Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

ANNE-MARIE GIØRTZ

«Capital Punishment for Cars»
GRAPPA GRCD4507

Den norske vokalisten Anne-Marie Giørtz, er ikke den som besøker platestudio for ofte. I løpet av karrieren, fra 1983, da hun debuterte med platen «Breaking Out», og fram til i dag, har hun utgitt tre album i eget navn, tre med bandet Ab und Zu og en med Trio de Janeiro, som hun har brukt mest tid på de senere årene.
Men nå er hun omsider på banen igjen! Sammen med ektemannen, gitaristen Eivind Aarset, multiinstrumentalisten Peter Baden og keyboardisten Bård Ingebrigtsen, har hun vært i studio og spilt inn 12 låter, som flesteparten er gjort av henne selv, med tekstassistanse av Rod McKuen, Joseph Perry, Fran Landesman og Hans Magnus Enzenzberger, pluss at hun bruker egne tekster på noen låter. Musikken har enten hun eller Guttorm Guttormsen stått for. (Det føles nesten litt godt å skrive Guttorm Guttormsen, for hans navn er det en stund siden vi har møtt innenfor den norske jazzen).

For de som forbinder Giørtz med Trio de Janeiro og den brasilianske musikken, vil denne innspillingen være en overraskelse.

Fra startlåta «Thoughts on Capital Punishment», låter dette helt annerledes enn vi hadde forestilt oss. Her er vi mye nærmere Lourie Anderson enn Astrud Gilberto, og det kan virke som om Guttormsen, som står som komponist, har vært svært bevisst på at Eivind Aarset skulle være en del av denne innspillingen.

Andresporet, «Make new friends» er også signert Guttorm Guttormsen, og er en vennlig og fin sak, nesten med hitpotensiale. Her, og på de fleste andre sporene, er stemmen til Giørtz en integrert del av musikken, slik at man ikke får en vokalist med komp, men et helt band.

What about me», er en sololåt, hvor vi får Giørtz og hennes velkjente rytme-egg, og er en ytterst sjarmerende liten sak hvor hun selv har skrevet melodien og Fran Landesman har gjort teksten.

«Twilight» er mer mystisk. Ikke sånn å forstå at den er vanskelig å få tak i, men heller at Landesmans tekst blir pakket inn i et litt skummelt landskap av Giørtz og Aarset. Det er en relativt tung låt, hvor stemmen til Giørtz er lagt i to oktaver. En gjennomtenkt og fin låt.

«Secret of Silence» av Landesman og Giørtz bringer oss tilbake til det lettere landskapet, og vi er litt tilbake i Anderson-land, slik hun var da hun bl.a. gjorde «Oh Superman» og andre godbiter. Her får vi et nydelig tonefølge av Baden og Aarset, og Giørtz i en kombinasjon av resitasjon og sang, er med på å gjøre låta annerledes og fin. Og med den litt østlige tilnærmingen, blir dette en perle av en låt.

«Middelclass blues» av Enzenzberger og Guttormsen er den eneste låta på plata som jeg synes blir litt for tradisjonell, tross fint, litt «Twin Peaks»-gitar og fint trommespill, mens «I don’t know why» som Giørtz har gjort både tekst og musikk på, er en stille ballade, som med nydelig gitarspill smyger seg inn til oss på en ytterst god måte.

«Nothing lasts forever» er mer Landesman og Giørtz, og er en relativt enkel melodi, som Baden og Aarset gjør til en perle, på grunn av sitt enkle og ytterst effektive spill, mens «Tanglers New Year», av Landesman og Guttormsen, er en klagende ballade, hvor Giørtz synger litt annerledes enn på de andre, og hvor Aarsets gitarspill er som hentet ut av Julie Cruise og musikken til «Twin Peaks».

«Don’t Change» (Landesman/Giørtz) er nesten en poplåt, men i motsetning til altfor mange poplåter, får vi her servert en tekst som holder! Og en sjarmerende vokal av Giørtz.

«The failure of E.S.P.» (Landesman/Giørtz) tar turen vekk fra den rene popverdenen og igjen over i det litt eksperimentelle, med spennende gitarspill og trommer. En slepen vokal over et nesten Tom Waits-lydbilde.

Så avsluttes plata med Giørtz egen «I’m alive», og det skal være visst. Jeg kan ikke huske sist jeg hørte Giørtz så levende og spennende som på denne plata. Avslutningen er melodisk, nesten som avslutningslåta på «The Last Waltz» med The Band. Men resten blir en helt egen historie, hvor Giørtz forteller at hun er i live.

Dette er blitt Anne-Marie Giørtz mest gjennomførte og beste album til nå! Den bør kunne åpne opp for henne, både hjemme og ute, og med disse musikerne er hun i verdens beste hender.

Det er sjelden jeg har vært så glad for en «come back»-plate som etter å ha hørt gjennom «Capital Punishment for Cars» noen ganger. Jeg blir rett og slett glad, lykkelig, og kanskje også et litt bedre menneske, av å høre på Anne-Marie Giørtz, Eivind Aarset og Peter Baden og deres «Capital Punishment for Cars». Og det synes jeg adskillig fler enn meg skal få lov til å oppleve, så la for all del verden også få oppleve dette, ikke bare på plate, men også på konsert!

Jan Granlie

Anne-Marie Giørtz (v, p, shaker-egg, singing bowl, guzheng, kalimba), Eivind Aarset (g, elec, b, prog, edits), Peter Baden (dr, dulc, harp, bell, glockenspiel, mar, perc, drmachine), Bård Ingebrigtsen (keys)

 

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.