Det er kanskje litt vågalt av den svenske fløytisten Anders Hagberg å sende meg sin siste plate, siden han burde vite, hvis han følger med på salt peanuts*, at denne anmelderen nesten aldri stiller seg positiv til jazz fremført på fløyte.
Kan hende ville han overbevise meg om at det faktisk er mulig å spille god jazz også på dette instrumentet, og kanskje hadde han et lite håp, siden vi var relativt positive til hans samarbeid med den danske trommeslageren og perkusjonisten Lisberth Diers, og deres plate «Trust», som kom på samme plateselskap i 2018. Anmeldelsen kan du lese https://salt-peanuts.eu/record/anders-hagberg/.
Og ja da, å høre Hagberg spille fløyte er noe annet enn å høre mange av de amerikanske musikerne som forsøker å spille «standardjazz» på instrumentet.
På denne innspillingen spiller han selv c-fløyte, altfløyte, sopransaksofon og ambient sounds, mens Johannes Lundberg spiller bass, Joona Toivanen spiller piano og Helge Andreas Norbakken spiller perkusjon. Han har selv skrevet alle komposisjonene, med unntak av «Gidda» som er en tradisjonell låt, som Hagberg har arrangert.
Hagberg har deltatt i en rekke prosjekter opp gjennom årene, fra færøyiske Yggdrasil, med Toivonen på et av hans trioalbum, bandet Tjant og Winduo, pluss flere soloplater.
Jeg føler at Hagberg har et vel så stort hjerte for den klassiske fløytemusikken og folkemusikken, som han har til jazzen. For hans spill har begge disse i seg. Det er strøkent teknisk, som ikke alltid er tilfelle med mange av de andre fløytistene man hører forsøke seg på jazz, og han har noen fundamentale røtter i folkemusikken inne i det han gjør. Det lukter nærmest svensk «gläsbygd» lang vei av musikken, og det er slett ikke negativt ment. Han har en nydelig tone i fløytene, og han har alliert seg med musikere som forstår hvor han vil musikalsk. Hør bare på fjerdesporet, tittelmelodien «North», som oser av kald vinter, snø som knaker under føttene og hvor det er langt til folk.
Og gjennomgående synes jeg Hagberg på mange måter «tar tak i meg» som lytter, får meg til å sitte stille og lytte, og drar meg med inn i hans musikalske univers, som befinner seg et godt stykke unna storbyene Stockholm, Göteborg og Malmø. Her er vi mye nærmere Umeå og Luleå i Nord-Sverige, sommeren er definitivt over og det er kaldt og straks klart for Umeå Jazzfestival siste weekenden i oktober. Og vi går av flyet og møter den nord-svenske vinteren som slår oss i ansiktet.
Musikerne han har invitert med inn i dette prosjektet følger han på en strålende måte. Vi får fint, og veldig nordisk pianospill fra Toivanen, og bass-spillet til Lundberg er glimrende hele veien. Og for den som kjenner Norbakkens evne til å tilpasse seg omgivelser enten det i norske prosjekter, eller sammen med Jon Balke, Mari Boine, Kari Bremnes, Jon Hassell, Karl Seglem eller den portugisiske vokalisten Maria João. Og når musikken ikke beveger seg tett på det folkemusikalske, swinger det upåklagelig i det typisk svenske og nordiske jazzlandskapet. Og folkemelodien «Gidda» er en liten genistrek, både som melodi og hvordan de fremfører den. Og når de avslutter med Hagbergs «Children», som tyder på at fløytespilleren langt fra er en som hater barn, så er jeg nesten tilbøyelig til å endre mitt syn på fløyta som jazzinstrument, men jeg står fremdeles på at det ikke er så veldig mange bortsett fra Eric Dolphy og noen få andre, som lager god jazzmusikk på instrumentet. Men i Sverige har de Anders Hagberg, som trakterer de forskjellige fløytene på utsøkt måte.
Jeg synes Hagberg har laget en fin plate, som åpner litt opp for instrumentet, selv hos en gammel og sur anmelder i København. Han har laget fine komposisjoner, som passer fint til dette bandet, og han beviser at han er en av de man skal regne med når man skal snakke positivt om fløytejazz.
Jan Granlie
Anders Hagberg (c-fl, altfl, ss, amb.sounds), Johannes Lundberg (b), Joona Toivanen (p), Helge Andreas Norbakken (perc)
