavisk i starten, før bassisten Carlo De Rosa legger en fin bassgang som grunnlag for bandets kreativitet. Og som i de tidligere komposisjonene, er det relativt løst i blåserrekka, hvor det hele veien er sjarmerende løst. Og med de «eksotiske» instrumentene han har invitert med inn i prosjektet, får vi en spennende blanding av jazz og folkemusikk.

I «Concentric» føler jeg vi går rett inn i Sun Ras musikalske verden, med akkurat passe løshetsgrad i samspillet, og med et tema som glir over i sauebjeller og musikk fra landsbygda i opprinnelseslandet, og her får vi et lengre strekk med folkemusikken, som trekker oss litt vekk fra jazzen noen minutter, og vi er langt ute på landsbygda ett eller annet sted i Midt-Østen. Og denne sekvensen er med på å gjøre innspillingen mer autentisk og variert, slik at det ikke er like «løst» hele veien. Men etter noen minutter er blåserne på plass med temaet igjen, og vi er inne i det litt løse igjen, før de er over i «Lightning Flash», som er mer storbandsound iført ytterst «løs jakke». Men det er med på å gjøre innspillingen spennende og moderne, og å høre dette på konsert en sen kveld, tror jeg hadde vært show.

«March» er mer Midt-Østen, og her får vi virkelig høre ElSaffars trompet i sitt rette element, over et komp av perkusjon og piano, før blåserne kommer inn, og vi er inne i noe Charles Mingus kunne kommet på å lage. Akkurat passe løst, akkurat passe «eksotisk» og akkurat passe deilig.

Så avslutter de med «Medmi (epilogue)», hvor de viser klart at det snart er på tide å gå hjem. Dette er en komposisjon som starter nesten som en sørgemelodi med oboen i front, og kan gjerne tolkes som en situasjonsbeskrivelse på forholdene i Midt-Østen akkurat nå. Ouden kommer inn sammen med blåserne, og vi får en nesten udigelig vakker epilog, som gjør noe med oss som lyttere.

Jeg synes Amir ElSaffar og hans musikalske venner med aner både fra Norge, Midt-Østen og USA, har laget en spennende plate, hvor ElSaffars musikk fra hans arnested blir godt blandet med den nyere og friere jazzen på en utmerket måte. Det er blitt en original innspilling, hvor musikken innimellom kan sammenlignes med noe av det vi har hørt fra både Dhafer Youssef, Ahmed Abdul-Malik og Rabih Abou-Khalil, og en plate man gjerne kan sammenligne med kan være Henry Threadgills «Up Popped the Two Lips» (Pi Recordings, 2001), men ingen av disse presenterer denne type musikk like løst og ledig som ElSaffar, og det er her jeg heller over mot Sun Ra, uten at sammenligningen skal tas for bokstavelig. Dette er originalt, spennende og fint, og bare korona-pandemien gir seg, så kan vi kanskje få muligheten til å høre dette spennende ensemblet på konsert ett eller annet sted.

Jan Granlie   

Jason Adasiewicz (vib), Tareq Abboushi (busuq), Naseem Alatrash (c), Fabrizio Cassol (as), Carlo De Rosa (b), Amir ElSaffar (tp, santur, v), Dena El Saffar (joza, vio, viola), John Escreet (p), Ole Mathisen (ts, ss), Tim Moore (dumbek, naqqarat, frame dr), Miles Okazaki (g), JD Parran (bass-s, cl), Mohammed Saleh (obo, elg.horn), Rajna Swaminathan (mridangam), Zafer Tawil (oud, nay), George Ziadeh (oud), Nasheet Waits (dr)

Skriv et svar