På skive

ANDERS BERGCRANTZ

«Elevate»
VANGUARD MUSIC BOULEVARD, VMBCD143

Den svenske trompeteren Anders Bergcrantz hadde planer om releasekonsert for sin nye plate, «Elevate» under Copenhagen Jazz Festival i juli i år. Men siden korona-pandemien ankom, og festivalen ble avlyst, ble ikke det noe av.

Men nå er uansett platen ute, og sammen med et solid «hold» av medmusikanter, har han laget denne innspillingen, hvor han selv har hatt mer enn en finger i alle komposisjonene.

Vi møter han sammen med tenorsaksofonisten Tomas Franck, gitaristen Anders Chico Lindvall, pianisten Sven-Erik Lundeqvist, bassisten Lasse Lundström og trommeslageren Niclas Campagnol. I tillegg har han med Rebecca Bergcrantz og Iris Bergcrantz på vokal, pluss at Norrlandsoperans symfoniorkester medvirker på avslutningssporet, «Fountain of Youth». Selv trakterer Bergcrantz trompet, flugelhorn, cornet og perkusjon.

Bergcrantz er en trompeter som liker seg godt innenfor det mer tradisjonelle be bop-landskapet, med noen utflukter til mer moderne toneleier. Og jeg må si jeg ble relativt overrasket da jeg satte på platen første gang, og de straks befant seg godt innenfor jazzrocken og det litt funky landskapet. Jeg vet ikke hvorfor jeg umiddelbart tenkte på trompeteren Maynard Ferguson, men det var noe med arrangementet som trakk meg dit. Nå er Bergcrantz en musiker som tydeligvis liker seg godt i de høyere «luftlag», og avstanden til for eksempel Chet Baker, Dizzy Gillispie, Clifford Brown og Miles Davis er svært stor. Men han er en strålende trompetist, som jeg vil hevde overgår nevnte Ferguson flere ganger.

De starter med tittelsporet, hvor Lindvalls relativt rocka gitarspill og Campagnols trommespill, er med på å trekke låta mot jazzrocken. Andresporet, «Forever» tar oss i en helt annen retning. Dette er en fin ballade hvor Bergcrantz fører an, og med fint tenorsaksofonspill fra Franck, mens tredjesporet, «Bagatelle», med Rebecca Bergcrantz på vokal, er fin nok, men det vokale trekker litt ned, synes jeg. Det er ikke nok personlighet i vokalen til at det skulle være nødvendig å bruke vokal i denne låta.

Så følger «Demons», som tar oss litt tilbake til jazzrocken, men i ballade-tempo og med forvrengte instrumentlyder. Denne kunne sikkert vært brukt som tema eller som soundtrack i en eller annen gammel James Bond-film, og det føles relativt utdatert å gjøre dette i 2020. Men kan hende er det dette folk vil ha i dag? Hva vet jeg? Men det er ikke den jazzen jeg foretrekker nå om dagen.

«Dance» har fin ordløs vokal fra Iris Bergcrantz, som selv er i ferd med å gjøre suksess som jazzvokalist i Sverige. Dette er en fin låt, men, som i likhet med flere av de andre låtene føles litt utdaterte, mens «Simplicity» og «Maple Syrup» er to fine jazzballader, og kanskje de låtene jeg personlig liker best på albumet. Dette er utmerket «jazz-jazz» med fint trompetspill, hvor Bergcrantz har den totale oversikt.

«City of Roses», er en kort sekvens som har noe klassisk over seg, og som alle byer som kaller seg «rosenes by» (hint, hint, Molde), bør annektere umiddelbart, hvis den da ikke henvender seg til svenske Borås,som visstnok også kaler seg rosenes by.

Så runder de av med «Fountain of Youth», innspilt i Norrlandsoperan i Umeå i juni 2018. Her får vi en helt annen stemning enn i de andre sporene, med hele det mektige symfoniorkesteret som drivkraft. Norrlandsoperans Symfoniorkester får hvert år, oppdrag av Umeå Jazz Festival å være med på konsert med en utvalgt, svensk musiker. Men jeg vet at Bergcrantz gjorde konsert med symfoniorkesteret i 2010, og senere har han ikke hatt dette oppdraget. Men kanskje tok han og Iris Bergcrantz turen nordover i 2018, for å gjøre denne åten for platen.

Men jeg synes det skiller seg såpass mye ut fra resten, at den nesten er med på å gjøre platen enda mer forvirrende. For når man får symfonisk jazz, cool be bop og heftig jazzrock på samme plate, kan det raskt bli litt for mye.

Men Bergcrantz beviser at han er en utmerket trompeter, og at han har plukket med seg utmerkede musikere til denne innspillingen. Men kanskje vil jeg anbefale at han neste gang tar med en produsent i studio som kan skjære gjennom, skille «klinten fra hveten», og få et mer helhetlig uttrykk på neste plate.

Jan Granlie

Anders Bergcrantz (tp, flh, cor, perc), Tomas Franck (ts), Anders Chico Lindvall (g), Sven-Erik Lundeqvist (p, Lasse Lundström (b), Niclas Campagnol (dr), Rebecca Bergcrantz (v), Iris Bergcrantz (v), Norrlandsoperans symfoniorkester

Skriv et svar