På skive

ANTHONY BRAXTON

«Quartet (New Haven) 2014»
FIREHOUSE 12 RECORDS FM12-04-02-030

Den amerikanske saksofonisten, komponisten og bandlederen Anthony Braxton, har vært en levende legende innenfor den frittgående jazzen siden han første gang dukket opp på plate i 1968 med «3 Compositions of New Jazz» (Delmark) og på platen «Levels and Degrees of Light» (Delmark) i pianisten Muhal Richard Abrams navn. Og derfra og fram til i dag, har han utgitt ett par, tre plater i eget navn nærmest hvert år.

Han ble født i Chicago i juni 1945, og i hans tidlige karriere ledet han en trio sammen med fiolinisten Leroy Jenkins og trompeteren Wadada Leo Smith, og han var, selvsagt, involvert i Association for the Advancement of Creative Music (AACK) i hjembyen. Han kom med i Chick Coreas trio med Dave Holland og Barry Altschul i 1970, et band som raskt fikk navnet «Circle», og hans Creative Orchestras gjorde en rekke spennende plater og konserter opp gjennom.

De senere årene har han gjort noen fantastiske platebokser, hvor han blant annet har hyllet andre jazzmusikere, som «Sextet (Parker) 1993» (New Braxton House Records) med saksofonisten Ari Brown, trompeteren Paul Smoker, pianisten Misha Mengelberg, bassisten Joe Fonda og trommeslagerne Pheeroan AkLaff og Han Bennink, hvor de utelukkende spiller låter Charlie Parker var assosiert med, (anmeldt HER) og «Quintet [Tristano] 2014» (på Tricentricfoundation) med den norske bassisten Eivind Opsvik, trommeslageren Mike Szekely og saksofonistene Jackson Moore og Andre Vida, hvor de på sju CDer hyller pianisten Lennie Tristano og hvor de utelukkende spiller musikk man forbinder med Tristano.

Nå er hans foreløpig siste boks i rekken av glimrende produksjon utkommet, nemlig fire CD-boksen «Quartet (New Haven) 2014». Her møter vi han sammen med Taylor Ho Bynum på kornett, flugelhorn, piccolo- og bass trumpet og trumpbone, Nels Cline på el.gitar og Greg Saunier på trommer.

De fire CDene er fordelt med en CD som hyllest til Jimi Hendrix, en til Janis Joplin, en til James Brown og den siste til countryartisten Merle Haggard (!).

Platene ble innspilt den 2. og 3. juni 2014 i Firehouse 12 i New Haven, og platene er utgitt på plateselskapet Firehouse 12.

Etter å ha gledet oss med både Parker- og Tristano-platene er det ingen tvil om at jeg gledet meg storligen til å sette meg ned med de fire CDene, for å høre hva Braxton hadde fått ut av musikk tilegnet Hendrix, Joplin, Brown og Haggard.

Og det er bare å si det med en gang: Dette er blitt nok en godbit fra Braxtons hånd! En lang låt på hver CD med titlene «Improvisation One For guitarist/composer Jimi Hendrix», «Improvisation Two For vocalist/composer Janis Joplin», «Improvisation Three For vocalist/composer James Brown» og «Improvisation Four For guitarist/composer Merle Haggard», og om man kan gjenkjenne særlig mye fra inspirasjonskildene er vanskelig å si. Det er mye mer stemningene han og hans musikere tar med seg inn i den enkelte improvisasjon. Det vil si at på den første får vi mye av energien til Hendrix, gjort på svært fritt grunnlag av de fire musikerne.

Når jeg sier at Hendrix-platen er energisk, rocka og er en plate hvor energien står i førersetet, er «Joplin-platen» det stikk motsatte. Her tas det hele ned til en litt mer blueslignende affære, som passer perfekt for disse musikerne. Og det hadde vel egentlig vært i overkant, hvis de skulle «peise på» med full energi gjennom drøyt fire timer med musikk.

På den tredje platen, som er tilegnet soullegenden James Brown, hadde vi nesten forventet fullt trøkk igjen, og det er flere energiutladninger her, enn i Joplin-platen, så overgangen blir smidig og fin. Og både her og på Joplin-platen spiller trommeslager Saunier en viktig rolle. Hans relativt korte «utbrudd» gir en god kontrast til de andre musikerne, særlig de to blåserne, som improviserer relativt fritt over inspirasjonene. Man kan, rett og slett ikke la seg inspirere av James Brown uten at noe av hans soulhjerte kommer fram, og siden vi vet at denne «skjæringen» er inspirert av han, kan vi også høre selve sjelen til Brown lure ett eller annet sted i bakgrunnen. Og gjennom hele produksjonen lyser Braxton og Ho Bynums strålende spill gjennom.

Vanskeligere blir det kanskje å forutse hva slags improvisasjoner vi vil få når countrylegenden Merle Haggard har vært inspirasjonskilden. Derfor var det også denne jeg var mest spent på når jeg starten gjennomlyttingen. Og hvordan skal man lage frittgående jazzmusikk ved å ta utgangspunkt i en musiker som Merle Haggard? Det tror jeg nesten det bare er Anthony Braxton som kan gjøre å komme fra det med æren i behold.

Her åpner han på kontrabass-saksofon, og igjen får vi heftig trommespill i korte og energiske partier, mens Ho Bynum og Cline kommenterer med utsøkt improvisasjon. Nå er riktignok Cline den mest passive i bandet, man han legger hele tiden inn fine og, ikke minst, nødvendige kommentarer i lydbildet som ved første gjennomspilling kanskje ikke virker så åpenbare, men lytter man etter, så merker man at han er viktig i lydbildet.

Nå vet vi at Braxton har sine helt egne måter å skrive ut noter for sine forskjellige ensembler. Tidligere var det ofte grafiske figurer man skulle spille etter og rundt, andre ganger har han for eksempel tegnet en grønn banan som man skulle improvisere over. Om han denne gangen har levert ut bilder av de forskjellige musikerne de skulle improvisere over, vet jeg ikke, men det hadde ikke forundret meg.

Og uansett hvilke inspirasjonsmetoder han har brukt, har han klart å samle musikerne i et felles språk og en felles tilnærming til de fire musikerne som hylles. Hele veien er det tett kommunikasjon. De fire vet øyensynlig nøyaktig hva de skal gjøre for at resultatet skal bli såpass bra som det er blitt. For det er fire fantastiske plater de har laget.

Nå kan man kanskje tenke seg at platene kunne vært solgt en og en. Men på den annen side er det en eller annen fellesnevner rundt det å gjøre fire plater for å hylle fire store kunstnere, og at det hele henger sammen, nesten som en symfoni, er det ingen tvil om.

De tidligere boksene jeg har og som jeg har nevnt over, er gjenkjennbare i og med at de gjør kjente jazzkomposisjoner. Men her, hvor man kun har inspirasjonskildene å gå ut fra, blir det hva de fire musikerne gjør som er det essensielle. Og jeg synes alle fire kommer svært godt fra det. De har forstått hvor Braxton vil med sin musikk, og de følger han og legger til det de mener bør være med. Ho Bynom er en glimrende trompeter, som gjennom flere år har vært tett på Braxton og hans mange musikalske prosjekter, og Cline er jo en musiker som virkelig vet hva det dreier seg om, mens Souniers korte og eksplosive trommespill er platenes store overraskelse. Jeg kjenner ikke altfor godt til hans spill fra tidligere, men her fungerer han som om han skulle ha spilt i denne sammenhengen hele livet.

Og fremst og i førersetet sitter maestro Braxton og smiler, for det er jeg sikker på han gjør, over hva de andre tilfører musikken. Selv spiller han fantastisk gjennom alle de fire platene, og at de drøyt fire timene med musikk kun er gjort i løpet av to dager, er imponerende. For dette er musikk som ikke er enkelt å levere. Dette krever konsentrasjon og at energien er på plass hele veien. Og det synes jeg de fire har klart å beholde gjennom alle de fire platene. Det er blitt et storveis mesterverk fra fire svært spennende, amerikanske musikere. Og fire plater jeg kommer til å plage mine naboer med i lang tid framover.

Jan Granlie

Anthony Braxton (sopraninos, ss, as, bs,bass-s, kontrabass-s), Taylor Ho Bynum (cor, flh, piccolotp, trumpbone) Nels Cline (g), Greg Saunier (dr)

Skriv et svar