På skive

ARIANE RACICOT

«Envolée»
BELIEVE

«Envolée» er debutalbumet til Montreal-pianisten og komponisten Ariane Racicot. Innspillingen består av fem originale komposisjoner som smelter sammen flere stilarter: fra latin jazz til fusion, og fra modal jazz til progressiv rock. Plateselskapet reklamerer med at hun har 22 000 abonnenter på sin YouTube-kanal, der coveret hennes av Queen’s «Bohemian Rhapsody» (som ikke er med på platen) har fått 18 millioner visninger.

Innspillingen er resultatet av mange års studier av mange av jazzmusikkens pianister innenfor den mer «publikumsvennlige» delen av jazzen, så som japanske Hiromi Uehara, Tigran Hamasyan, Chick Corea og Keith Jarrett. Du kan også høre innflytelsen fra metalbandet Racicot som hun lyttet mye til i ungdommen, spesielt på sistesporet «À ciel ouvert», hvor hun har hentet inn trommeslageren Martin Plante for å hjelpe til med å få mer energi inn i musikken.

Jeg har lyttet gjennom denne innspillingen en rekke ganger for å finne ut hvor Racicot egentlig vil føre oss som lyttere. Og hver gang havner jeg på den samme konklusjonen: Hun har ikke andre ideer enn å presentere sin musikk og hvor hun har hentet inspirasjonen fra på de enkelte sporene. I andresporet, «Caffee and Cigarettes» er det åpenbart at Racicot har lyttet mye på Chick Corea, mens japanske Hiromi dukker opp i åpningen, «Vertige». I andresporet hadde jeg ønsket at hun hadde alliert seg med akustisk bass i stedet for el.bass, men det er hennes valg, og vi, som ikke er overbegeistret for el.bass-bruk i denne type musikk, må bare godta det. Men spillet til Racicot er fint, selv om det ikke avstedkommer de store jubelscenene her jeg sitter.

«Bicycle Ride» beskriver en fin sykkeltur hvor det er mye nedoverbakke og medvind i ryggen, og et stykke fra alle motbakkene jeg må forsere når jeg sykler hjem etter en tur på Vossevangen. Dette er en lystig og fin låt, hvor Racicot beviser at hun er en dyktig pianist når hun beveger seg inn i det «lettere» musikalske landskapet.

«Crépuscule» er en fin ballade, hvor det kun er el.bassen som forstyrrer. Her får vi fint trommekomp under pianospillet, som også her er lekent og lett, før de runder av med «À ciel ouvert», med to trommeslagere og en helt annen tilnærming til musikken enn på de foregående. Her raser Raciot av gårde som den reneste Iiro Rantala i Trio Töykeät på 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Og her er det helt ok at el.bassen er med på å sette det litt rocka kompet på musikken. Men hvorfor det har vært nødvendig med to trommeslagere forstår jeg ikke helt. For selv om dette er en rytmisk, frisk låt, hadde det vært nok med en trommeslager. Men det er Raciots friske pianospill som fører an, og det gjør hun på en fortreffelig måte.

Ikke en plate som «velter meg av stolen», men som er en fin pianotrioplate, som viser at Ariane Racicot er en pianist med framtida foran seg, og som med litt rettledning kan bli en av de store og spennende.

Jan Granlie

Ariane Racicot (p), Antoine Rochefort (el.b), Guillaume Picard (dr), Martin Plante (dr)

Skriv et svar