Den franske pianisten Andy Emler, har lenge vært en av mine favoritter når det gjelder kreativ, morsom, europeisk jazz. Og hans MegaOctet, har helt siden jeg hørte de første gang, for mange år siden, vært en stor favoritt. Han har også turnert rundt i Europa med sin trio, som jeg vet mange av våre følgere har hatt fine opplevelser med på diverse festivaler både i Frankrike og her lenger nord.
Som barn tok Emler klassisk pianoundervisning ved konservatoriet i Paris. Har startet han en piano og vibrafonduo med Antoine Hervé, samt en kvintett med gitaristen Marc Ducret, trompetisten François Chassagnite, bassisten Philippe Talet og trommeslageren François Verly, før bandene vokste og vokste i størrelse, og han endte opp med å komponere for Orchestre National de Jazz. I 1990 etablerte han sin MegaOctet, og han arbeidet med musikere som Michel Portal, Joachim Kühn, Trilok Gurtu og Daniel Humair.
«No Solo» stemmer ikke helt med realitetene, for han åpner med to solostykker, «Jingle tails» og «Thaw arm up», hvorav den første er noe av det nærmeste jeg har hørt Emler gjøre klassisk pianomusikk i en slags meditiativ Chopin-stil. Og det er ytterst vakkert og enkelt det vi får høre i åpningssporet. Han legger nydelige akkorder i en slags vårlig stemning som kunne gått rett inn i et naturprogram om årstiden. Andresporet «The warm up», fortsetter og forlenger åpningen, og vi befinner oss fremdeles i det litt romantiske og klassiske landskapet, selv om han her viser mer av hva han kan som pianist.
I tredjesporet «For nobody» får han selskap av fløytisten og vokalisten Naïsam Jalal, i en neddempet og mediterende todelt sak, som oppholder seg et godt stykke unna det energiske landskapet jeg er vant til å høre den gode franskmann. Men låten utvikler seg fint, og kombinasjonen av kreativt fløytespill og vokal er vakkert. Så følger mer neddempet piano, sammen med vokalistene Aida Nosrat og Rhoda Scott, og jeg har en mistanke om at det ikke kan være den gamle organisten Rhoda Scott. Her markerer vokalistene seg sterkt, og selv jeg tviler på at de regner seg selv som rene jazzvokalister, låter dette suberb. Pianospillet utvikler seg og varsler om at våren ikke kun er sol og varme dager. Her varsler Emler om storm og regn i kastene, og vi får en kombinasjon av jazz og en slags operette som fungerer. Og med resitasjon som et viktig element, selv om det fremføres på fransk, blir dette en helt særegen opplevelse, ett godt stykke fra der vi er vant til å møte Emler.
«Light please» fortsetter utforskningen av det klassiske med vokal og lyd, med en nesten kastratvokal av Thomas de Pourquery og lypålegg fra Phil Reptil, en fin opplevelse av pur vellyd, før vi entrer Phillip Glass og Terry Rileys domene med «12 Oysters in the lake» med Ballaké Sissoko på kora og Aminata «Nakou» Drame på vokal, også i en todelt sak med mye innlevelse og nerve, og «Prés de son nom» som han gjør sammen med sin samarbeidspartner gjennom mange år, den utmerkede bassisten Claude Tchamitchian. Dette er blitt en neddempet og rolig sak hvor Tchamitchian spiller med bue over et relativt enkelt og klassisk pianotema og improvisasjon.
På «The rise of the sad groove» samarbeider han med altsaksofonisten Géraldine Laurent og vokalisten Hervé Fontaine. Laurents tone i altsaksofonen er helt ok, men ikke veldig personlig, men den passer godt sammen med pianospillets klassiske landskap.
Så avslutter han denne originale og veldig annerledes platen med «You’re so special» hvor han samarbeider med gitaristen Ngûyen Lê, som kanskje er den mest kjente av samarbeidspartnerne på platen. Lê har jo i mange år hatt relativt stor suksess som plateartist på blant annet det tyske selskapet ACT, og tok, på mange måter, gitarspillet inn i en ny dimensjon da han dukket opp på plate første gang. Dette er en fin duo mellom piano og gitar, og Lê spiller slik vi kjenner ham, men kanskje enda mer tilbakelent enn vanlig. En fin avslutning!
«No Solo» er blitt en helt annerledes plate fra Andy Emler enn jeg hadde forestilt meg da jeg puttet den i spilleren første gang. Her har han gått tilbake til starten med klassiske pianotolkninger, og alt «sirkuset» vi er blitt vant til er skrelt bort, og bare «stammen» står tilbake. Men denne stammen er allikevel sterk, og hele veien beviser Emler at han har en adskillig dypere bunn enn de gangene vi hører han i MagaOctetteen og trioen.
Platen er utgitt av selskapet Label La Buissonne, i samarbeid med ECM, noe som passer perfekt, for dette er musikk som passer perfekt inn i ECM-katalogens sammen med de senere årenes litt «søkende» utgivelser.
Originalt og spennende!
Jan Granlie
Andy Emler (p), Naïsam Jalal (v, fl), Aïda Nusrat (v), Rhoda Scott (v), Thomas de Pourquery (v), Aminata «Nakou» Drame (v), Hervé Fontaine (v), Ballaké Sissoko (kora), Claude Tchamitchian (b), Phil Reptil (sound), Géraldine Laurent (as), Ngûyen Lê (g)
