Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

AN.KARA

«Selmas Hus»
GLACIER RECORDS, GR010CD

An.Kara er en trio som holder seg mest i det øst-europeiske folkemusikkområdet, men hvor de også er innom det norske, og hvor også enkelte jazzelementer har fått innpass. Bandet består av bassisten Audun Ramo, fiolinisten og bratsjisten Sebastian Gruchot og perkusjonisten Arild Nyborg, og musikken de fremfører passer fint inn i et lystig lag hvor ikke kun det musikalske, men også partyfaktoren er høy.

Sebastian Gruchot er universitetslektor ved Universitetet i Agder, mens Arild Nyborg har husert med det internasjonale perkusjonsensemblet Stump i ett år i London, og turnerte verden rundt med bandet i fire år, og Audun Ramo har vært session-musiker i flere år på Sørlandet. Og sammen har de satt sammen en utmerket trio som dyrker folkemusikken fra øst-Europa og Norge på en fremragende måte.

Men det er tre utmerkede musikere vi møter i de 10 låtene, og de starter med «Mucha», som kunne vært hentet fra de sydligere delene av Europa, med nesene godt rettet østover. Andresporet «Imeland og Grimeland» er norsk, og svinger fortreffelig og det er nesten så man må opp å «tråkke trinn». Men denne skribenten er, i likhet med resten av salt peanuts-gjengen, ikke akkurat kjent for å kaste seg ut i dansen, så vi blir sittende. Men låten fremføres på en strålende måte, og fiolinen sammen med bass og perkusjon, er den perfekte innpakning for denne låta.

I den mer dramatiske «Selmas Hus» føler jeg at trioen tar oss med til Balkan, og er en fin og litt dyster låt, med utmerket spill, hvor det ligger flere fioliner på hverandre, og vi får en fin bass-solo, før vi får «Verdenstromme» som starter med et tema på steel drum, etter all sannsynlighet utført av Nyborg, og er en kort og fin låt som viser at dette er en trio som liker seg i verdensmusikken.

«Nedim» er en frisk sak hvor bassen drar av gårde i hurtig tempo, før de andre kommer inn, og vi får (nesten) lyst til å danse igjen. Tøft spill og en låt som kan få den gråeste dagen til å blie en dag full av solskinn. Utmerket fiolinspill, og en drivende bass, som styrer «butikken», og deilig perkusjon.

I «Salvetjønn» er vi tilbake i Norge, og er en nydelig folkemelodi som bare savner en kvinnelig kveder i front for å være fullkommen, mens «Boba Marleia» er en mørkere øst-Europeisk sak, som svinger upåklagelig på sin helt spesielle måte, hvor perkusjonen spiller en viktig rolle. Også her får vi tett og fint samspill fra de tre, med nydelig bratsjspill, før vi får den mer avanserte «Zbójnicki Erkleiv», hvor det norske og det øst-Europeiske går opp i en annen enhet. Og når de virkelig kommer i gang, befinner vi oss i ei norsk bygd sammen med folkemusikere i godt lune litt sent på kvelden. Ei danselåt som har den norske hardingfeletradisjonen inne sammen med det øst-Europeiske. Denne låten kunne vart lenge, men klikkes inn på 3 minutter og 33 sekunder. Avslutningen på denne tar dansen enda videre, og som er mer norsk fjellheim enn øst-Europeisk.

Deretter får vi den mer klassiske og øst-Europeiske «Aviatore», som både er tøff og smektende, med fele og bratsj lagt på hverandre i miksen, noe som gjør lydbildet fyldigere og mer «brusende». Dette er ei deilig låt hvor enten folk dør eller forelsker seg samtidig.

Så avrunder de denne «konserten» eller reisen fra den norske fjellheim og de dype dalene til Øst-Europa med «Lille Rakkar», som befinner seg i et slags «string swing»-landskap, hvor de tre beviser at de kan adskillig mer enn folkemusikken fra forskjellige deler av Europa.

Jeg skulle gjerne ha funnet ut mer om bakgrunnen for denne utmerkede trioen, men det var ikke helt enkelt ved hjelp av internettet. For informasjonen på nettet og i platecoveret er minimal, noe plateselskapet bør gjøre noe med umiddelbart. Jo da, vi får låttitler og hvem som spiller, men ikke stort mer. Og jeg vil vite mer, for dette er en utmerket trio som bør få mye oppmerksomhet, og som det musikkinteresserte folket bør kjenne til. Det er ikke altfor mye jazz i musikken, men de oppfyller til fulle vårt motto om at det skal være «sterk musikk»!

Deilig!

Jan Granlie

Audun Ramo (b), Sebastian Gruchot (vio, viola), Arild Nyborg (perc)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.