Bassisten André Carvalho kommer fra Portugal, og prosjektet Lost in Translation har han hatt gående sammen med saksofonisten José Soares og gitaristen André Matos over en lengre periode.
Om prosjekter forteller Carvalho at: «Menneskeheten skaper en mer og mer sammenkoblet verden. På under 50 år har vi utviklet nye kommunikasjonsformer, ikke bare mye raskere og mer tilgjengelig, men også med økt kapasitet til å formidle det vi ønsker å uttrykke og si. Tilsynelatende bør plassen for misforståelser være mindre. Imidlertid er det fortsatt øyeblikk når vi ikke er i stand til å uttrykke nøyaktig hva vi ønsker, og mangler ord som tjener formålet. Disse ville være ekstremt verdifulle for klarheten i talen vår. Hvis det er et faktum at det er, og sannsynligvis alltid vil være, et gap mellom mening og tolkning, følelser og intensjon, er det også sant at ved å utvide vårt leksikon øker vi automatisk vår uttrykkskapasitet. Men hvis det ikke finnes et slikt ord på språket vårt, betyr det ikke at det ikke finnes på et annet. Dette er hvordan de såkalte uoversettelige ordene kom inn i min verden og inspirerte meg til å skrive en ny syklus med komposisjoner med tittelen Lost in Translation.
Og det er en ettertenksom, og noe skremmende, stemning i det andre volumet av prosjektet. Selvsagt er ikke sammensetningen saksofon, gitar og bass det enkleste å lage spennende musikk for, men jeg synes de tre musikerne klarer å skape en spennende syklus av gode og interessante melodier gjennom de åtte «strekkene» vi får servert her.
Det er tydelig at det er Carvalho som styrer trioen med fint, og litt tungt bass-spill. Og Matos gitarspill legger seg fint på, som var det John Abercrombie som var invitert inn i studio. Soares har en litt lys tone i tenorsaksofonen, men den fungerer svært godt i denne triosammenhengen.
Og de starter med «Mencalek, som er inspirert av språket i Indonesia, før vi får «Tagumi» (Hausa) og «Poronkusema» som er et finslk ord vi ikke aner hva betyr. Og slik tar de oss gjennom flere språk – persisk («Zhaghagh»), arabisk («Gurfa»), svensk («Gökotta»), hawaisk («Pana Po’o») og tysk («Waldeinsamkeit»). Og med titlene indikerer musikerne hvor vanskelig språkene er. Om de med det mener at vi alle skal snakke portugisisk, spansk, engelsk eller fransk, vet jeg ikke. Men det er utvilsomt viktig at små språk bli bevart og både snakket og skrevet, i stedet for at vi alle skal bli like. I Danmark ser vi at språket blir mer og mer engelsk, noe som ikke er bra for den danske kulturen, og om man ikke skal snakke og skrive nynorsk på Voss, så kommer jeg til å lenke meg fast i statuen av Per Sivle utenfor Tinghuset på Voss i ren protest.
For man kan jo for eksempel uttrykke seg gjennom musikk, slik Carvalho, Soares og Matos gjør på utmerket måte i dette prosjektet. Dette er musikk som trosser alle språk, og dialekter, og er en samling kammermusikalske låter som man ikke trenger å forstå et eneste språk for å like. En fin plate som stiller mange spørsmål, men hvor musikerne selv svarer på utmerket måte musikalsk.
Jan Granlie
José Soares (saxophone), André Matos (guitar), André Carvalho (bass)
