Musikerne i bandet Andorra er alle utdannet ved Det Fynske Musikkonservatorium, og de har i lang tid hatt et ønske om å samles igjen til sin felles kjærlighet til den musikken de dyrket i studiedagene. I løpet av korona-pandemien dukket muligheten opp.
Siden de var studenter på konservatoriet har hver av dem utviklet seg i forskjellige musikalske retninger, noe som nå har resultert i et samarbeid, som plateselskapet omtaler «med stor sjangerallsidighet som kommer til uttrykk i deres særegne og grandiose sound».
Mads la Cour, bandets mest kjente musiker, spiller trompet, flugelhorn og kornett. Han er ansatt i DR Big Band som 4. trompetist. la Cour er en allsidig musiker og har med sin egen gruppe «Almugi» gitt ut to plater. Han fikk prisen som årets fynske jazzmusiker i 2007 og ble samme år tildelt P2-jazzprisen. I 2009 fikk han en Danish Music Award for sin debututgivelse «Mads la Cour «à la Cour» som årets nye navn. Morten Jørgensen er utdannet ved konservatoriet på Fyn med hovedfag el-bass. Han spiller fast med The White Album og Søren Huss. Nikolaj Bundvig har studert trommer ved konservatoriet, og han har jobbet med Alex Canasta og Blue Foundation. Simon Krebs er utdannet gitarist og har to kritikerroste album i eget navn med originale komposisjoner og arrangementer – «Blur» og «Please Don’t Feed The Fears». Han har også spilt inn plater med Anders Mogensen, Julie Berthelsen og Tomasz Dabrowski. Han fikk prisen som Årets Fyns jazzmusiker i 2009. Peter Kohlmetz Møller er komponist, pianist og produsent bosatt i Svendborg. I Danmark er han kjent for sitt sjangervridende arbeid på synthesizere med The Eclectic Moniker, hans komposisjoner for Danmarks Radios dokumentaravdeling og hans arbeid som komponist i mange teaterforestillinger, blant annet på Teater Momentum, Edison og Det Kongelige Teater København.
Og nå har de slått seg sammen og dannet bandet Andorra – et slags superensemble fra Fyn. Og vi får seks komposisjoner, som går inn i den litt lyriske, moderne, danske sounden, som etter hvert mange band her i landet legger seg på.
Vi får seks komposisjoner, og hele veien er musikken gjennomsyret av litt for «behagelige» melodier, hvor musikerne, i hovedsak, følger en melodilinje og et konsept som dessverre ikke går helt hjem hos denne lytteren.
I de siste 40 årene er det kommet en rekke plater av dette slaget, særlig fra USA. Det litt glatte og polerte som, altfor lett, glir inn i det ene øret og pipler ut av det andre, uten å feste seg noe sted i min lille hjerne. Jeg synes på mange måter at det er innenfor denne jazzsjangeren, hvis man skal kalle det det, skiller de virkelig gode fra de som ikke har de samme gode ideene. Holder man seg i Danmark, kan gjerne en trompeter som Palle Mikkelborg, i en del tilfeller, regnes litt inn i denne kategorien. Men hos Mikkelborg er det kreativitet og følelse. Hos Andorra synes jeg det rett og slett blir for polert og glatt til at jeg skal bli overbevist.
Bendet består av ytterst dyktige musikere, og det er alltid en fryd å høre Mads la Cour når han får operere kreativt på sine trompeter. Men her synes jeg, dessverre ikke, han slipper nok til med akkurat det kreative. Han blir mer som en «lydlegger» og den som spiller melodiene, uten å få utfolde seg kreativt, selv om han glimter til i andresporet «Orbit»
Og det gjelder egentlig for alle musikerne. Jeg savner noe som stikker ut, og ikke blir musikk som kan spilles over høgtalerne hos min frisør, eller andre steder hvor folk skal behages.
Ved neste møte på plate, håper jeg Andorra «kliner» mye mere til og viser hvilke kreative musikere de er. For på deres første innspilling, synes jeg det rett og slett blir for kjedelig.
Jan Granlie
Peter Kohlmetz Møller (Fender Rhodes, Ondes Martenot, keys), Mads la Cour (flh, tp), Simon Krebs (g), Nikolaj Bundvig (dr), Morten Jørgensen (b)
