Den danske gitaristen Anna Roemer hørte jeg første gang sammen med saksofonisten Cecilie Strange i duoen Kaleiido. Senere hørte jeg henne med bassisten Anders «AC» Christensen, trommeslageren Jacob Høyer og saksofonisten Ned Ferm på konsert på Gaarden & Gaden på Nørrebro under årets Copenhagen Jazz Festival (rapport fra konserten kan du lese https://salt-peanuts.eu/consert/finnes-det-noen-rettferdighet-i-jazzverdenen/). Og da jeg hørte at hun var på vei med en soloinnspilling, måtte jeg bare få fatt i platen.
Roemer er utdannet ved Musikkonservatoriet i Odense og har de siste årene spilt gitar for ulike artister i Danmark. Hun har sitt eget soloprosjekt som er en samling av ambientlyder og looper hovedsakelig spilt på gitaren og gjennom det massive pedalbrettet hennes. Hun er inspirert av de nordiske minimalistiske lydene og bringer vakre melodier inn i den drømmende atmosfæren hun skaper, og jeg får en slags kobling til både Eivind Aarset, Brian Eno og David Sylvian når jeg hører hennes svevende ambientgitar.
Hun spiller en rekke forskjellige gitarer på denne innspillingen, som mer eller mindre må regnes som et soloprosjekt. Men hun har med saksofonisten Ned Ferm innimellom, selv om han ikke står fram som noen solist i det som serveres. Det er hovedsakelig gitarspill fra flere gitarer, effekter og pedaler, som skaper en helhetlig og fet lyd i det musikalske, drømmelignende landskapet hun skaper.
De enkelte låtene, det er 12 av dem på platen, er relativt korte sekvenser, som like gjerne kan tolkes som 12 deler av et større verk. For alt henger fint sammen, hvor sistedelen av «Udsikten» er den delen jeg fester meg mest ved. I «Konvalstien» åpner hun med akustisk gitar som skaper et brudd i det svevende lydlandskapet, noe som gjør godt, for da har vi beveget oss inn i en drømmeverden vi ble vekket opp av. Dette er en kort sekvens som blir en fin overgang til «Evening Song», A-sidens siste låt. Dette blir en naturlig forlengelse av «Konvalstien», hvor Ned Ferm kommer inn med fint saksofonspill over gitarspillet, uten å ta mer plass enn han skal, og med, tydeligvis, stor respekt for Roemers spill og komposisjon. Det er litt som han tenker at han ikke skal komme inn og forstyrre, men hele hans bidrag gjør seg svært godt i den svevende melodien.
B-siden starter med «Garden» som er en låt kun med akustisk gitar, før vi får mer «svevende» og ettertenksom musikkm i tittelsporet «Azure», som gjerne kunne vært gjort av Terje Rypdal eller Eivind Aarset. Vakkert og drømmende! Og slik fortsetter det gjennom hele B-siden. Men det er ikke langsomme drømmer hele veien. I «Nat» brytes stemningen litt, og vi tas inn i Brian Enos kunstneriske landskap, og inn på Punkt-festivalen i Kristiansand (som virkelig bør sjekke ut denne utmerkede artisten), lag på lag med gitarer som utfyller hverandre på utmerket vis, før vi nesten er inne i Bill Frisell og Jacob Bro sitt landskap i «1620 Epilogue» hvor samarbeidet mellom Roemer og Ferm er strålende vakkert, noe som, på mange måter fortsetter i «Cirkler» – relativt enkelt el.gitarspill, men nesten usigelig vakkert.
Og så lander hun med «Morgengry», som igjen tar oss med inn i det drømmemde. En vakker avslutningslåt, med fint gitarspill i flere lag.
Anna Roemer beviser med denne soloplaten, (jeg velger å kalle den det, selv om Ned Ferm er med på å krydre noen av melodiene på en utmerket måte) at hun er en glimrende gitarist og låtskriver. Og å lage en plate som dette, med lag på lag med gitarspill, å få så vakker musikk som resultat, skal du være fagperson for å mestre. Og her synes jeg Anna Roemer leverer på øverste hylle!
Dette er «drømmemusikk», eller musikk å skape drømmer ut av, av beste merke, fremført av en ytterst dyktig, kreativ og god gitarist, med total kontroll på hva hun holder på med. Her er det aldri snakk om å smelle av gårde med heftige gitarsolier, men i stedet skape et musikalsk univers som er vakkert og som, på mange måter, gjenspeiler den skjøre verdenen vi lever i i dag.
Jan Granlie
Anna Roemer (g, pedals, eff), Ned Ferm (s)
